Treningsmani

download (4) Jepp. Jeg har vært besatt av trening engang i tia. Jeg har alltid drevet med dans, så har alltid vært aktiv og trent. men var en periode i livet hvor det ble et vanvittig stort fokus og tok over livet mitt. Det var en blanding av lavt selvbilde, usikkerhet og en kjæreste jeg absolutt skulle imponere så alt for voldtsomt. Jeg ble så ekstrem at jeg kunne trene to timer før frokost, og trente igjen på kvelden. Jeg spiste også lite, som gjorde at jeg raste ned i vekt. selv om jeg da gikk ned ca 15 kilo, så var jeg ikke fornøyd. Uansett hvor «tynn» eller «trent» jeg ble, så ble jeg aldri fornøyd og var stortsett miserabel. Det er derfor jeg kjente etterhvert at det ble en mani, fordi jeg gjorde det fordi jeg følte jeg måtte og ikke fordi jeg ville. Ble sykelig opptatt av vekta og utseende. Jeg husker så godt en episode hvor en nær relasjon av meg, kom til å si til meg: «wow, så tynn du har blitt!, hvordan har du fått det til?» Jeg reagerte i fullt sinne. Ble rett og slett forbanna. I stede for å si takk. Etter det så kjente jeg at jeg gjorde det for helt feil grunner og intensjoner. Sluttet da å trene, å bestemte meg for å begynne å trene når jeg var klar for å gjøre det for min egen del og egen helse.

I dag så har jeg bestemt meg for å gjøre ting som jeg faktisk liker. For eksempel jeg har før trodd at jeg må jogge for å være i form eller for å bli likt, rett og slett. For å være helt ærlig, så hater jeg det. Jeg tok er valgt å gjøre ting som gjør meg glad og trente samtidig. Så det går jo i dans så klart, mye i dans! Dans er gøy! mens eller har eg hatt fokus på svømming, sykling og å gå turer. Jeg får så mye glede av det, og energi at jeg har valgt å bruke tid på det. Å det har gitt meg mye. Her danser jeg swing på Sørlandsdansen, i full konsentrasjon, haha. 🙂 Men det var VITTIG. Det som jeg også kjenner på i dag er at det er helt greit å være meg. Det er helt greit om jeg ikke skulle ha trent på en stund. Jeg er god nok uansett!

  • Så hva gjør det glad? Hva liker du å gjøre av aktiviteter? Hva gir det energi?

13187718_1550731855222122_38866706_n

-Miriam

Alltid beredt!

download (3)

Behøver jeg ikke å være i beredskap? Hva nå? Hva nå når man har innsett at man har det bra? føler at man har det bra? At livet er godt? At en har en følelse av at det er godt å leve? At jeg har fått utrolig mange gode gaver i livet. At jeg har så fantastiske mennesker i mitt liv? Som vil meg godt og jeg kan stole på?

Det kjenner jeg at jeg står i idag. Bare følelsen av jeg har det bra, skremmer meg. MÅ ØDELEGGE DET PÅ EN ELLER ANNEN MÅTE. Er det noe som sier inni meg. Jeg vet rett og slett ikke hvordan man har det bra. Går å venter på den neste skuffelsen. Neste heartbreak. Neste svik. Som jeg alltid har vært vandt til. Jeg husker i tider hjemme når det var stille. De tidene var de værste. Da gikk jeg bare å venta på når det skulle eksplodere, eller når det neste «stormen» skulle bryte ut. Det er alltid stille før stormen. Og slik føltes det. Å når det stillheten brøt, og det ble kaos – hadde jeg en følelse av trygghet. Jeg hørte det var liv, og at jeg visste hva jeg kunne forvente.

