Er du bekymret for at noen av dine nære kan ha ett rusproblem?

Sincero har laget en liste du kan gå gjennom enten alene, eller sammen med den du er bekymret for. Her kan du se om bekymringen din er reel eller ikke.

«Det første du bør gjøre er å svare så ærlig og oppriktig på spørsmålene vi har listet opp for dere. Om den person du tenker på kan ha et rusproblem og er villig til å svare på spørsmålene sammen med deg, så inkluder han eller henne også inn i diskusjon. (Rusmidler som vi referer til i spørsmålene inkluderer: legemidler, alkohol, eller andre rus substanser)
1: Inntar person større mengder rusmidler og for lengre perioder en det som var planlagt?
2: Ønsker de å slutte eller begrense inntaket av rusmidler, men får det ikke til?
3: Har de en sterk rustrang/sug eller abstinenser til å bruke rusmidler?
4: Har de mistet muligheten til å ta ansvar for sine forpliktelser på jobb, hjemme, skolen av rusmisbruket?
5: Fortsetter de å ruse seg, selv om det skaper problemer i relasjonene deres?
6: Gir person opp viktigheten av det å være sosial, ta vare på seg selv eller jobb relaterte forpliktelser?
7: Ruser de seg igjen og igjen, selv om de vet at rusmidlene skaper farlige situasjoner for dem? Eller på tross av negative konsekvenser?
8: Fortsetter de å ruse seg, selv om de vet de har fysiologiske og psykiske problemer som følge av rusmisbruket eller at et slikt problem blir verre av å ruse seg?
9: Tar de større mengder rusmidler for å oppnå den effekten/rusen de ønsker seg?
10: Har de utviklet abstinens symptomer, som kan bli borte om de tar mer av rusmiddelet? (Noen abstinens symptomer er: nervøsitet, irritabilitet, skjelvinger, kroppstemperatur svingninger)
Om svarene på noen eller alle disse spørsmålene er JA, så kan det indikere på at din venn, eller kjære har et rusproblem. Dette kan skje alle personer uansett bakgrunn eller om du er rik eller fattig og det kan skje i alle aldre.»

Trykk her for link til originalinnlegg.
Du kan også kontakte sincero, vist du ønsker å snakke med noen om din bekymring.

-Renate

Avhengighet er en familiesykdom

Jeg leste ett blogginnlegg på sincero.no. Der skriver de om at avhengighet er en familiesykdom. De påpeker at mange pårørende tror at så lenge den avhengige får får hjelp, så ordner alt seg. Men sånn er det desverre ikke. Det påvirker hele familien! og dermed vil hele familien trenge hjelp for at en skal kunne bryte gamle mønster. Her har sincero laget en fin liste over hvordan familien kan komme sammen igjen som enhet. Jeg synes disse punktene var veldig bra, og etter min erfaring så er det dette som virker.

Hvordan kan en familie mestre avhengighet og komme sammen igjen som en enhet?

 –Søk Støtte og hjelp. Bli med i en selvhjelpsgruppe som vil sette deg i kontakt med likesinnende personer som kan fungere som en samtalepartner for nye mestringsstrategier. Søk hjelp av profesjonelle som har god kjennskap til pårørendeproblemtatik og som kan hjelpe dere videre. Kombinær gjerne disse to med hverandre for optimalt utbytte.

–Øv på ny kommunikasjon. Lær dere nye kommunikasjonsevner, og vær sikker på at de er positive og motiverende.

–Ikke muliggjør(legg til rette for fortsatt bruk). Bryt gamle vaner/mønster og ikke muliggjør den rusavhengige. Ta ansvar for egne handlinger.

–Finn mening og formål med livet. Som familie og personlig vil dette styrke din relasjon til deg selv og til andre i familien. Dette kan f.eks være jobe som frivillig, delta i en sportsaktivitet, gå turer i fjord og i fjell….

–Forbered deg for et tilbakefall. Når en rusavhengig blir rusfri, er det alltid en sjanse for tilbakefall. Å ta visse forholdsregler, som for eksempel melde deg på et tilbakefallsprogram eller et pårørende kurs er et MUST!!

Siden at det er et faktum at avhengighet er en familiesykdom, så vil det ta tid å tilfriskne og komme sammen igjen som en god kjærlig enhet igjen. Å jobbe sammen som en enhet gjennom alle utfordringer og prøvelser vil skape et sterkere familie bånd og hjelpe til i prosessen av å tilfriskne fra den skaden som har skjedd under rusmisbruket.

