Jeg fikk ikke den hjelpen jeg hadde behov for

Jeg har alltid vært en jente som har fungert «normalt». Da jeg nærmet meg 20 årene slo det sprekker. Jeg slet med meg selv, angsten hadde tatt stor plass i livet mitt, jeg var deprimert, og ryggen slo seg vrang. En morning jeg våknet klarte jeg nesten ikke reise meg, dette ble starten på langtidssykemelding på jobb. Selv så trodde jeg ryggen var problemet, men det var psyken min som led mest. Jeg hatet meg selv, syns jeg var stygg, lite verdt, og begynte å få problemer med mat. Jeg var ikke langt i fra å utvikle spiseforstyrrelse. Når jeg klarte å kontrollere maten følte jeg meg bra. Det ble tvangspreget. Jeg likte følelsen av sult.

Venninner og type begynte å ytre sin bekymring for meg. Det var ikke så rart når jeg tenker på det i dag. Jeg hadde ikke lyst til å leve. Litt av denne perioden var mamma på avrusning. Siden jeg var sykemeldt fra jobb, var jeg i kontakt med lege. På samme tid som mamma var på avrusning fikk jeg tilbud om «humørstabiliserende» tabletter. Jeg hørte bare ordet tabletter og nektet!! Uten at jeg visste det var jeg deprimert.

Det at mamma for på avrusning ble starten på min egen tilfriskning. For ja, jeg var syk jeg også. Mamma hjalp meg på rett vei. Vi fikk komme opp på familieuke, dette var en vond men likevel fantastisk uke. En stund etter familieuken kom jeg i kontakt med Nar-Anon, en tolvtrinns gruppe for pårørende til rusavhengige. Der har jeg vært i over fire år nå.

Etter familieuken ble jeg desperat etter hjelp. Der forstod jeg hvor mye jeg hadde å jobbe med. Tolvtrinnsgruppen var fantastisk, men i starten hadde jeg det så vondt at jeg trengte mer hjelp. Men kommunalt var det lite hjelp å få. Jeg husker en gang klarte jeg å komme meg til psykolog, men der fikk jeg bare beskjed om at jeg var så reflektert og virket som jeg var på rett vei, så jeg trengte ikke komme tilbake. Som medavhengig er jeg vant med å holde oppe fasaden, det gjorde jeg til og med hos psykolog som jeg hadde oppsøkt selv. Hun klarte ikke å gjennomskue meg! På innsiden var det fremdeles vondt. I kommunen var det eneste «tilbudet» psykiatrisk sykepleier. Jeg gikk der en stund, ble ivaretatt og kjente en stor omsorg fra hun jeg gikk til. Men det var heller ikke nok. Kom liksom aldri inn til dybden, hun hjalp meg ett hakk opp, men ikke mer. Jeg kjente ett behov for å gå til noen som hadde kunnskap om det å være pårørende. Det var dette jeg hadde møtt på familieuken, og det savnet jeg.

I tillegg til samtaler, gikk jeg til behandling for ryggen. Som gikk ut av egen lomme. Etter hvert begynte jeg å søke mer mot det alternative. Da dette faktisk var det eneste tilbudet som stod igjen i kommunen min!! Der traff jeg mange fantastiske folk som har hjulpet meg sinnsykt mye! Der fant jeg det jeg hadde behov for. Men det kostet flesk, jeg tørr ikke tenke tanken på hvor mye penger jeg har brukt på det.. For meg har det vært verdt det. Jeg har fremdeles kontakt med de, og er evig takknemlig for all hjelpen. Men jeg har stått på helt alene.

Legen til mamma sendte hun til avrusning, men oss som ble igjen fikk INGEN hjelp. Det er for dårlig altså. Det var så vondt å være igjen, å ikke bli ivaretatt av noe som helst helsevesen. Jeg var på en måte helt alene. I verdens rikeste land, som er best å bo i. Helt alene, med mye ansvar, slet med meg selv, og fikk ikke hjelp fordi om jeg søkte det.  Det var traumatisk, jeg slet, og hadde trengt at noen kom og hjalp meg.