Slik trenger jeg ikke leve i dag. Jeg kjemper stadig mot å kontrollere. Kontrollere alle situasjoner og mennesker rundt meg. Frykt for å bli såret eller forlatt. Alltid være beredt og være i forkant. Det jeg øver på i dag, er å gi slipp på dette. Å leve for idag. Å gjøre det jeg har lyst til og som gjør meg glad. Nettopp fordi jeg fortjener det! Jeg har lov til å ha det bra, og verden går ikke under om jeg ikke skulle ha kontroll på alt. Heldigvis.

download (2)

-Miriam

«Den indre stemmen»

Jeg ville gjerne starte blogginga igjen med å dele ett innlegg som Sincero publiserte i helga. Det traff så inderlig og er noe som jeg sliter mye med at jeg lar de destruktive stemmene inni meg ta styringa over livet.. Her er artikkelen:

«Den indre stemmen – Selvdestruktiv og giftig

Den Indre stemmen

Lytter du til den indre stemmen som forteller deg at du aldri duger, at du ikke er verdt en dritt, at du ikke fortjener å føle deg elsket, at du aldri vil bli noe i livet og at du aldri vil komme til å få til noe? Mange har det faktisk slik, og de lytter den indre destruktive stemmen som ødelegger livet deres. Hvorfor er det slik at andre kan tro så dårlig om seg selv og hvorfor er det slik at den stemmen for ta all plass?

Core belives

Core belives er en tro innebyggd i psyken som en tar med seg fra at familiesystem hvor det desverre ikke fantes rom for å avansere og utvikle seg. Et trosystem som ikke har med realiteten å gjøre, men et resultat av og ikke bli bekreftet som liten, det å bli oversett av sine foreldre eller andre omsorgspersoner, det å bli krenket og følelsesmessig neglesjert. La ikke et trosystem som ikke har med realiteten få styre ditt liv!! La heller ikke skammen og frykten få styre livet ditt slik at du unngår å strekke ut din hånd å be om hjelp, gå mot de destruktive følelsene å be om hjelp, for det finnes en løsning til at du kan få det bedre og du er aldri alene!!

Det finnes en løsning

Du er ikke alene om å lytte til den indre stemmen som vi kaller “Styggen på Ryggen”, selv om du kanskje føler deg ensom med den indre stemmen og deg selv. Det finnes mange løsninger til å slutte å lytte til den indre stemmen og begynne å utvikle seg og endre de mønstre som sitter i deg. Det første skrittet er alltid å overgå den frykten og skammen som preger og styrer livet ditt og det å be om hjelp. Gjennom blant annet kognitiv terapi blandet sammen med at terapeuter kan møte deg der du er og virkelig forstå seg på deg og hva du sliter med, kan nye mønster bli dannet som kan bidra til økt selvtillit, selvbilde og et velbefinnende som gjør at den indre stemmen kommer lengre og lengre på avstand og etterhvert vil ikke du lengre høre den lengre. (…)»

Her er link til orginalinnlegget og der ligger det også ett avsnitt om en sang og musikkvideo, som er verdt å gi en lytt!: sincero.no/den-indre-stemmen

inner-voices.jpgEgen erfaring

Det er det som har skjedd i blogginga også. Det som har tatt meg tid, er at jeg av og til kommer til slike punkter i livet at jeg tror ikke jeg fortjener å ha det bra. Jeg tror ikke på at jeg kan få til noe, og mestre noe. Heller er jeg ikke flink til å skrive, så det kan jeg ligså godt bare spare verden for. Dans? Hvem er det du tror du lurer? Å du kan iallefall ikke ha gode og nære relasjoner! Du kan ikke ha tillit til noen. (osv…)

Denne type tanker har vært hos meg så lenge jeg kan huske. Det er noen ganger jeg klarer å dempe den, med å tenke gode ting om meg selv og har en del øvelser og setninger jeg bruker for å ikke havne så dypt i den spiralen der. Men av og til kan det være så sterk og snikende at den plutselig styrer livet mitt. Da er jeg ikke god nok til å klare noen ting som helst. Kun viss jeg gjør noe perfekt eller er perfekt – som overhode ikke eksisterer. Forventningene til meg selv blir skyhøye!

