Min historie – Renate
Jeg har vokst opp med en rusavhengig mamma og en pappa som alltid har jobbet mye.Foreldrene mine var gift til jeg var 12 år, og da gikk vi alle sammen gjennom en skilsmisse. Jeg og mine to søstre flyttet sammen med mamma, og bror min ble igjen hos pappa.Familien vår har nok alltid vært dysfunksjonell, men jeg følte at det var etter skilsmissen alt det vonde skjedde.
Fasaden har alltid vært på plass. Det sørget vi alle for. Jeg var en typisk «flink jente». Pliktoppfyllende, flink på skolen, smilende, godt humør osv. Når jeg ser tilbake så ser jeg på meg selv som en «people pleaser». Oppgaven min i livet ble og tilfredsstille andre. Det som er litt rart å tenke på nå, er at jeg så på meg selv som en person som alltid sa i fra. Og det gjorde jeg vell ofte, men sjelden sa jeg fra for min egen del. Jeg sa ofte i fra på vegne av andre, jeg ville ordne opp for alle andre. Det var ikke så viktig med meg.
Rusmisbruket til mamma tok av, i takt med den vonde følelsen inni meg. Jeg følte meg så redd, alene og ensom i denne verden. Jeg manglet trygghet i livet, og trygghet i meg selv. Jeg levde i en tilstand av uro og angst. Jeg skjemst sånn over alle de vonde følelsene mine. Hvorfor fikk ikke jeg til å føle meg bra? hvorfor fikk ikke jeg til alle disse godfølelsene? Jeg var nok innom dette gode, men i bunn og grunn var det alt det vonde som styrte meg. Livet var vanskelig å leve.
Jeg kommer aldri til å glemme den dagen mamma fortalte meg at hun skulle på avrusning. Verden min raste i sammen, på samme tid som jeg plutselig forstod litt mer. Jeg som alltid hadde følt meg feil, og lurt på hvorfor jeg ikke helt fikk til denne relasjonen med mamma. Fasaden vår raste, men likevel var jeg lettet over at det var noe galt. Mamma var sjuk, hun var rusavhengig. Det var en enormt tøff periode i mitt liv, kanskje faktisk den verste. Mamma for, og jeg stod igjen med alle de vonde følelsene mine. og på toppen, ett enormt ansvar. Tiden gikk, og til slutt mestret jeg ikke livet mitt lengre. Jeg hadde det så vondt inni meg, og angsten hadde tatt overhand. Det var ingen automatikk i at jeg skulle få hjelp, faktisk var det ingen som tilbød meg hjelp. Ingen.
Jeg ble desperat, og fikk ordnet hjelp til meg selv. Noe som jeg faktisk har brukt enormt mye penger på!! For det var lite hjelp å finne for meg som pårørende.
Tiden etter avrusning har ikke bare vært en dans på roser. Det har vært mange tøffe tak, og det er fremdeles mange tøffe tak. Men etter mange år med behandling og hjelp, så har jeg begynt å få ett godt liv. Jeg har funnet frem til en styrke og ro som jeg aldri før har opplevd. Jeg ønsker at min historie kan bidra til å hjelpe andre. Jeg vil bidra til åpenhet. Det koster meg å stå frem, det er ikke lett. Det har vært motstand, og jeg er så redd for å si noe feil, eller for å såre noen. Den frykten sitter som en klo i meg. Men når jeg snakker om dette, når jeg deler så slipper skammen min mer og mer taket. Og jeg får det bedre med meg selv. Det er dette jeg håper andre kan få oppleve.
Her er meg i tenårene.
Vi som barn av rusavhengig 