Det er min egen fortjeneste at jeg er der jeg er i dag. Det er INGEN hjelpeapparat som har hjulpet meg. Mamma hjalp meg å finne veien inn i tolvtrinnsgruppen, jeg fant mine alternative behandlere helt selv. Egentlig var det ingen tilbud til pårørende av rusavhengig, vertfall ikke som jeg kunne finne. og jeg letet altså! Mamma hadde selvsagt nok med seg selv, med den tøffe jobben mot å bli rusfri, som hun klarte!! Jeg tenker det hadde vært godt for om hun hadde vist at barna ble godt ivaretatt, noe jeg vet betyr mye for henne.

Den dag i dag har jeg fremdeles mine alternative behandlere og tolvtrinnsgruppen. Og selvfølgelig fantastiske venner,kollegaer og familie. Kommunalt synes jeg fremdeles det er lite å hente for min del. For jeg trenger fremdeles hjelp. Veien er lang å gå.
Heldigvis er livet mitt godt å leve i dag ❤

Det er på tide pårørende til rusavhengige får den hjelpen de trenger.

-Renate

Jeg takler dårlig å ha det bra

Livet smiler til meg, våren er i anmarsj, og livet er fint om dagene. Som Herdis på relasjonssenteret sier når ting er bra » NYT DET!». Det vil jeg søren meg gjøre altså! Eg fortjener å ha det bra, og jeg har jobbet beinhardt for å komme dit jeg er i dag.

I år var påsken min helt fantastisk. Jeg var mye med både familie, venner og type. Jeg fikk til og med tatt meg en fest 🙂 Det var så mye som falt på plass for meg. Jeg fikk ordnet opp i mye ting som har ulmet rundt meg. Størst av alt var at jeg tok mot til meg og kontaktet en venninne som jeg ikke hadde hatt kontakt med på flere måneder. Vi ordnet opp, og jeg kjenner meg lykkelig!!

Som medavhengig, er jeg vant til mye kaos rundt meg. Faktisk fungerer jeg best midt i kaoset. Da vet jeg rollen min, og jeg er knallgod på å ordne opp rundt meg. Da styrer jeg på, fikser alt mulig. I den rollen føler jeg meg trygg, føler til og med at jeg betyr noe da. Det utviklet seg nesten til at jeg søkte kaos. Jeg ble en person som ble enormt opptatt av andre sine liv, jeg blandet meg oppi ting jeg ikke hadde noe med, og likte godt å sladre. Da ble ofte samtalen i en form av at jeg vet hva alle andre burde gjøre for å ha det bra. Jeg irriterte meg over hvor dårlige valg folk rundt meg tok. Midt i dette så mistet jeg meg selv. Istedenfor å se innover, så jeg utover på alle andre. Når en bor i en liten bygd, opplever jeg ikke det som noe uvanlig. Her er det mange som er opptatt av livene til hverandre. På godt og vondt.

Når roen senket seg rundt meg i påsken, kom angsten. Den udefinerbare angsten som jeg ikke forstod. Jeg hadde jo ingen grunn til å ha angst nå? Det blir litt som at når det er rolig, så venter jeg på «bråk». Det pleier ikke akkurat å være rolig så lenge i mitt liv. Går det an å si jeg takler dårlig å ha det bra? for sånn er det for meg. Etter å ha snakket med mange pårørende til rusavhengig, har jeg opplevd dette som en gjenganger. Det å bare oppleve ro og glede i livet mitt er ukjent for meg. Da begynner jeg å skape mye greier. Men nå vil jeg ikke tillate meg å skape uro. Jeg fortjener bedre altså!

Akkurat i dag kjenner jeg meg lykkelig, det vil jeg nyte. Jeg vil nyte vennskapet som jeg har tatt opp igjen, og bare kjenne på ro og glede.

Jeg har kommet i skikkelig turmodus om dagen. Så jeg hiver med ett turbilde fra i går. Da gikk jeg tur oppi lia her jeg bor.

