Alltid beredt!

Behøver jeg ikke å være i beredskap? Hva nå? Hva nå når man har innsett at man har det bra? føler at man har det bra? At livet er godt? At en har en følelse av at det er godt å leve? At jeg har fått utrolig mange gode gaver i livet. At jeg har så fantastiske mennesker i mitt liv? Som vil meg godt og jeg kan stole på?

Det kjenner jeg at jeg står i idag. Bare følelsen av jeg har det bra, skremmer meg. MÅ ØDELEGGE DET PÅ EN ELLER ANNEN MÅTE. Er det noe som sier inni meg. Jeg vet rett og slett ikke hvordan man har det bra. Går å venter på den neste skuffelsen. Neste heartbreak. Neste svik. Som jeg alltid har vært vandt til. Jeg husker i tider hjemme når det var stille. De tidene var de værste. Da gikk jeg bare å venta på når det skulle eksplodere, eller når det neste «stormen» skulle bryte ut. Det er alltid stille før stormen. Og slik føltes det. Å når det stillheten brøt, og det ble kaos – hadde jeg en følelse av trygghet. Jeg hørte det var liv, og at jeg visste hva jeg kunne forvente.

Slik trenger jeg ikke leve i dag. Jeg kjemper stadig mot å kontrollere. Kontrollere alle situasjoner og mennesker rundt meg. Frykt for å bli såret eller forlatt. Alltid være beredt og være i forkant. Det jeg øver på i dag, er å gi slipp på dette. Å leve for idag. Å gjøre det jeg har lyst til og som gjør meg glad. Nettopp fordi jeg fortjener det! Jeg har lov til å ha det bra, og verden går ikke under om jeg ikke skulle ha kontroll på alt. Heldigvis.

-Miriam

Jeg takler dårlig å ha det bra

Livet smiler til meg, våren er i anmarsj, og livet er fint om dagene. Som Herdis på relasjonssenteret sier når ting er bra » NYT DET!». Det vil jeg søren meg gjøre altså! Eg fortjener å ha det bra, og jeg har jobbet beinhardt for å komme dit jeg er i dag.

I år var påsken min helt fantastisk. Jeg var mye med både familie, venner og type. Jeg fikk til og med tatt meg en fest 🙂 Det var så mye som falt på plass for meg. Jeg fikk ordnet opp i mye ting som har ulmet rundt meg. Størst av alt var at jeg tok mot til meg og kontaktet en venninne som jeg ikke hadde hatt kontakt med på flere måneder. Vi ordnet opp, og jeg kjenner meg lykkelig!!

Som medavhengig, er jeg vant til mye kaos rundt meg. Faktisk fungerer jeg best midt i kaoset. Da vet jeg rollen min, og jeg er knallgod på å ordne opp rundt meg. Da styrer jeg på, fikser alt mulig. I den rollen føler jeg meg trygg, føler til og med at jeg betyr noe da. Det utviklet seg nesten til at jeg søkte kaos. Jeg ble en person som ble enormt opptatt av andre sine liv, jeg blandet meg oppi ting jeg ikke hadde noe med, og likte godt å sladre. Da ble ofte samtalen i en form av at jeg vet hva alle andre burde gjøre for å ha det bra. Jeg irriterte meg over hvor dårlige valg folk rundt meg tok. Midt i dette så mistet jeg meg selv. Istedenfor å se innover, så jeg utover på alle andre. Når en bor i en liten bygd, opplever jeg ikke det som noe uvanlig. Her er det mange som er opptatt av livene til hverandre. På godt og vondt.

Når roen senket seg rundt meg i påsken, kom angsten. Den udefinerbare angsten som jeg ikke forstod. Jeg hadde jo ingen grunn til å ha angst nå? Det blir litt som at når det er rolig, så venter jeg på «bråk». Det pleier ikke akkurat å være rolig så lenge i mitt liv. Går det an å si jeg takler dårlig å ha det bra? for sånn er det for meg. Etter å ha snakket med mange pårørende til rusavhengig, har jeg opplevd dette som en gjenganger. Det å bare oppleve ro og glede i livet mitt er ukjent for meg. Da begynner jeg å skape mye greier. Men nå vil jeg ikke tillate meg å skape uro. Jeg fortjener bedre altså!

