Yoga for meg

Til vanlig så går jeg på yogatimer. Det har vært litt lite i det siste. Jeg har prioritert styrketrening. Men nå er det på tide å komme meg tilbake til yogaen igjen. Det er så viktig for meg å gjøre yoga. Nå om dagen så har jeg en litt kranglete skulder, og det er virkelig ett tegn for meg at det er på tide å ta yogaen på alvor. Men det viktigste av alt for meg når det gjelder yoga, er «jordingen» jeg får. Jeg kommer i balanse i meg selv. Jeg føler meg så sterk etter en yogaøkt. Men det var faktisk ikke sånn i starten. Jeg bar på enormt mye sorg, og kunne kjenne flere ganger at gråten satt i halsen under yogaøkten. Jeg har flere ganger grått på vei hjem fra yoga. Veldig spesiell opplevelse. Yogaen har fått meg til å komme nærmere følelsene mine. Både gode og vonde. All sorgen som dukket opp var vond, men nødvendig og ta tak i. Yogaen har hjulpet meg til å tørre å få kontakt med meg selv, og den har hjulpet meg til å gi slipp på så mye. Noe av tanken bak Iyengar yoga, som jeg har forstått det, er å ikke analyse alt, men akseptere følelsene som er der, og gi slipp. Jeg som er en analyktiker, som analyserer ALT, hadde så godt av denne tankegangen. Det å akseptere følelsene, og gi slipp. Uten å bruke mye energi på å finne ut av hvorfor de er der, og hele den pakken der.

Jeg tror at kroppen lagrer minner. Jeg opplever at kroppen min husker mye mer enn den mentale delen av meg gjør. Jeg tenker at minner lagrer seg i den fysiske kroppen vår, og kan skape vondter. I yoga har jeg fått kjent på dette. Det er jo litt rart at det skal dukke opp så mange følelser i løpet av en yogaøkt, men jeg tror det er fordi kroppen min husker, og så gir den slipp. Jeg har hatt en lang periode med kvalme under yogaøkt. Det er spesielt når jeg kommer i kontakt med øvre del av magen, solar plexus. Da har kvalmen komt kastende over meg. Det er også en sånn rar del av prosessen. Det ligger nok noe i meg, som jeg synes er ubehaglig å komme i kontakt med. Sist gang jeg gikk på yoga bestemte jeg meg faktisk for at jeg ville stå i alt som kom, og så bare gi slipp. Og det funket. Jeg holdt ut i stillinger der kvalmen kom, og klarte å gi slipp. Det er ikke sikkert jeg har nådd helt gjennom, men jeg klarte å stå i det, uten å bli redd. For ja, det har dukket opp mye angst og redsel også. Men nå er det mest glede og ro som er hos meg når jeg gjør yoga, og spesielt etter en økt.

Jeg går på yoga på yogafarmen på Bjoa. Det er Elin Vestbø som driver der. Hun praktiserer Iyengar yoga.

» Iyengar yoga legger vekt på å gjøre kroppen og sinnet sterkt og fleksibelt på samme tid. Dette gjøres gjennom fysiske stillinger (asanas) og pusteøvelser (pranayama).

Regelmessig yogapraksis utvikler en sunn balanse mellom styrke, fleksibilitet, utholdenhet og avslapping.
Iyengar yoga er verdens mest utbredte yogaform, med et solid utdannelsessystem. Iyengar yoga legger stor vekt på presisjon, og det gjør at det er en yogaform som passer de fleste. Nivået skal legges til den enkelte yogaelev.» Jeg har hentet dette fra yogayoga sine hjemmesider  her

 

Elin har lokale på Bjoa, med utsikt utover havet. Jeg kjenner sinnsroen komme bare jeg kjører der til, og jeg lander helt når jeg kommer inn til henne. Hun følger timene opp på en god måte for meg, og jeg føler meg alltid sett og lyttet til. Det betyr mye for meg å føle meg trygg på instruktøren min. Det er av og til noen rare øvelser vi skal inn i 😉
Vist du ble mer nysgjerrig på Elin, så kan du besøke hjemmesiden hennes på yogafarmen.
Elin skal ha nybegynnerkurs 30.-31. januar, du kan melde deg på her . For å gå på yogatimer så må du først ha ett nybegynnerkurs.