-Renate

Følelser

Denne filmen synes jeg er så fin, og beskriver så godt hva følelser er. Det er noe som jeg alltid har syns har vært spesielt vanskelig å hanskes med. Jeg har hele mitt liv måtte undertrykke følelser, og lærte aldri å regulere de. Jeg husker i en periode, at jeg hadde så lyst å være sint! Vise at jeg ble sint, viss jeg følte at jeg var sint. men det har jeg altså ikke tillatt meg selv enda. Jeg er aldri sint, og har heller aldri vært det. Men sinne finnes det nok i meg, som jeg aldri har hatt utløp for – og heller aldri tillatt det. Mye av det har heller gått over i skam. Skammen sitter dypt hos meg, og kjenner den godt i det jeg sitter å skriver nå også.

Jeg jobber mye med skammen, med å forstå hva som er virkelighet, hva er giftig skam og hva er den sunne skammen. Noe som jeg har skrevet om tidligere, men blir ikke kvitt det over natta. Det gode i det hele, at jeg sakte men sikkert blir bevisst på den. Til lettere det blir å oppdage den, til lettere blir det å skille den fra det virkelige liv. og den meste skjer som regel bare i hode mitt. Skulle likt å sett meg selv fra utsida engang 😉

Jeg kjente meg veldig igjen i innlegget til Renate i går, det å ikke vite. Det kan være tungt. Litt sånn min livssituasjon er akkuratt nå, og synes det er vanskelig å sette ord på det og skulle si noe om det høyt. Så kan være mine delinger kan blir preget av skam og lave tanker om meg selv. men heldigvis har jeg mange gode mennesker rundt meg som hjelper meg, støtter meg og har tro på meg. Jeg har alltid noen å ringe, og det er så utrolig lettende, jeg hadde ikke klart meg uten. Så takker for all støtte, trygge relasjoner og alle dere som har lært meg om tillit og det å stole på. 🙂 Jeg kan vel si det sånn at jeg står ved ett veiskille, og vet ikke helt hva framtida vil bringe for meg. Det er både skremmende og spennende. Men sånn er det å være menneske åsså, noen dager er bedre enn andre. Jeg har liksom ikke fullstending KONTROLL! haha. selv om jeg vet jeg ikke kan det, prøver jeg stadig vekk 😉 Så takk for innlegget i går, Renate, du satt virkelig ord på noe selv har strevd  meg å sette ord på.

Å dyr er virkelig god terapi. BTW, dette er vårt 100ede innlegg idag! Gratulerer til oss! 😀 Kjempe stolt av oss, og jobben vi gjør.. 🙂

-Miriam

 

 

Det å ikke vite

I det siste har kontrollbehovet mitt blusset opp. Er det noe jeg takler dårlig, så er det følelsen av å ikke ha kontroll. Da gjør jeg mange rare ting selvom jeg aldri kan få hundre prosent kontroll. Da hadde jeg slitt meg ut! Kontrollbehov er en stor bit av min medavhengighet.

Jeg nevnte på det tidligere at det trigger meg å ikke vite hvem som leser på bloggen. Den syke delen av meg skulle ønske det kom direkte beskjed til meg hver gang det er en ny leser. Men den friske delen av meg forstår at det ikke hadde vært bra. Jeg kjenner at det er på tide å gi slipp nå, eg vil gi slipp på behovet for å vite hvem som leser. Dette er en blogg, jeg har valgt å være så åpen på nett, og da går det ikke an å vite hvem som leser. Egentlig så er dette greit. Målet mitt er å hjelpe andre som er i en lignende situasjon. Allerede til nå så har tilbakemeldingene vært positive.

Jeg opplevde for en liten tid tilbake at en ukjent dame kom til meg og fortalte at hun følgte bloggen vår. Hun fikk mye ut av å lese, og det var hjelp i tekstene våre. Da tenker jeg at vi har kommet langt! Da betyr delinger og likes lite. Det er dette som betyr noe! Når vi rører i hjertene til folk, og til og med kan hjelpe ved å dele våre egne erfaringer. Åpenhet som jeg har vært en forkjemper opplever jeg også. Folk kommer til meg og forteller litt av sin egen historie etter å ha lest her. Det er spesielt, og flott.