Link til originalinnlegg her. 

-Renate

Anbefaler «sykt perfekt» på tv2 ikveld 21.40

Jeg har fulgt med på programmet «sykt perfekt». De fleste har sikkert hørt om det, eller sett det. Men den handler om syv jenter som streber etter det perfekte, og som sliter med seg selv. Ikveld skal Dora ha relasjonsterapi. Det er relasjonssenteret som utdanner relasjonsterapeuter, så her får vi sett hvordan terapiformen virker.  Jeg har prøvd terapiformen selv. Det handler om å komme i kontakt med seg selv og følelsene sine. Noe som jeg selv har erfart er utrolig viktig. På relasjonssenteret så snakker de mye om barnet i oss, som vi alle har. Når en kommer i kontakt med barnet i seg, så får en også kontakt med seg selv. Det er veldig spennende!

Jeg har ikke truffet Dora personlig, men har hørt mye fint om henne. Jeg gleder meg til å se henne på tv i kveld. Vist du lurer på mer om relasjonssenteret, så kan du gå inn på hjemmesidene deres her.

Jeg legger ved trailer til serien «sykt perfekt»

 

 

Slå på tv 2 kl. 21.40, så får du også sett det 🙂

-Renate

Anbefaler podcast – Pia og psyken

Pia Beate Pedersen og Anne Kristine Bergem har startet med en podcast som heter Pia og Psyken. Denne podcasten handler om psyken vår, på godt og vondt. Pia sier det så fint «alle har en psyke, så hvorfor ikke snakke om den».

Pia og Anne Kristine ønsker å bruke muligheten gjennom podcastene til å øke kunnskap om, allminneliggjøre og bryte ned fordommer mot psykiske helseplager ved å snakke om og med hverandre og ulike gjester om livet, psyken og hva ellers som måtte dukke opp av temaer. 

Pia har diagnosen bipolar 2.Som på folkemunn er en variant av manisk depressiv sykdom. Pia har mest hypomane faser (ikke helt manisk eller nesten-manisk),  og ikke så mye depresjon. Hun snakker åpent om sykdommen og sykdomsforløpet sitt. Jeg synes hun snakker om det på en måte som gjør at det ikke er så skremmende, men som gjør at en klarer å forstå bedre. Jeg kjenner selv flere med denne lidelsen, og jeg synes det til tider kan oppleves skremmende. Det er godt å høre hun snakke så «normalt» om det, og godt å høre at hun høres så normal ut 🙂

Anne Kristine er psykiater og forfatter. Hun har skrive fagbarneboka «jeg skal passe på deg», som er en fortelling om barn, alkohol og de voksnes ansvar. Det var på lanseringen av denne boka jeg var og bidro med ett lite erfaringsinnlegg. Dette er en flott og varm dame, med bred  faglig erfaring. Hun formidler på en måte som gjør at en forstår akkurat hva hun mener, hun snakker ett folkelig språk. «Hun er opptatt av både store og små trenger rom til å snakke ut om vonde ting, og at ingen tanker eller følelser er for farlige».  

Frem til nå er det 5 episoder. Siden jeg selv er barn av rusavhengig, så var det to episoder som traff meg rett i hjertet. Det var episode 3(trykk her for å komme direkte til episoden) hvor Anne Kristine leser fra boken sin. Jeg har hørt når hun har lest tidligere, men her får vi høre ett lengre utdrag fra boken. Hun gjør historien enda mer levende.

I episode 2(trykk her for å komme direkte til episoden) så er Marius Sjømæling gjest. Han er leder av organisasjonen barn av rusmisbrukere(BAR). Denne episoden handler om barn, rus og de voksnes ansvar. Marius er god på å fortelle fra sin egen oppvekst, med en rusavhengig mor som også hadde bipolar lidelse. Han er ærlig, og har i tillegg opparbeidet seg mye kunnskap på feltet. Han er virkelig verdt å høre på! Han har en fin balanse mellom å dele erfaring og kunnskap. Dette gjør det veldig fint å høre på han.