Noen andre som liker godt at jeg gjør yoga er hunden min

Hun kommer bort med en gang. Det er faktisk ganske herlig å ha henne der. Hun er ikke så veldig i veien(bare litt,hehe) , hun er der i nærheten av meg. Ofte så legger hun seg i enden på matten min, og bare er der rolig. Jeg tror hun liker atmosfæren rundt meg når jeg gjør yoga. For ett nydelig dyr altså ❤

-Renate

 

 

 

N.K.S Veiledningssenter for pårørende

Jeg ville gjerne skrive ett innlegg om N.K.S veiledningssenter, som har blitt så kjært til mitt hjerte. Jeg har gått til samtale hos de i 4 år, både i Haugesund, Sandnes og Alta. De har vært med meg hele veien, og hvor enn jeg har vært i verden. De var også der i starten av min prosess når jeg først forstod at jeg trengte hjelp, og har bestemt meg for å gå i samtaler, terapi og grupper så lenge jeg lever. Det er så godt å vite at de alltid er der. At jeg kan alltid kan komme der – uansett om jeg har det bra eller vondt. Jeg er så takknemlig for at senterene finnes, støtten jeg har fått på min vei. De gjør en fantastisk jobb! Som jeg synes er absolutt nødvendig,og som det er stort behov for i samfunnet idag.

På bildet ovenfor har jeg laget handavtrykk. Det er i lokalet deres i Nord-Norge. De har en hel vegg med malte hender, signaturer og sitater. Det er også mange tegninger fra kunstneren Bjørg Thorhallsdottir! http://www.bjorgt.no/ Bildet under er meg og Grete Rugland. Hun er daglig leder på N.K.S Veiledningssenter for pårørende Nord-Norge.

Litt om N.K.S Veiledningssenter:

«Pårørende til rusmiddelavhengige er en gruppe som i liten grad blir hørt og deres behov blir i stor grad oversett. Dette har Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) tatt konsekvensen av ved etablering av Veiledningssenter for pårørende til rusmiddelavhengige. – See more at: http://veiledningssenter.no/omoss

NKS Veiledningssenter et gratis lavterskeltilbud for pårørende av rusmiddelavhengige. Vi er livssynsnøytrale, har taushetsplikt og din historie blir ikke nedtegnet og oppbevart hos oss. Vårt overordnede mål er å forebygge sosial isolasjon og helseskader ved å bidra til økt livskvalitet for pårørende. Veiledning gis direkte eller via telefon til pårørende fra hele helseregionen. Her kan du også finne kontakt til de ulike sentrene rundt i Norge: http://veiledningssenter.no/kontakt/vest-norge«

Også har de laget fantastisk informasjonsfilmer!

Så takk til dere, flotte gjengen i Nord! ❤ Håper på framtidig samarbeid, og jeg kommer alltid til å komme innom på en kopp te og en god samtale! Masse klemmer fra Miriam

– Miriam

Min historie – Renate

Jeg har vokst opp med en rusavhengig mamma og en pappa som alltid har jobbet mye. Foreldrene mine var gift til jeg var 12 år, og da gikk vi alle sammen gjennom en skilsmisse. Jeg og mine to søstre flyttet sammen med mamma, og bror min ble igjen hos pappa. Familien vår har nok alltid vært dysfunksjonell, men jeg følte at det var etter skilsmissen alt det vonde skjedde.