Tusen takk til alle dere som støtter oss. Og tusen takk til deg som har kommet til meg med gode ord, og deler av deg selv i tillegg ❤ Du gir meg mot til å gå videre.

-Renate

Medavhengighet

For en god stund tilbake, sendte mamma meg en tekst som handla om hva medavhengighet er. Den traff veldig, og den beskriver det veldig godt hvordan det er for meg. Jeg er «vanvittig tilpassningsdyktig», pleier jeg å si. Jeg postet den på den gamle bloggen min, men vil gjerne dele den her også. Teksten er skrevet ut i fra Atrop, Carina Holandsli og Borgerstadklinikken. Jeg brukte også denne teksten i forbindelse med bachelor oppgaven, hvor jeg skrev om akkuratt dette. Jeg håper at engang i fremtiden når jeg føler meg selvsikker nok, vil jeg gjerne dele bachelor oppgaven min på bloggen.

«Hva er medavhengighet?

Et individs følelsesmessige tilpasning til et annet individ, som forårsaker smerte og uforholdsmessig stor belastning for den som tilpasser seg.

Tilpasningen skjer gradvis, blir etterhvert automatisert og til slutt kronisk.

Begrepet er omstridt, og det er ingen diagnose innen psykiatrien. 95% av all medavhengighet har sin bakgrunn i oppvekst, men den kan også erverves i voksen alder. Medavhengighet er en tilstand som oppstår når man er pårørende til eller nær en person med rus- eller psykiske problemer, en såkalt ”flodhest i dagligstuen”.
En medavhengig er ”med på en annen persons reise”. En medavhengig er overdrevet, tvangsmessig fokusert på noe eller noen utenfor seg selv, og fokus og kontakt med egen kjerne er svekket. Grensesystemet er skadet, og avstanden til andre er uklar. Man kan ta på seg andres sinnstilstand. Kroniske spenninger skyldes at man alltid er på vakt, forberedt, på alerten i tilfelle noe skjer. Derfor har man behov for kontroll eller å bli kontrollert av andre.

Statistiske fakta for Norge
Ca 130 000 familier lever med psykisk sykdom og rusproblemer.

Mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en måte som gjør at barna reagerer

Ca 90 000 barn har foreldre med psykiske lidelser

Ca 100.000 barn har opplevd vold i hjemmet

8 – 19 % jenter og 1 – 14% gutter har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen

Ca 60.000 barn lever under fattigdomsgrensen

For hver person som misbruker rusmidler påvirkes ca fem nære pårørende på en direkte måte (fysisk og psykisk).

Fra arbeid med Voksne-Barn vet man at følgende belastninger kan være med på å utvikle medavhengighet:

• Å ikke føle seg sett og bekreftet
• Å ikke føle seg trygg/aldri kunne slappe av
• Å oppleve uforutsigbarhet
• At barnet blir brukt av (den) voksne for å tilfredsstille dennes behov
• Å ikke få være barn/å måtte påta seg omsorgsoppgaver som en ikke er moden for
• Å oppleve at det ikke er kongruens mellom det som blir sagt og det som blir gjort i en familie
• Å måtte holde ting som skjer i hjemmet hemmelig for omverdenen
• Å ikke få støtte til å stole på egne sanser

Borgestadklinikkens undersøkelser viser forekomst av fysiske symptomer, noe vi som terapeuter må være årvåkne i forhold til:

– Muskel- og skjelettsymptomer 96%
– Betydelig hodepine (2-3 dager sammenhengende) 64%
– Abdominalsymptomer 69%
– Brystsmerter og respirasjonsproblemer 62%
– Konversjonsympotmer 20%
– Underlivssymptomer hos kvinner 76%
– I tillegg rapporterer undersøkelsen hyppig forekomst av
øresus, periodisk svimmelhet og –flimring for øynene, hudkløe, betydelig anspenthet i musulatur, lange sykemeldingsperioder, stort forbruk av muskelavslappende midler og smertelindrende, avhengighetsskapende medikamenter.