Sammen så lager de en fin podcast. De klarer å snakke om vonde ting på en fin måte, blandet med humor. Det er en lett stemning, og det er gøy å høre på dem 🙂

På piaogpsyken.com finner du mer informasjon om podcastene, samt tilgang til alle episodene. Det er fint å lytte til podcast når du er ute på en lang kjøretur, eller feks når du gjør husvasken hjemme 🙂

 

 

-Renate

Ta deg tid

Jeg har en tante som er artist. Hun har gitt ut ett album som heter «ta deg tid». For meg så er tekstene hennes veldig nære og spesielle. Jeg tror det handler litt om at jeg kjenner hun så godt, men mest av alt så handler det nok om at tekstene treffer meg. Det er så nært, og hun setter ord på mye av det som jeg går rundt og tenker på og føler. Her er teksten på den sangen som er min favoritt per i dag.

Tekst og melodi:
© Karoline Taraldsøy

Eg ser at du e sliten nå – du har hatt det stritt
Minnene fra gode år – du huske såvidt
Har’kje lenger tid å gå turen i det fri
så sett deg ner nå – ta deg tid

Ta deg tid, ta deg tid – kjenn at livet e idag
Kjenn vinden ruska håret – ta deg tid
Ta deg tid, kjenn på havets bris – sjå fjello der de står på rad
Hørr fuglane som rope – ta deg tid

Din lengsel itte skogens ro – med lyd av fuglesang
Bekken kviskre mjuke ord som blir din egen sang
Haustløvet e som et kor i mellom trer og sti
Så sett deg ner nå – ta deg tid

Ta deg tid, ta deg tid – kjenn at livet e idag
Kjenn vinden ruska håret – ta deg tid
Ta deg tid, kjenn på havets bris – sjå fjello der de står på rad
Hørr fuglane som rope – ta deg tid

Lyden av et fossefall – har sin egen klang
Bjørk i knopp og fossekall – våren e på gang
Måkene som tar ein trall og synge i det fri
Så sett deg ner nå – ta deg tid

Ta deg tid, ta deg tid – kjenn at livet e idag
Kjenn vinden ruska håret – ta deg tid
Ta deg tid, kjenn på havets bris – sjå fjello der de står på rad
Hørr fuglane som rope – ta deg tid 

For meg så handler denne sangen om å ta meg tid til meg selv. Det var noe jeg ikke tenkte på før. Jeg visste vell ikke hva det var, eller hvordan jeg skulle gjøre det. Sangen får meg til å tenke på å ta seg tid til å være tilstede, her og nå. «kjenn vinden ruska i håret», det å faktisk kjenne etter. Jeg husker så godt en gang jeg var ute og gikk. Dette var ett år eller to inn i tilfriskningen min. Plutselig så gikk det opp for meg hvor flott naturen var. Jeg kikket opp på skyene, og fikk tårer i øynene. Himmelen var så nydelig. Jeg fikk tårer fordi det var så fint, men også fordi jeg hadde levd hele livet uten å legge merke til det. Det var en veldig spesiell opplevelse for meg, jeg følte at jeg våknet. Etter det begynte jeg å legge merke til så mange fantastiske sider ved naturen, det rørte meg til tårer mange ganger. Jeg tror nok at det er litt derfor denne sangen rører ved noe inni meg.

«Ta deg tid, ta deg tid – kjenn at livet e idag»

Du kan finne flere av tekstene på hjemmesiden hennes www.karolinetaraldsoy.com

Du finner hele albumet hennes på spotify.

-Renate

Medavhengig, jeg?*

”Ironisk nok er det slik at fordi livene våre er innhyllet i familiesykdommen alkoholisme, legger vi ikke merke til dens tilstedeværelse”. (Myrmel, 2013)

Sitatet ovenfor er fra Myrmel, som har skrevet boken «Alternativ X«. En fantastisk god lesning, og veileder til de som vil ut av medavhengighet og lære seg å sette sunne grenser for den rusavhengige. Men en annen bok som jeg falt helt pladask for, er «Flodhesten i dagligstuen» av Tommy Hellsten. Han beskriver så godt hva medavhengighet er og hva det går ut på. Så hva er egentlig medavhengighet?