Akkurat i dag kjenner jeg meg lykkelig, det vil jeg nyte. Jeg vil nyte vennskapet som jeg har tatt opp igjen, og bare kjenne på ro og glede.

Jeg har kommet i skikkelig turmodus om dagen. Så jeg hiver med ett turbilde fra i går. Da gikk jeg tur oppi lia her jeg bor.

-Renate

Gud eksisterte ikke.

Nok engang lar jeg meg inspirere av tekstene til Renate, takk for inspirasjon og påminnelsen! 😀 Jeg vil gjerne sette noen ord på mitt forhold til religion, Gud og hvordan det var for meg opp igjennom. Jeg husker jeg faktisk var troende helt til jeg ble 12 år. Jeg lærte det på skolen, og tenkte at det var det eneste rette å være kristen. Vi fikk bibler utdelt på skolen, og var mye kirka. Selv om mine foreldre ikke var kristne, husker jeg at jeg var sterkt troende kristen, pratet og ba mye til Gud.

Når jeg nærmet meg tenårene, hadde jeg ett speil, og et slags lite bord foran. Der hadde jeg en engel, og betydningsfulle stener som jeg hadde fått i gaver osv. Jeg gidde Gud et ultimatum, viss ikke pappa var rusfri så ville heller ikke lenger tro. Så skjedde det en kveld at pappa kom hjem og var kjemperusa på natta og kjefta mamma huden full. Det var rett ved siden av rommet mitt, så jeg hørte det godt. Dagen etter ropte jeg på kirka faktisk, i sinne på gud – å siden den dagen, fjernet jeg Gud fra mitt hjerte.

Jeg var så sinna at jeg kasta bibelen i søpla, og ville ikke ha noe med Gud å gjøre. Gud ville jo bare at jeg skulle ha det vondt og leve ett liv i bare smerte og kaos. Så det så skjedde etter det, var at jeg ble en slags aktivist. Jeg meldte meg inn i Humanetisk forbund, humanistisk ungdom, grønnhverdag, natur og  ungdom, skeivungdom, juvente osv – som et standpunkt på at verden var urettferdig og Gud fantes ikke. Jeg protesterte mot alt, å ble opprørsk. Jeg ble en veldig tydelig stemme i organisasjonene, og skilte meg veldig ut. Men mye av handlingene og valgene, var ut av sinne på Gud, og verden generelt. Selv om jeg skjulte det godt, jeg hadde ikke en utagerende eller dårlig atferd. Jeg bare skulle ikke være som alle andre. Var ofte alene, og isolert fra gruppene i klassen.

Heldigvis år etter å bekjempe Gud eksistens, fant jeg tilbake til en slags Gud. Jeg fant veien tilbake til en makt større enn meg selv, og forstår at det er noen eller noe som passe på meg der oppe. Å det er så utrolig deilig å ha tilbake i livet igjen, og ha Gud i mitt hjerte, sjel og ånd. Har det litt som Renate, at jeg er opptatt av åndelighet og spiritualitet. Å ha godt kontakt med meg selv, kjenne etter hva som er mine behov, hva jeg egentlig føler og tenker og være ærlig med meg selv. Jeg ber hverdag, og ønsker ofte veiledning gjennom dagen. Det er så godt at jeg ikke lenger er alene.

Jeg ser jo det nå idag at selvom jeg ble sinna på Gud å klandra han for alt som gikk galt i mitt liv, så vet jeg at han var det hele veien med meg alikevel. SPESIELT DA. Jeg bedde jo en bønn (eller hundre) om at pappa skulle bli rusfri. Å tre år etter ble han jo det! Bønnene mine ble svart 😉 Bare tanken på å skulle ha en Gud som elsker meg ubetinget i livet, var skremmende og nesten ikke til å tro. Men nå kjennes det utrolig godt ut, og ikke minst lettende at jeg ikke trenger å bære alle bekymringer alene.

Behov for forandring

I det siste har jeg kjent på ett behov for forandring. Jeg kjenner hvordan jeg formes og forandres som person. Det gjør godt, jeg begynner å nærme meg mer og mer til å bli den personen jeg ønsker å være.