Borgestadklinikken og Trasoppklinikken har registrert følgende psyko-sosiale konsekvenser hos barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre:

Som barn:
• Angst
• Depresjon
• Atferdsvansker
• Skolevansker
• Psykosomatiske lidelser

Som voksne:
• Depresjon
• Angst
• Identitetsproblemer
• Samlivsproblemer
• Kriminalitet
• Eget rusmisbruk
• Atferdsforstyrrelser
• Post-traumatiske stress-lidelser
• Utmattelsessymptomer (utbrenthet, faktor ved ME)

Kan man bli bra av medavhengighet?
Ja, mener Carina Holandsli. Ved hjelp av terapi som er rettet mot dette problemet kan man komme langt. Man vil sannsynligvis alltid ha en forhøyet sårbarhet, ved at man for eksempel kan syns jula er vond, at man unngår store selskaper osv. Men man kan, som vi ser under, begynne å leve igjen». Behandlingen har flere stadier:

0: Benektelse.
1: Å komme i gang med endringsarbeidet
2: Terapeutisk bearbeidelse og fordypning
3: Å begynne å leve igjen»

Hva er medavhengighet for deg?

-Miriam

 

«Se meg, snakk med meg» – KoRus Sør

KoRus lanserte filmen: Se meg, snakk med meg 11. feburar 2016, og jeg ble veldig inspirert av den. Den var utrolig rørende, hvor de følgte en gutt som opplevde grov omsorgssvikt, og kan kjenne meg igjen i mange av følelsene som vises til i filmen. Spesielt det øyeblikken når terapauten, eller hovedpersonen i filmen, går til en klasse for å undervise i det å se andre barn som har det vanskelig. Hvor han snudde litt på undervisningen, og lot barna svare på spørsmålene, før han underviste. Det gjorde virkelig noe med meg. Jeg ble veldig inspirert, og tegnet en tegning i forbindelse med dette. De beskrev mange av signalene på hvordan man kan oppdage om noen ikke har det bra hjemme. De snakket mye om at vedkommende kan være trist, mye alene, nedstemt og innestengt. Så begynte jeg å tenke på meg selv. Jeg var av typen som skulle skjule det hele. Å det klarte jeg som regel ganske godt, jeg var alltid hyggelig og blid med de voksne autoritære på skolen. Det var veldig sjeldent jeg var sint, eller viste noe som helst form for fustrasjon eller nedstemthet. Viss jeg bare ikke lagde noe bråk, ville de ikke skjønne at jeg slet. Jeg fikk oppmerksomhet med å alltid gjøre som jeg fikk beskjed om, være rolig i timene og gjøre leksene. Jeg var «gullungen». INGEN skulle vite. Så, spørsmålet da, hvordan plukker man opp di? Jeg er litt stolt av den her tegningen, faktisk! 😀 Takk for inspirasjonen, KoRus Sør!

Her er en teaser til filmen, og link til hele filmen kommer under!

Link her: http://borgestadklinikken.no/endelig-er-filmen-ute#.VsRMz1RjEm8.facebook

-Miriam

Den forbanna rusen

Hvor skal jeg begynne. Det er så mye jeg vil si, men får det ikke ut. Ordene stopper inni meg. Det er vanskelig for meg å skrive om det. Jeg snakker nesten aldri om henne lengre.

I Mai i fjor opplevde jeg tap av ett søskenbarn. Hun døde brått og brutalt. Jeg husker det som om det var i går. Jeg var hjemme fra jobb den dagen. Satt i sofaen i en levis T-skjorte som jeg hadde klippet av ermene på, og en blomstrete bukse i tynt stoff. Håret stod rett til værs. Det var ikke lenge siden jeg hadde stått opp. De kledna gikk jeg i hele den dagen. Kanskje den lengste dagen i mitt liv. Plutselig fikk jeg en telefon om at hun var død. Det er akkurat som de sier, tiden stopper helt. I det øyeblikket jeg fikk høre det, forsvant resten av verden for meg. Det føltes ut som om jeg var midt i en drøm.