Heldigvis har jeg så fantastiske mennesker i mitt liv som tar meg i mot når jeg faller og minner meg stadig på hvor jeg er hen. Folk som forstår det jeg til tider strever med og hvordan jeg har det. Som jeg er så takknemlig for, og hadde ikke vist hva jeg skulle gjort uten. Å hele tiden må minne meg på at slik er livet, det går opp og ned. Det er bare litt tungt å være nede som medavhengig av og til, for jeg får følelsen av at det kommer til å bli sånn for alltid. Den er uhyre tung. men det viser seg heldigvis ikke å være sånn. Så bare det å se at sincero skrev om det, gidde meg en ny tilgang til bevisstheten min og minne meg på å ikke lytte til de stemmene som ikke vil meg godt. De er ikke meg.

-Miriam

 

Mitt favoritt dikt

Livets lære

«Barn som er vant til spydigheter

lærer å bli usikre.
Barn som er vant til kritikk

lærer seg å fordømme.

Barn som er vant til mistillit

Lærer å fare med fusk.

Barn som er vant til motvilje

Lærer seg å hate.

Barn som er vant til hengivenhet

Lærer seg å bli glad i andre.

Barn som er vant til oppmuntring

Lærer seg å vise tillit.

Barn som er vant til oppriktighet

Lærer å skjelne sannhet fra løgn.

Barn som er vant til ros

Lærer å påskjønne andre.

Barn som er vant til hjelpsomhet

Lærer å vise omtanke.

Barn som er vant til lesning

Lærer seg å tenke.

Barn som er vant til tålmodighet

Lærer å vise forståelse.

Barn som er vant til lykke

Vil finne kjærlighet og skjønnhet.»

quote-i-believe-that-this-neglected-wounded-inner-child-of-the-past-is-the-major-source-of-john-bradshaw-116-66-20

-Miriam

Kunnskap gjør meg rikere

I det siste er jeg blitt inspirert til å lære meg nye ting. En av grunnene til at jeg liker å gå på skole, er at jeg liker å lære. Jeg har behov for å være i utvikling. Jeg har den evnen at jeg kan bestemme meg for å bli interessert eller engasjert, så blir jeg det. Da følger jeg med, og lærer. Plutselig har jeg tatt meg selv i å kikke på murer, og engasjere meg i samtaler om stein, masser, plastring, murer osv. Kun fordi dette er noe både typen og faren min holder på med.
Jeg er absolutt ikke en person som tar lett til meg kunnskap, jeg må jobbe hardt for det. Pugge, lese, komme til en forståelse.

Det siste året har jeg følt at hjernen min har vært helt kaputt. Hukommelsen har vært dårlig, og jeg har til tider lurt på om det har vært noe gale. Jeg har ikke kjent med selv igjen. Nå begynner jeg å komme mer til meg selv igjen, eller faktisk en bedre utgave av meg selv 🙂 Jeg har vært så giret på å lære at jeg har hatt lyst å begynne på skole igjen. Men jeg trenger ikke gå på skole for å lære. Jeg har funnet tilbake til lesegleden min igjen også, det ligger mye kunnskap i bøker. Nå har jeg en lang liste med bøker jeg vil lese, gleder meg!!

Rett før søskenbarnet mitt døde i fjor, begynte jeg å lære meg å spille gitar. Dagen før hun døde, satt vi og øvde. Så jeg har ikke klart å finne gleden i det igjen før nå. Endelig har jeg funnet frem igjen gitaren, og sitter og spiller litt nesten hver dag. Det er så kjekt å kjenne på mestring. For meg som jobber i barnehage er det kjekt å kunne spille på gitar.

Med ett hode fullt av bekymringer, er det ikke lett å tillegne seg ny kunnskap. Det er skummelt lite jeg husker fra skolen, kunnskapen har ikke satt seg skikkelig. Jeg klarte meg bra på skolen altså, men hodet mitt var fullt. Jeg skal bare nyte denne nye given til å lære, og sluke til meg ny kunnskap. Lese bøker og spille gitar. Neste helg skal jeg på skrivekurs, der er det nok mye og lære!

IMG_2371

Jeg trenger ikke slå meg til ro med det jeg kan i dag. Jeg kan lære nye ting hele livet, utvikle meg, bli ett kunnskapsrikt menneske. Jeg kjenner at jeg setter pris på å samtale med folk med mye kunnskap, de har så mye å gi meg, og jeg lærer mye. Jeg har lyst til å bli ett sånn menneske. Så da er det bare til å fortsette å lære. Kunnskap gir makt.