Litt før jul bestemte jeg meg for å farge håret mitt grønt. Det var litt av en prosess, men grønt hår skulle jeg ha! Jeg digget det! Nå klarte ikke håret mitt å holde på grønnfargen lengre, så da måtte jeg gjøre noe annet. Men jeg kjente at jeg kunne bare ikke gå tilbake til «den gamle meg». Altså brunt hår som jeg ALLTID har hatt… Så nå prøver jeg meg på grått. Men vil egentlig ha rosa 🙂 Poenget er at jeg vil ikke tilbake dit jeg var. Jeg vil forandre meg. Nå for tiden hater jeg alle klærne mine. Jeg er glad i klær, men bruker veldig lite penger på det. Jeg arver mye av søstrene mine, og har klær fra byttekvelder med venninner. Men nå er jeg så sinnsykt lei! Jeg vil bytte ut alt. Ut med alt gammelt, inn med nytt. Jeg vil ha klær som er annerledes, mer meg. Det er egentlig ikke helt meg lengre de klærne som jeg har. De var jo ikke det i utgangspunktet, jeg har jo nesten ikkje kjøpt noen av de jeg har selv.

Jeg skrev nettopp innlegg om økonomi, og at det var stramt fremover. Men jeg holder seriøst snart på å klikke av garderoben min. Det handler nok mye om den forandringen som har skjedd på innsiden. Jeg er ikke den samme personen som jeg var for ett år siden. Men foreløpig får jeg bare fortsette med å kombinere klærne på forskjellige måter.

Her er ett bilde av det grønne håret mitt. Jeg bare elsker det! Går jo ikke an å gå tilbake til brunt hår etter denne fargen her 🙂 

For meg er det positivt at jeg ønsker mer forandring. Det betyr at jeg begynner å «våkne» litt igjen. Begynner å kjenne mer på kreativitet 🙂

-Renate

Penger har ikke alltid vært så lett

I dag har jeg sortert litt i papirer. Tidligere var det null kontroll. Alt lå i en haug, og når jeg trengte noe visste jeg ikke hvor jeg skulle lete en gang. Det skapte mye kaos. Det gjør godt for meg å ha kontroll, vite hvor ting er. Nå har jeg permer for regninger, diverse tekster, jobb, budsjett og kort. Det kjennes utrolig godt ut med dette systemet.

Tidligere denne uken skrev Miriam om penger. Jeg kjente meg igjen i det hun skrev, og spesielt i at dette er ett tabu tema. Jeg var nettopp i banken, da kom de med når det gjelder sparing. Da kom vi inn på temaet penger, og hvor vanskelig det var å snakke om. Rådgiveren min i banken var enig i at dette var ett tema som var vanskelig for mange å snakke om. Jeg kjente på en skam over at jeg ikke har spart opp mer penger. Etter en prat med rådgiveren min, forstod jeg at noe om min illusjon over hvor perfekt alle andre har det. Til tider føles det som alle rundt meg har råd til alt, og jeg ingenting. Lønningene mine er gode, men det prioriteres sparing og å tenke langsiktig(det har ikke alltid vært sånn!!) . Jeg er glad i dyre ting. Jeg liker design og merkeklær. Dette er noe jeg har kraftig nedprioritert!

Det er dritkjedelig å spare! Det er mye kjekkere å spontanshoppe, bruke penger. Bare gå på senter og handle, da kommer lyekkfølelsen! Når jeg er lei meg, er det lite som hjelper så bra som shopping. Ulempen med å handle på følelser, er at det blir lite av rasjonell tenking. Visst jeg finner noe jeg liker skikkelig godt, klarer jeg fint å finne en god unnskyldning for å kjøpe det. «jeg fortjener det» funker alltid. Men lykkefølelsen varer ikke lenge. For det går utover pengene resten av måneden. Denne typen shopping har det blitt myyyye mindre av (jeg sprekker selvsagt av og til, jeg er ikke perfekt!). Voksenlivet har hentet meg inn og jeg har forstått hvor viktig det er å ha igjen penger i slutten av måneden, og ikke minst hvor viktig det er å spare.

