«Penger er mer tabu enn sex» var den en økonom som vi hadde som lærer på universitetet sa. Det er et sitat jeg aldri glemmer, og det er så sant. Det er slik jeg føler det norske samfunn har blitt. Det får meg til å tenke på, hvor ofte prater vi om penger? og hvem prater vi om det med? Hvorfor prater vi ikke om det? Hva er det som gjør at det er så vanskelig å snakke om? Hvem spør man om hjelp viss man sliter økonomisk? Gir det status å ha god økonomi? Er det skamfullt å være fattig? Er det flaut å ha lite å rutle med? Er det skamfullt å være rik? Står penger i veien for hva som egentlig er viktig i livet? Blir vi styrt av penger?
Jeg har en bakgrunn med»lite å rutle med». Jeg husker mamma hadde flere jobber til tider for å få det til å gå rundt, og det viktigste vi tenkte på var å få mat på bordet hver dag. Vi arvet mye klær og min søster arvet mine klær igjen. Vi levde på veldig lite, og jeg husker til tider at jeg synes det var veldig urettferdig. De andre barna på skolen fikk alltid mer enn meg, og kunne gjøre alt de ville. Jeg ble også mobbet for å være fattig. Fattig i den forstand, at vi ikke kunne bli med på alt av aktiviteter når som helst. men vi klarte oss. Mest av alt husker jeg at jeg forstod. Jeg forstod at det var som det var, min mor jobbet hardt for oss hverdag. Det gjorde til at jeg satte pris på det vi hadde, og det har jeg hatt med meg i voksen alder. Jeg kjenner lettelse på at jeg ikke ønsker å ha det beste av det beste og det nyeste av det nyeste hele tiden. Nye klær som har det rette merket. Jeg er glad for det jeg har, og passer heller på å ha det mest grunnleggende, som tak over hode, mat, klær, fremkomstmiddel osv..
Jeg hadde en spesiell opplevelse med en mann som prøvde å selge meg ett kredittkort. Vi gikk i gang med diskusjon om kreditt kort og fordeler med å ha det. I det vi snakket, klarte han å registrere meg på ett kredittkort, uten at jeg hadde sagt ordentlig ja. Jeg stoppet han i å gjøre det, og spurte han om hva han holdt på med. Han forklarte at han registrerte meg, og jeg sa at han måtte slette det. Jeg sa jeg var kjempe skeptisk til det, og prøvde å holde meg unna det så godt som overhode mulig. Jeg har i bakhode den inkassogjeld kalkulator som vg hadde i fjor, som var på flere millioner kroner om ikke milliarder – og den steg for hvert minutt som gikk. Så jeg har prøvd konsekvent å holde meg unna kredittkortene. I det jeg sa det, så ble han nesten fornærmet og sint. Hvordan kan du ikke ha kredittkort, spurte han fortvilende – alle må jo ha ett, i allefall! Jeg var i sjokk. Jeg forstår at han ville selge meg noe, men det er da måte på hvor mye man skal presse på..
Det sies at fattigdom går i arv, som rusavhengighet kan gjøre. Derfor tok jeg et valg å ta meg en universitetsutdannelse for å bryte sirkelen og etterhvert få meg en god jobb med stabil inntekt. Samfunnskravene blir høyere med årene, og man må ha utdannelser for å få gode jobber, eller nesten noen som helst jobb. Mange av kvalifikasjonene man må ha, på mitt område er bachelor i sosialt arbeid, barnevern og vernepleier (o.l). Det som jeg også ser nå er at man burde ha/må haviderutdannelse i/innen (emne) eller mastergrad i (emne). Kravene blir skyhøye. Alt kommer ann på penger. Det er dyrt å være fattig. Kvalifikasjonene som personlig egenhet og presentasjon er ikke like godt vektlagt som papirene lengre. Før kunne man jobbe seg oppover, fordi man gjorde en så fabelaktiv jobb – det er vanskeligere nå. Skal man oppover, må man ta høyere utdannelse. Det reflekterer mye tilbake på samfunnet vårt. Det blir ett konkurranse samfunn. Fasaden er virkelig viktig å opprettholde, viss man skal bli godt likt. Det blir viktigere å ha to biler, hytte på fjellet med WiFi, båt på havet, Apple-TV og helst Chanel klesmerke.
Tema kom opp idag, nettopp fordi det er noe som preger meg i dag. Jeg synes også det er nesten flaut og skamfullt å skrive om det. Men av erfaring nå, eneste måter å bryte tabu og skam på – er å snakke om det og si det som det er. Etter jeg var ferdig med utdanning, og kom i jobb, visste ikke hvor krevende det kom til å bli med «voksen økonomi». ALT koster! Å jeg visste ikke hvor stresset og bekymret jeg kan bli over økonomi, det er overraskende mye. Det er utrolig mye jeg fortsatt har å lære om økonomi, men jeg merker hvor mye det påvirker den psykiske og fysiske helse. Nå når jeg har vært mye stresset over det, så har jeg snakket om det med andre. jeg oppdager at jeg er som regel ikke alene om å streve med det til tider. Så, mitt tips: SNAKK OM DET!
Jeg synes det her sitatet er så fint, å så sant. Jeg brukte å si noe av det samme før: «Jeg har ikke penger, men jeg er alikevel rik», og «Poverty is only a state of mind».
– Miriam
Vi som barn av rusavhengig 