Rebekka var en fantastisk jente. Hun spredde godt humør rundt seg, og latteren satt ofte løst sammen med henne. Hun hadde den tørreste humoren jeg visste om, men likevel klarte hun å få spøkene sine til å bli morsomme. Av utseende var hun helt nydelig. En sånn jente som ble lagt merke til, og snakket om. Fra hun var liten har hun vært glad i å synge, og med tiden vokste det frem en fantastisk sangstemme – med en stor sjel i. Hun sang med hele seg! Hun hadde ett sånn vesen som gjorde inntrykk. Livet var ikke enkelt for henne. Ungdomsårene kom, og hun fant rusen. Jeg tror at fra første gang hun ruset seg så hadde rusen tatt over livet hennes. Etter det ble det en kamp for henne. Ofte snakket hun om ønsket om å bli helt rusfri, og noen perioder klarte hun det.

Vi trodde ting var på vei til å bli bedre mot slutten. Hun hadde hatt en rolig periode. Men jeg tror at rusen uansett hadde taket på henne. Den forbanna rusen! som bare stjeler. Hun hadde vært på reise til syden. Det var der hun døde i ruset tilstand (jeg er ikke helt sikker på hva hun hadde tatt). Hun datt ned i fra en ballkong i femte etasje. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett det for meg. Den følelsene hun må ha hatt på vei ned, mot slutten av livet. Det skjærer inni meg, gjør vondt langt inn i hjerteroten min å tenke på det. Når jeg ser fall på tv, så får jeg det suget inni meg. Den kjente smerten kommer, tankene mine går til den dagen da livet hennes endte.

Jeg tror ikke hun hadde vært død visst det ikke hadde vært for rusen. I dag har jeg en stor bitterhet mot rusen. Rusen som tok Rebekka i fra oss. Det knuste meg, det knuste hele familien, og tok livet hennes. Det har gått 10 måneder. I det siste har sorgen dukket opp igjen. Jeg har grått en del for meg selv. Har tenkt mye på hun, og skrevet flere tekster for meg selv. Det er sårt, og sorgen er uforutsigbar. Jeg har så lyst til å snakke om hun, men når jeg sier navnet hennes blir alle stille. Jeg vil huske alle de gode minnene, og bære henne med meg. Jeg vil ikke leve livet som om hun aldri har vært blant oss. Snart hadde hun blitt 23 år.

-Renate

Sorg

«A deep sorrow is always silent», synes det sitatet var så beskrivende på hvordan sorg kan være. Jeg har lenge tenkt på at jeg har hatt lyst til å skrive om sorg på bloggen, men kjenner på en slags klomp i magen når jeg tenker på det. Jeg har nettopp klart å sette ord på det selv, og registrere at sorgen er der. Jeg har aldri før tenkt at jeg sørger. eller forstått hva det er. jeg har bare utsatt og utsatt det så lenge jeg kan huske. Ha fokus på andre sine liv, lage drama og ha kjærlige relasjoner som ikke er sunne for meg.

Idag kan jeg kjenne den. Men vet ikke helt hvordan jeg skal takle den. Jeg er så vant til å løpe fra den. Det som også jobber inni meg er spørsmål om hva egentlig sorg er. Hva sørger jeg over? Hvorfor har jeg sorg? Hvor lenge skal den være der? Hvordan kommer jeg videre fra det?

Etterhvert har jeg prøvd  å sette ord på hva sorg er for meg. Det som jeg kjente nå når jeg satt å skrev er sorg over å ikke hatt en «normal» barndom. At jeg aldri fikk være barn. At jeg ble nedprioritert på grunn av rusen. At jeg heller aldri fikk være ungdom. Også sorgen jeg fikk da pappa ble rusfri. Det ble så stor forandring i det. Sjokk. Forandring er tøft. Jeg liker det ikke, sånn helt ærlig. Men jeg vet at med tiden og når resultatene vises av forandringene, så har jeg det mye bedre. Jeg har så mye erfaring og sett at mennesker forandrer seg til det bedre, og så går det en stund, og det er tilbake til det samme mønsteret. Å da starter spiralen på nytt, med alle skuffelsene og sorgene. Så jeg har oppdaget at jeg ikke forbinder forandring med noe positivt.