Det kjennes godt å ha kontroll på økonomien, å vite at jeg klarer meg. Jeg vet at jeg har betalt alle regningene, og at neste måned går fint. Men uansett må jeg være bevisst på alle valgene mine. Visst jeg spontanshopper nå, så går det utover en annen post. Nå vet jeg hvor jeg finner alle papirene mine, og hvor mye penger det er til å bruke. Jeg sprengte budsjettet mitt før jul, og får svi for det nå. Årsavgiften kom nå. Visst jeg fremdeles skal spare penger, må jeg leve stramt resten av måneden. Men vet du hva? det går helt fint. For nå har jeg kjent på hvor godt er å ha kontrollen, og den vil jeg ikke slippe for alt i verden. Vet så altfor godt hvordan det føles å ha null kontroll også, og jeg vil ikke tilbake dit!! Tema økonomi har bært med seg mye følelsen av skam for meg, skam over at jeg ikke har fått det til sånn som jeg har ønsket.

Jeg er ikke perfekt. Jeg sprekker, og bruker penger jeg ikke har. Jeg får alltid svi for det. Men kontrollen kommer litt etter litt. Nå vet jeg hvor mye penger jeg får inn. Vet hva jeg har av faste avgifter, og alt er på avtalegiro. Den posten jeg vet for lite om er hva som går til mat, helse og annet dill dall… Men jeg vet mer enn jeg noen gang har visst.
Jeg vil ikke at økonomi skal være en stor bekymring for meg og min familie i fremtiden. Jeg har en god utdanning, ett godt grunnlag. Jeg har troen på fremtiden altså 🙂 

Jeg håper dette er meg en gang i fremtiden 🙂 hehe. Neida. Penger er ikke alt, men jeg har endelig forstått betydningen over hvor viktig det er å ha kontroll og ta smarte valg vertfall 🙂

 

-Renate

 

En rolig søndag

Denne dagen har vært fullt med ro, akkurat det jeg trenger nå. Jeg kjenner at ro gir meg energi. Når kroppen min er rolig, er det ingenting som tapper meg. Nå holder jeg på å komme meg hundre prosent tilbake til jobb, det er nydelig! Da er det viktig for meg å balansere energien min. Jeg har funnet ut mer om hva som tapper meg og hva som gir meg energi.

Jeg var sliten når helgen kom nå. På en god måte altså, men likevel er det viktig for meg å ikke slite meg enda mer ut. Denne helgen har vært helt rolig. Forskjellen på dagen i dag og i går, er hvordan det var inni meg. I går var jeg litt mer urolig, kjente mer på uro og en form for angst. I dag har jeg ikke kjent på noen sånne følelser. Bare hatt roen.

 

Nå skal jeg lage meg litt mat, og så skal jeg kjøre til byn. Det er mitt søndagsrituale. Hver søndagsettermiddag er jeg i en selvhjelpsgruppe for pårørende til rusavhengige. Hva dette innebærer vil jeg komme tilbake til senere. Men det er viktig for meg å være der.

-Renate

Jeg trenger å dele om angsten min

I det siste har jeg fått kjenne mer på angsten min. Det har fått meg til å reflektere over hvordan livet mitt egentlig var tidligere. Når jeg var mindre fortalte jeg ingen at jeg hadde angst, det var få som visste det. Kanskje mamma merket det på meg, uten at jeg sa ordene. Jeg var hypokonder, og mye redd for at jeg var syk.

Angsten kom ofte snikende om kveldene, spesielt når jeg skulle legge meg. Det påvirket nattesøvnen. Jeg kunne ligge våken,full i angst, men våget ikke å fortelle det til noen. Jeg husker jeg følte meg ensom de kveldene, ensom inni mitt eget hode, på en måte fanget inni meg selv. Det var skummelt. Jeg følte ikke at jeg hadde noen og betro meg til. Inni meg kjentes det ut som ingen ville tro meg, eller ta angsten min på alvor. Derfor ble den bare der, stengt inni meg. Når jeg tenker tilbake får jeg bare lyst til å holde rundt den lille redde jenta i senga, og si til henne at hun ikke er alene! Hun må bare åpne seg, snakke om det, så er det folk som kan ta vare på henne, hjelpe. Istedenfor ligger hun der bare, livredd, og føler seg alene. Det er tøft å være den jenta.

Det trenger ikke våre sånn nå. Egentlig har jeg lyst til å pakke inn angsten, og vise til en utvikling, der jeg bare mestrer angsten. Nå styrer ikke angsten livet mitt lengre, men den er der. Den er snikende, kommer uten at jeg nesten merker det, før den setter seg i kroppen min. Griper tak i meg, setter seg i magen, og tar kontrollen. Det skjer så fort. Nå trenger jeg bare å akseptere angsten min. Den er der. Men den trenger ikke styre meg! Jeg kan styre den. Jeg har en jobb og gjøre med å ta kontrollen tilbake.