Jeg vil gi meg selv en ny utfordring. Koble mer av sosiale medier, og lese ting som gir meg kunnskap. Jeg vil slutte og lese rosablogger, kutte ned på facebook/instagram tid, og heller lese noe som gir meg kunnskap.

IMG_2389

Sånn her har min dag vært. Jeg er forkjøla og slakk. Jeg har pøst nedpå med te mot forkjølelse, neseskylling, og mye søvn. Når jeg har vært våken har jeg lest i denne godboken. Alt i alt, egentlig en fin dag.

 

-Renate

Kroppen lever i fortiden, hodet i fremtiden

I yogaen så lærer vi at den fysiske kroppen vår lever i fortiden, og hodet vårt lever i fremtiden. Med yoga prøver vi å forene de til å komme nærmere hverandre. Målet er å klare å være hundre prosent i nå tid, her og nå.

Det har skjedd enormt mye for min del den siste måneden. Formen min er det beste den har vært på ett år. Jeg elsker hverdagen min, og mye av mine gamle problemer har sluppet taket. Men den fysiske kroppen min føles helt herpa. Jeg våkner med smerter overalt, fra topp til tå. Hele kroppen kjennes betent ut. På yogaøkten min i går hadde jeg smerter i hele kroppen, alt var vondt. Jeg forstod ingenting.

IMG_2341

(Ett bilde fra der jeg går på yoga. Anbefaler yoga her! trykk på link for å komme inn på siden yogafarmen.no)

 

Hun ene behandleren min snakker om at hodet ligger mye lengre fremme enn kroppen, som også henger sammen med yogafilosofien. Når jeg kommer til henne med ubehag/smerter i kroppen, minner hun meg alltid på at kroppen henger etter. Kroppen husker, og minnene setter seg. Ting jeg ikke husker i hodet, er jeg sikker på kan sitte i kroppen min. Det er vell også ett kjent fenomen hos de fleste at ofte lever vi i fremtiden. Tenker på hva vi skal ha til middag, hva vi skal gjøre til helgen, gleder deg til fredag, etc.

Når jeg kjenner meg så bra som jeg gjør nå, så er det frustrerende med denne vonde kroppen som kjennes ut som den er 80 år. Men det er vell nå kroppen min også må gi slipp på alt som har vært. Det kan tydeligvis ta sin tid. 

Jeg må vell bare akseptere at kroppen er som den er om dagene, og ha tillit til at den vil komme etter og bli bedre. I mellomtiden vil jeg fortsette å gjøre alle de gode tingene som jeg holder på med. Jeg fungerer i hverdagen, og har det egentlig ganske godt. IMG_2354

– Renate

 

Drømmetyding

I natt hadde jeg en helt utrolig skummel drøm. Det føltes så vanvittig ekte ut, og det var som om jeg var i en action/katastrofe film. Jeg har alltid vært nysgjerrig på drømmer, og hva de kan fortelle oss. Jeg tror at det kan ha en sammenheng med følelser fra dagen som har vært, hva vi har gjort og hva vi har tenkt. Men det er ikke alltid jeg kan forstå hvorfor jeg drømmer det jeg gjør. Jeg har mange absurde drømmer, og jeg føler meg merkelig når jeg våkner. For eksempel, jeg drømte at jeg kjørte fem timer med ett helt punktert dekk uten å oppdage noe. Jeg er litt hypokonder når det kommer til bil, så er ofte bekymret for at det skjer noe med bilen som jeg ikke oppdager. Så jeg kan godt se hvorfor det dukket opp i drømmen min.