Derfor tror jeg det også blir vanskelig for meg å tillate sorgen. Tenk på hva som er på andre sida? Det skremmer meg. Det som jeg gjerne vil skal glede meg. Glede meg over forandringer.

 

-Miriam

 

Medavhengig, jeg?*

”Ironisk nok er det slik at fordi livene våre er innhyllet i familiesykdommen alkoholisme, legger vi ikke merke til dens tilstedeværelse”. (Myrmel, 2013)

Sitatet ovenfor er fra Myrmel, som har skrevet boken «Alternativ X«. En fantastisk god lesning, og veileder til de som vil ut av medavhengighet og lære seg å sette sunne grenser for den rusavhengige. Men en annen bok som jeg falt helt pladask for, er «Flodhesten i dagligstuen» av Tommy Hellsten. Han beskriver så godt hva medavhengighet er og hva det går ut på. Så hva er egentlig medavhengighet?

Hellsten, forklarer det slik: ”medavhengighet er en sykdom eller en sykdomslignende tilstand som kommer fram når et menneske lever nær et svært sterkt fenomen og ikke har evnen til å bearbeide dette fenomenet slik at det kan integreres i personligheten, men tilpasser seg til det. Vil også nevne kort om begrepet flodhesten i dagligstuen, som forklares som at en familie har noe hjemme hos seg som tar opp mye plass og oppmerksomhet både i livet, hus og samfunn, som skal fornektes og ikke snakkes om.» (Hellsten, 1999)

Egen erfaring

Jeg valgte Tommy Hellsten sin beskrivelse av medavhengighet, fordi det er den jeg kan relatere til sterkest. Det var det jeg følte skjedde med meg. Jeg tilpasset meg omgivelsene. Jeg tilpasset meg pappa, mamma, mine søsken, medarbeidere, klassekamerater osv… Jeg visste ikke noe om meg selv eller mine behov. Jeg visste alt om hva pappa likte. Hvordan pappa var. Hva han gjorde på. Hvor nøklene hans var. Når jeg måtte være stille. Når pappa sov. Når pappa var rusa. Når pappa var sint. Hele mitt liv dreide seg om pappa og mamma. Den rusavhengige ble flodhesten i dagligstuen vår. Pappas rusmisbruk tok det meste av plassen i både huset og i livene våre.

Jeg hadde ingen egen identitet, og var mest opptatt av å please andre, ikke såre noen og ta vare på alle andre. Når mamma var glad/lykkelig, var jeg også det. Men jeg var avhengig av at mamma var glad, for at jeg kunne være det. Så det er det medavhengigbegrepet ligger i for meg, er tilpasser meg andre mennesker. En følelse av å ikke være fri.

Derfor måtte jeg etter hvert lære hvem jeg var. Bli kjent med meg selv. Ta ansvar for eget liv. Jeg synes enda det er vanskelig å gjøre, så det hender jeg havner tilbake i gamle mønstre. Viss jeg vil rømme eller flykte fra noe som er vanskelig, bare gjør jeg meg opptatt med andre sitt liv eller lage noe drama, så slipper jeg ha fokus på meg selv. Men det er tungt å ikke kjenne seg selv, det å ikke ha en identitet. Sakte men sikkert kommer jeg tilbake til meg selv. Ved å arbeide med meg selv, gå i grupper og terapi, finner jeg mer ut av hvem jeg er og kan ha fokus på meg selv. Hvordan ta vare på meg selv. Lære meg en ny måte å tenke på. Utvikle meg som menneske. modnes. Bli glad i meg selv. Tenke etterhvert at jeg er GOD NOK.

*Tittelen på innlegget er hentet fra den svenske serien «djavulsdansen» -medberoende, jag? Her kan du se hele serien: Djevel dansen

-Miriam