Jeg heter Miriam og er medavhengig. Jeg har en far som er rusavhengig, og som nå har 9 års rusfri tid. Jeg er vanvittig takknemlig for at min far ble rusfri, og at jeg er der jeg er den dagen i dag. Men det var også tøft, når pappa ble rusfri. Alt forandret seg, og det var som en helt ny person kom inn i livet mitt som jeg skulle bli kjent med på nytt. Da hadde jeg ikke noen plass å gjøre av alle mine mønstre, som jeg hadde blitt opplært til å gjøre hele mitt liv. Jeg visste veldig lite om hvem jeg var og hvordan jeg skulle leve livet nå. Jeg husker faktisk ikke så mye av de to første årene pappa var rusfri, jeg husker bare at han var mye syk og jeg var mye sint. Men etterhvert som mamma også søkte hjelp, fulgte jeg etter.
Det startet med at vi begynte å gå til samtaler på N.K.S Veiledningssenter, som nå er snaue fire år siden. Jeg begynte også i selvhjelpsgruppe, hvor jeg kom ilag med andre som hadde det som meg. Det var da vi skjønte at også vi led og trengte hjelp. Etter ett år med samtaler og selvhjelpsgruppe begynte jeg endelig å lære litt om meg selv – jeg manglet totalt sosiale ferdigheter og identitet – så tok jeg et valg om å reise til Finnmark for å studere sosialt arbeid. Det er noe som har vært utrolig nødvendig for meg, for jeg har hadde en personlighet som var preget av å være ekstremt lojal, så jeg prøvde fortsatt å tilfredsstille familien hjemme. Når jeg dro til Finnmark, og skulle bo for meg selv, så lærte jeg vanvittig mye om meg selv. Jeg sto helt alene i en by WAY NORTH, og følte meg helt naken. Plutselig var at jeg var nødt til å bli kjent med meg selv. Utfordre meg selv. Utforske livet. Som jeg enda gjør i dag. Jeg går enda til samtaler, jeg går i terapi, jeg går i selvhjelpsgruppe – for det å «finne seg selv», ikke minst det å bli glad i meg selv er en livslang prosess. Jeg har lidd mye av selvdestruktivitet, presentasjons angst og lite tillit til meg selv. De verktøyene jeg har fått idag, gjennom alt hjelp jeg har fått rundt meg, har vært helt fantastisk, og jeg har vokst utrolig mye som menneske. Det å rekke ut en hånd og spør om hjelp har vært noe av det beste og tøffeste jeg har gjort for meg selv.
Når jeg tenker på oppvekst og barndom, tenker jeg ofte kaos. At jeg ikke ble sett og hørt. Man skulle ikke stole på noen, og det var mye uro og mistillit. Hele livet så jeg at det var uro hos foreldrene mine, min mor som prøvde å redde min far som valgte rusen fremfor oss. Det gjorde at mye av mamma sin oppmerksomhet gikk til han, og jeg følte meg mye oversett å valgt bort. Jeg husker at når pappa ble rusfri, så forsto jeg ikke egentlig så mye om hva rusavhengighet var- men jeg skjønte at jeg var ikke første prioritet. Det gidde meg mye følelse av at jeg var liten og uviktig. Samtidig var jeg den eldste og passet på at fasaden ble opprettholdt. Jeg passet mye på min søster, og passet på at mine foreldre ikke kranglet eller havnet i slåsskamper. Når jeg ser tilbake nå, så ser jeg at jeg satt inne hjemme å passet på – i stede for å være ute å leke med de andre barna.
Mamma og pappa har gått til og fra hverandre hele livet mitt, noe som resulterte i at vi flyttet ganske ofte og rømte mange ganger. Det har preget meg mye, og jeg ble alltid den som ble stående i midten av det hele.
Men det var ikke alt bare vondt og forferdelig – de gode tingene jeg husker er at pappa var en veldig morsom person, og hadde alltid en god vits på lager. Vi dro også ofte ut på båtturer, det var noe av det beste jeg visste. Vi hadde alltid masse dyr, og det var alltid godt å ha. Husker spesielt engang da pappa bodde i et lite hus for seg selv, så hadde han akvarium over alt – og jeg elsket å styre og dille med disse fiskene. Lagde hus til dem å flyttet rundt på dem som om de var egne barn og familier. Etterhvert som jeg ble tenåring, begynte jeg på sportdans, og elsket å danse. Det var min friplass, hvor jeg var helt fri for bekymringer og kunne bare være meg selv. Jeg er så takknemlig for at jeg hadde en aktivitet å drive på med i de kaotiske tidene.
Men mer om oppveksten min og en del av teorien rundt det å ha opplevd omsorgssvikt kommer jeg til å skrive om i bloggens forløp. Jeg har drevet med blogging før, så hvis du ønsker, sjekk ut rusenoglivet.wordpress.com. Jeg er også stolt av å samarbeide og skrive sammen med Renate, som har vært så ydmyk og fantastisk engasjert i denne felles bloggen! Så ser frem til bloggingen og samarbeidet!
-Miriam
Vi som barn av rusavhengig 