Fasaden har alltid vært på plass. Det sørget vi alle for. Jeg var en typisk «flink jente». Pliktoppfyllende, flink på skolen, smilende, godt humør osv. Når jeg ser tilbake så ser jeg på meg selv som en «people pleaser». Oppgaven min i livet ble og tilfredsstille andre. Det som er litt rart å tenke på nå, er at jeg så på meg selv som en person som alltid sa i fra. Og det gjorde jeg vell ofte, men sjelden sa jeg fra for min egen del. Jeg sa ofte i fra på vegne av andre, jeg ville ordne opp for alle andre. Det var ikke så viktig med meg.

Rusmisbruket til mamma tok av, i takt med den vonde følelsen inni meg. Jeg følte meg så redd, alene og ensom i denne verden. Jeg manglet trygghet i livet, og trygghet i meg selv. Jeg levde i en tilstand av uro og angst. Jeg skjemst sånn over alle de vonde følelsene mine. Hvorfor fikk ikke jeg til å føle meg bra? hvorfor fikk ikke jeg til alle disse godfølelsene? Jeg var nok innom dette gode, men i bunn og grunn var det alt det vonde som styrte meg. Livet var vanskelig å leve.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen mamma fortalte meg at hun skulle på avrusning. Verden min raste i sammen, på samme tid som jeg plutselig forstod litt mer. Jeg som alltid hadde følt meg feil, og lurt på hvorfor jeg ikke helt fikk til denne relasjonen med mamma. Fasaden vår raste, men likevel var jeg lettet over at det var noe galt. Mamma var sjuk, hun var rusavhengig. Det var en enormt tøff periode i mitt liv, kanskje faktisk den verste. Mamma for, og jeg stod igjen med alle de vonde følelsene mine. og på toppen, ett enormt ansvar. Tiden gikk, og til slutt mestret jeg ikke livet mitt lengre. Jeg hadde det så vondt inni meg, og angsten hadde tatt overhand. Det var ingen automatikk i at jeg skulle få hjelp, faktisk var det ingen som tilbød meg hjelp. Ingen.

Jeg ble desperat, og fikk ordnet hjelp til meg selv. Noe som jeg faktisk har brukt enormt mye penger på!! For det var lite hjelp å finne for meg som pårørende.

Tiden etter avrusning har ikke bare vært en dans på roser. Det har vært mange tøffe tak, og det er fremdeles mange tøffe tak. Men etter mange år med behandling og hjelp, så har jeg begynt å få ett godt liv. Jeg har funnet frem til en styrke og ro som jeg aldri før har opplevd. Jeg ønsker at min historie kan bidra til å hjelpe andre. Jeg vil bidra til åpenhet. Det koster meg å stå frem, det er ikke lett. Det har vært motstand, og jeg er så redd for å si noe feil, eller for å såre noen. Den frykten sitter som en klo i meg. Men når jeg snakker om dette, når jeg deler så slipper skammen min mer og mer taket. Og jeg får det bedre med meg selv. Det er dette jeg håper andre kan få oppleve. 

                                                                           Her er meg i tenårene. 

-Renate

Min historie – Miriam

Jeg heter Miriam og er medavhengig. Jeg har en far som er rusavhengig, og som nå har 9 års rusfri tid. Jeg er vanvittig takknemlig for at min far ble rusfri, og at jeg er der jeg er den dagen i dag. Men det var også tøft, når pappa ble rusfri. Alt forandret seg, og det var som en helt ny person kom inn i livet mitt som jeg skulle bli kjent med på nytt. Da hadde jeg ikke noen plass å gjøre av alle mine mønstre, som jeg hadde blitt opplært til å gjøre hele mitt liv. Jeg visste veldig lite om hvem jeg var og hvordan jeg skulle leve livet nå. Jeg husker faktisk ikke så mye av de to første årene pappa var rusfri, jeg husker bare at han var mye syk og jeg var mye sint. Men etterhvert som mamma også søkte hjelp, fulgte jeg etter.