Men i natt tok det en helt annen vending. Det var en dommedagsdrøm. Jeg drømte at jeg var med familie hos bestefaren min, vi var mange og det var noe vi feiret. Det var helt stappfullt av biler i gården og vi dro att og fram til butikken, og det var mye kaos der. Jeg vett ikke helt hvordan vi havnet der, men plutselig var vi i Califorina i USA. Der koste vi oss på stranda ved ett kjempesvært hotell vi lå på. Så nærmet det seg kveld og vi satt å så på månen. Så sier jeg til søstera mi at månen var veldig rød i kveld. Hun kikker på den, å ser ikke helt det samme som meg, og sier «nja kanskje». Vi sitter fortsatt å stirrer på månen. Etterhvert blir månen mindre og mindre, og den forsvinner totalt. Helt borte, fra alt og universet. Det første jeg sier er at ja, jeg hadde lest noe om at den skulle forsvinne men vett ikke helt hva som kom til å skje etterpå. Det kom noen bak meg, som er fra blindeforbundet, og fortalte meg at de visste at det bare kom til å bli veldig psykisk tungt å leve.

Så hadde vi en himmel uten måne, og det var helt stille i verden. Etterhvert gikk vi inn og satte oss på hotellrommet. Der var det mange mennesker. Ingen sa noe. Så ble plutselig himmelen lys igjen, for vi hadde jo ikke måne som holdt det mørkt. Så tenkte jeg, ja da blir det jo dag hele tiden. Så ble himmel grønn. Grønn som gress eller ett jorde. Å så kunne vi se uten for at det dannet seg en stor bølge, og en Tsunami slukte hotellet vi var i. Mamma sa bare at jaja, det var det Gud ville for oss. Så kunne jeg se at jeg døde og gikk ned med hotellet i havet. Jeg husker at jeg tenkte jeg skulle vært ute med søsteren min, for hun overlevde.

Men det var en helt syk følelse. Jeg trodde genuint at jeg døde. Det tok også lang tid før jeg kom ut av drømmen, og jeg husker at jeg tenkte at værsåsnill Gud, la dette være en drøm! Det føltes bare så vanvittig ekte ut. Jeg var i sjokk når jeg våknet.

dream

Så hva tenker du om drømmer? Tror du at det kan ha noe betydning eller er det bare noe tilfeldig? Jeg husker så godt det var en som fortalte meg at når man drømmer om død, så betyr det slutten på et kapittel. En ny begynnelse. At det er noe man har gitt slipp på og er ferdig med. Hva tenker du?

-Miriam

Dikt fra min gamle blogg

Jeg har noen dikt på min gamle blogg som jeg synes er veldig spennende å lese idag. Blogg blir som en dagbok. Dagbok på nett. Diktene tar meg tilbake til den tiden når jeg skrev da i studietiden min. Jeg husker mest at jeg aldri særlig likte mine egne dikt når jeg skrev dem, men jeg visste jeg kom til å like dem senere. Så jeg bare hoppet i det da, og publiserte dem uansett hvor kritisk jeg var til de. Så nå vil jeg dele ett som jeg synes er intressant. Samtidig som jeg lurer enda litt på hva jeg tenkte på da jeg skrev det. Det har tydeligvis noe med frykt å gjøre.

«Frykten for livet

Tar det aldri slutt?

Makten fra de ropende løvetann i krystallklart vann.

Stormens pust mot den rystende hjertebank.

 

Skal det aldri starte?

Halvveis i sauna; halvveis i igloen.

Dampen skyver skilpadden over fjellet, mens

frosten evakuerte sin del av turnhallen.

kan man hvis man vil? Virkelig?

 

Er det noe som kalles en start og en slutt?

«Du stoppet meg midt i prosessen», sier han,

Båret av løvbladet som forlot sin stamme for å tjene andre.

Pelsen varmet, vannet fuktet og fugelen matet.

Fest setebeltet, frykten for livet er igang.

Er du klar?»

12524333_1067497579980884_8605202677802189752_n.jpg

Hvordan vil du tolke diktet?