Jeg vil gi slipp på angsten.

-Renate

 

 

Øyeblikk av lykke

I flere år har jeg lengtet etter å bli lykkelig. Har tenkt at det er en tilstand. Målet mitt har på en måte vært å bli lykkelig. Nå har jeg endret litt holdning til lykkebegrepet. Jeg tror lykke er en følelse man er innom i øyeblikk. Det er de øyeblikkene, der du kjenner lykken bruse inni deg. Når du klarer å kjenne følelsen, og ivareta den etterpå. I det siste har det vært der mer hos meg. Jeg har skrevet om takknemlighetslisten min. Kjenner det gjør noe med meg. Det skjer noe mentalt, det flytter fokuset mitt hele veien mot det gode. Kommer nærmere lykkefølelsen. Når jeg legger meg om kvelden og kjenner på alt det gode som har skjedd gjennom dagen, så legger jeg meg med en god følelse. Faktisk har søvnen min kommet mer tilbake. Kanskje har det en sammenheng?

En av de tingene jeg virkelig ikke kan fordra, er når vekkerklokka ringer om morningen. Har alltid syns det har vært vanskelig å stå opp av den klokka. Men nå har jeg bevisst snudd mentalt. Jeg tenker feks «jeg er takknemlig for at jeg har en jobb eg trivst i». Det skal ikke mer til, så er det litt lettere å stå opp. Og så motiverer jeg meg selv med en kopp kaffi! Det funker alltid 🙂

En av grunnene til at jeg er mer innom lykkefølelsen om dagene, tror jeg handler om fokuset mitt. Det er nok av ting jeg kunne fokusert på som kunne gjort meg deppa, og ikke minst fått meg til å føle at jeg ikke er god nok. Det er mange av relasjonene i livet mitt som jeg ikke handterer så bra for tiden. Det er sårt, vondt og noen av relasjonene kjenner jeg en sorg over. Men hva godt kommer det ut av å fokusere på det? for min del veldig lite. Jeg snur fokuset mitt på alt jeg har å være takknemlig for. Når fokuset er på det positive, så er det utrolig mye bra i livet mitt!

Haha! jeg var med lillebroren min på 6 år i går. Da begynte vi å snakke om at vi synes det var rart at han hadde vært baby. Da kommer det fra han » når eg va baby, renate. Då var du litt finare. For når me er mindre er me finare. Nå er du litt gamlare. Du har litt strekar her (peike seg i panno) og her( peike seg rundt augene), og litt klumpar her (på hako, som då er kvisene mine).» Han var helt alvorlig. Livet har visst satt sitt preg på meg også i følge han 🙂 Men det gjør meg ingenting, for inni meg så har jeg det så mye bedre 🙂 Takknemlig for å ha han i livet mitt!!

Her er meg med kviser, rynker og briller! haha, livet altså 🙂

Jeg vil virkelig fortsette med takknemlighetslisten min. Vil ha mer av lykkefølelse i livet mitt. Det fortjener jeg:) Det fortjener du også! Tenker du ofte over ting du er takknemlig for?

Tar du utfordringen min – skriv ned tre ting du er takknemlig for hver dag! Det kan være så lett som « jeg er takknemlig for at jeg har ett hus og bo i». Det viktigste er å skrive det ned, og skriv gjerne mer vist du vil. Mitt mål er å skrive ned tre ting jeg er takknemlig for hver dag.

-Renate

Jeg er inspirert

For en fantastisk følelse altså. Kan ikke huske sist jeg har følt meg så inspirert og motivert. Jeg gleder meg til hver arbeidsdag, og jeg gleder meg til å komme hjem fra jobb. Tenk så heldig jeg er, som gleder meg til begge deler.