Det startet med at vi begynte å gå til samtaler på N.K.S Veiledningssenter, som nå er snaue fire år siden. Jeg begynte også i selvhjelpsgruppe, hvor jeg kom ilag med andre som hadde det som meg. Det var da vi skjønte at også vi led og trengte hjelp. Etter ett år med samtaler og selvhjelpsgruppe begynte jeg endelig å lære litt om meg selv – jeg manglet totalt sosiale ferdigheter og identitet – så tok jeg et valg om å reise til Finnmark for å studere sosialt arbeid. Det er noe som har vært utrolig nødvendig for meg, for jeg har hadde en personlighet som var preget av å være ekstremt lojal, så jeg prøvde fortsatt å tilfredsstille familien hjemme. Når jeg dro til Finnmark, og skulle bo for meg selv, så lærte jeg vanvittig mye om meg selv. Jeg sto helt alene i en by WAY NORTH, og følte meg helt naken. Plutselig var at jeg var nødt til å bli kjent med meg selv. Utfordre meg selv. Utforske livet. Som jeg enda gjør i dag. Jeg går enda til samtaler, jeg går i terapi, jeg går i selvhjelpsgruppe – for det å «finne seg selv», ikke minst det å bli glad i meg selv er en livslang prosess. Jeg har lidd mye av selvdestruktivitet, presentasjons angst og lite tillit til meg selv. De verktøyene jeg har fått idag, gjennom alt hjelp jeg har fått rundt meg, har vært helt fantastisk, og jeg har vokst utrolig mye som menneske. Det å rekke ut en hånd og spør om hjelp har vært noe av det beste og tøffeste jeg har gjort for meg selv.

Når jeg tenker på oppvekst og barndom, tenker jeg ofte kaos. At jeg ikke ble sett og hørt. Man skulle ikke stole på noen, og det var mye uro og mistillit. Hele livet så jeg at det var uro hos foreldrene mine, min mor som prøvde å redde min far som valgte rusen fremfor oss. Det gjorde at mye av mamma sin oppmerksomhet gikk til han, og jeg følte meg mye oversett å valgt bort. Jeg husker at når pappa ble rusfri, så forsto jeg ikke egentlig så mye om hva rusavhengighet var- men jeg skjønte at jeg var ikke første prioritet. Det gidde meg mye følelse av at jeg var liten og uviktig. Samtidig var jeg den eldste og passet på at fasaden ble opprettholdt. Jeg passet mye på min søster, og passet på at mine foreldre ikke kranglet eller havnet i slåsskamper. Når jeg ser tilbake nå, så ser jeg at jeg satt inne hjemme å passet på – i stede for å være ute å leke med de andre barna.

Mamma og pappa har gått til og fra hverandre hele livet mitt, noe som resulterte i at vi flyttet ganske ofte og rømte mange ganger. Det har preget meg mye, og jeg ble alltid den som ble stående i midten av det hele.

Men det var ikke alt bare vondt og forferdelig – de gode tingene jeg husker er at pappa var en veldig morsom person, og hadde alltid en god vits på lager. Vi dro også ofte ut på båtturer, det var noe av det beste jeg visste. Vi hadde alltid masse dyr, og det var alltid godt å ha. Husker spesielt engang da pappa bodde i et lite hus for seg selv, så hadde han akvarium over alt – og jeg elsket å styre og dille med disse fiskene. Lagde hus til dem å flyttet rundt på dem som om de var egne barn og familier. Etterhvert som jeg ble tenåring, begynte jeg på sportdans, og elsket å danse. Det var min friplass, hvor jeg var helt fri for bekymringer og kunne bare være meg selv. Jeg er så takknemlig for at jeg hadde en aktivitet å drive på med i de kaotiske tidene.

Men mer om oppveksten min og en del av teorien rundt det å ha opplevd omsorgssvikt kommer jeg til å skrive om i bloggens forløp. Jeg har drevet med blogging før, så hvis du ønsker, sjekk ut rusenoglivet.wordpress.com. Jeg er også stolt av å samarbeide og skrive sammen med Renate, som har vært så ydmyk og fantastisk engasjert i denne felles bloggen! Så ser frem til bloggingen og samarbeidet! 😀

– Miriam