-Miriam

My weakness

Ja, jeg er hekta på klær som sagt tidligere. Å har alltid hatt en aldri så liten avhengighet på det..så når jeg går i klesbutikker, blir jeg som om jeg skulle ha røykt noe. Jeg blir rett og slett høy! så må virkelig holde tunga rett i munnen og konsentrere meg. Jeg shoppa mye før, og shoppa mye på følelser. Jeg har jo en liten diva inni meg, så jeg har sånne rare greier med klær. Spesielt kjoler. Har jeg brukt en kjole i en by, så kan jeg ikke bruke den igjen i fare for at noen kjenner igjen kjolen. Så etterhvert så jeg galskapen i dette, å så hvor mye penger som gikk i bare dette. Så jeg bestemte meg for å bare handle på brukbutikker og gi klær videre viss de skulle bare bli hengende. Ellers i dag fikk jeg ett lite tilbakefall og handlet på New Yorker, men er stolt over at jeg klarte å holde meg under 200 kr. Jeg fikk tre plagg for 177,-. Samtidig som det er kunst for meg, og blir helt fascinert av mønster, farger og blonder. Så dagens innkjøp:

Å sånn ser klesskapet og «klessamlingen» min ut… Elske det! fargar og mønster altså. AMEN (det her er bare halve sannheten):

Å sjekk ut alt jeg måtte motstå i butikken idag…(!!) PARADISE:

12910097_1539390833022891_1325041653_n

Hva er du svak for….? 🙂

-Miriam

Frykten for å bli forlatt

athazagoraphobia--141292

Frykten for å bli forlatt har jeg virkelig kjent på i det siste..Eller har alltid hatt den frykten så lenge jeg kan huske. Å spesielt når jeg har det godt, eller livet er rolig – så vett jeg at det kommer ett eller annet å ødlegger hele greia. For å ha det bra, kan man ikke..Så Renate har beskrevet så godt i sitt innlegg om å ha det bra.

Det var slik jeg hadde det når jeg var lita, at når det var stille i hus og i livet, visste jeg at det kom til å eksplodere ett eller annet snart. Enten mamma og pappa kommer i store krangler, pappa er veldig rusa eller mamma er syk, igjen, osv.. Det var det verste jeg visste. De tidene. Når det var stille. Stille før stormen. Det var ikke før stormen brøyt ut at jeg følte jeg fikk en viss kontroll og trygghet. Jeg fant trygghet i det utrygge. Da visste jeg iallefall at foreldrene mine var i live. Jeg husker jeg kunne se på pappa når han var til å eksplodere. Han var kjempestille, noen ganger svarte han ikke når vi snakket til han og hadde ingen mimikk i ansiktet. Så var da jobben som datter og mor å prøve å få han i godt humør igjen. Det gjorde vi med å prøve å underholde han eller snakke rolig til han. men det var ikke alltid det funka, da sa det pang.

Jeg har følt at jeg har vært forlatt mange ganger i mitt liv. Følt meg veldig alene. Men jeg vet den dag i dag, at jeg ikke trenger å være redd for å bli forlatt. Selvom jeg kjenner at frykten kommer tilbake i meg til tider, har den ikke helt forsvunnet. Jeg har en pappa og en mamma som er tilfriskning og jobber masse med seg selv og en søster som står meg veldig nær. Jeg har noen veldig gode nære relasjoner i livet mitt ellers som jeg aldri har hatt før. Da blir frykten nesten større. Jeg har det for godt. Det som jeg kjenner med frykt for å bli forlatt, er at jeg unngår konflikter med folk. Jeg unngår å bli konfontrert eller konfrontrere, nettopp fordi jeg er så redd for å såre og skulle bli avvist. Jeg lærer heletiden, og lærer at jeg trenger å øve på det. Nettopp slik at jeg er ærlig i mine relasjoner. Fordi når jeg ikke tørr å kanskje havne i konflikt med noen, så er jeg heller ikke ærlig. Det er en trening. Det å tåle å stå i uløste konflikter, og at jeg blir ikke forlatt bare sånn fordi vi var uenig om noe. Det er en del av livet. Jeg merker de erfaringene mine jeg har gjort med å være ærlig i noe som jeg ønsker å fortelle noen som kan være upoplært, at det aldri er så ille som jeg tror. Jeg trenger å gjøre meg de positive erfaringene ved å være ærlig også. Gi meg selv tid, alt til sin tid og alt kan ikke løses over natta… 😉

0eb36a23130f9a671b66db84d744d3ac