Kurset i helga har fått meg til å se mitt eget potensiale, hvor mye som er inni meg. Tekstene som kom, og den jeg skrev når jeg kom hjem, er både personlige og private. På en måte har jeg lyst til å dele de, på den andre side føler jeg meg ikke helt klar. Det handler om innholdet i teksten, og om måten de er skrevet på. Skrivemåten er langt ut av komfortsonen min. Jeg føler meg temmelig personlig i tekstene mine her, men jeg må bare kjenne litt på hvor grensene mine går i forhold til hvor mye jeg vil dele av meg selv. Det tenker jeg er noe som er viktig å tenke over. For når teksten er publisert er den liksom der ute, hvem som helst kan lese. For min egen del har jeg klart denne balansen fint.

Det er fremdeles rart når folk kommer til meg og sier de leser det jeg skriver. Jeg er liksom ikke bloggen. Det er ikke ett samtaleemne i sosiale settinger. For meg så blir det litt som å snakke om dagboken min enda. Selv om vi deler andre ting også, så er det min form for dagbok. Men jeg blir glad når folk sier de leser, og vertfall når de sier at de kjenner seg igjen, og når de synes vi skriver bra.

Jeg snakket om at jeg ville skrive takknemlighetsliste hver dag. Det har jeg klart! I går kom jeg over en app, som var laget spesielt for å skrive ned ting vi har takknemlige for.
Her er noe av det som er i app`n,jeg kommer tilbake til hvordan jeg synes den er når jeg har brukt den litt. Men tenker den kan være fin i forhold til å fokusere på det positive!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg er takknemlig for hver og en leser! Uten dere hadde det ikke vært noe vits å blogge. Håper du finner noe her som du liker, og kan ta med deg videre ❤

-Renate

Relasjonsutdanning i dag

I dag reiser jeg til Stavanger på relasjonsutdanning. Det er en måned siden sist. Jeg gleder meg til å treffe gjengen igjen, og til å reise dit sammen med kollegaene mine. Vi har det så fint på disse turene. Det er så koselig på relasjonssenteret i Stavanger. Før vi kommer får vi alltid en melding fra de der de ønsker oss velkommen, og så sier de noen ord om dagen, og skriver at de gleder seg til å møte oss igjen. Allerede i trappene på vei opp til lokalet så har de tent lykter. Vi blir alltid tatt godt i mot når vi kommer inn. I selve rommet vi sitter i så sitter vi i ring. I midten er det tente lys, blomster, vatn og kleenex. For ja, vi trenger ofte kleenex, det er mange følelser i sving.

Vi begynner dagen med en innmelding. Da deler vi en og en om hvordan vi har det, og kanskje noen ord om hvordan vi har hatt det siden sist. I midten har vi gjerne en fagbit. Til slutt har vi utmelding, som føregår på lik måte som innmelding. Jeg selv er vant til denne måten å dele på, da jeg går i en selvhjelpsgruppe for pårørende en gang i uken. Jeg synes det er helt fantastisk at det er blitt laget en utdanning som føregår på en lignende måte. Det er så fint, for når andre deler så setter de ofte ord på det jeg selv tenker og føler, og jeg kan kjenne meg igjen. Når jeg kjenner meg igjen, og andre setter ord på de samme tingene som jeg kjenner på, så blir det litt lettere. Når flere har det som meg, så blir jeg ikke like «spesiell» og ensom lengre.

Herdis snakker mye om det lille barnet inni oss, som alle har. Dette lille barnet er egentlig følelsene våre. Det er egentlig dette jeg opplever som sterkest på relasjonsutdanningen, dette med å komme i kontakt med følelsene mine. Jeg har virkelig hatt store problemer med å komme i kontakt, og jeg stenger de automatisk ute. Jeg har vell ofte blitt redd når følelsene kommer opp til overflaten, og bare holdt de inne, og ikke latt de komme ut. Jeg tror at dette er en av grunnene til at jeg har slitt sånn med angst. De siste årene har jeg blitt bedre på å tørre å kjenne på følelser, og akseptere at de er der. Men det var så mye følelser og sorg der, så det har tatt tid å bearbeide alt det gamle. Men litt etter litt så har jeg klart det. Men selvsagt ligger det nok fremdeles noe igjen der, og det får jeg bare ta tak i vist det kommer. Jeg er ikke så redd for det lengre.

Alt blir som det skal bli, sånn blir det også i dag. Er det noe som vil opp til overflaten, så vil jeg bare tillate det å komme.

Her er ett innlegg jeg har laget om relasjonssenteret tidligere: Jeg vil gi liv til meg selv ❤

-Renate