Hellsten, forklarer det slik: ”medavhengighet er en sykdom eller en sykdomslignende tilstand som kommer fram når et menneske lever nær et svært sterkt fenomen og ikke har evnen til å bearbeide dette fenomenet slik at det kan integreres i personligheten, men tilpasser seg til det. Vil også nevne kort om begrepet flodhesten i dagligstuen, som forklares som at en familie har noe hjemme hos seg som tar opp mye plass og oppmerksomhet både i livet, hus og samfunn, som skal fornektes og ikke snakkes om.» (Hellsten, 1999)

Egen erfaring

Jeg valgte Tommy Hellsten sin beskrivelse av medavhengighet, fordi det er den jeg kan relatere til sterkest. Det var det jeg følte skjedde med meg. Jeg tilpasset meg omgivelsene. Jeg tilpasset meg pappa, mamma, mine søsken, medarbeidere, klassekamerater osv… Jeg visste ikke noe om meg selv eller mine behov. Jeg visste alt om hva pappa likte. Hvordan pappa var. Hva han gjorde på. Hvor nøklene hans var. Når jeg måtte være stille. Når pappa sov. Når pappa var rusa. Når pappa var sint. Hele mitt liv dreide seg om pappa og mamma. Den rusavhengige ble flodhesten i dagligstuen vår. Pappas rusmisbruk tok det meste av plassen i både huset og i livene våre.

Jeg hadde ingen egen identitet, og var mest opptatt av å please andre, ikke såre noen og ta vare på alle andre. Når mamma var glad/lykkelig, var jeg også det. Men jeg var avhengig av at mamma var glad, for at jeg kunne være det. Så det er det medavhengigbegrepet ligger i for meg, er tilpasser meg andre mennesker. En følelse av å ikke være fri.

Derfor måtte jeg etter hvert lære hvem jeg var. Bli kjent med meg selv. Ta ansvar for eget liv. Jeg synes enda det er vanskelig å gjøre, så det hender jeg havner tilbake i gamle mønstre. Viss jeg vil rømme eller flykte fra noe som er vanskelig, bare gjør jeg meg opptatt med andre sitt liv eller lage noe drama, så slipper jeg ha fokus på meg selv. Men det er tungt å ikke kjenne seg selv, det å ikke ha en identitet. Sakte men sikkert kommer jeg tilbake til meg selv. Ved å arbeide med meg selv, gå i grupper og terapi, finner jeg mer ut av hvem jeg er og kan ha fokus på meg selv. Hvordan ta vare på meg selv. Lære meg en ny måte å tenke på. Utvikle meg som menneske. modnes. Bli glad i meg selv. Tenke etterhvert at jeg er GOD NOK.

*Tittelen på innlegget er hentet fra den svenske serien «djavulsdansen» -medberoende, jag? Her kan du se hele serien: Djevel dansen

-Miriam

Til deg som pårørende til rusavhengig (sincero)

Ove Andre Remme har laget en artikkel om pårørende. Den synes vi var så fin og beskrivende at vi vil dele den videre på bloggen vår.

Pårørende av rusavhengige

«I denne blog artikkelen ønsker vi i Sincero Helse å hendvende oss til de pårørende av de som lever med en alkoholiker, rusavhengig, sexavhengig eller en som lider av en hvilke som helst annen tvangsmessig adferd.

Alle pårørende rundt en alkoholiker eller en rusavhengig, opplever at de er lei av å være i skyggen av alkoholikeren og den rusavhengige. De synes det er vanskelig å leve med en rusavhengig og ikke minst så er det vanskelig for de pårørende å innrømme at de er påvirket av en annens misbruk. Det kan også godt tenkes at de pårørende er vokst opp med alkoholisme og på den måten er vandt med å holde misbruket skjult av en iboende skamfølelse og ikke minst pga av at en selv gjør det unormale til å bli normalt i et familiesystem som ikke fungerer. Her kommer ofte benektelsen frem også, og når sant skal sies, så har de pårørende mye like karakterer som en som misbruker narkotika eller alkohol.

Pårørende er de flotte menneskene som er rundt den som misbruker og som bruker all sin tid på å forsøke å hjelpe. I begynnelsen gjør de dette av ren kjærlighet og omsorg, men ettervært som både rusmisbruket og den såkallte medavhengigheten utvikler seg så blir dette en besettelse som fører med seg store konsekvenser for den pårørende selv. Å vell så viktig og kanskje mer alvorlig så blir barna utsatt for store endringer i et slikt familiesystem hvor alkoholikeren tar all oppmerksomhet og den med-avhengige har fokus på å skjule, legge til rette og rydde opp/ta ansvar for oppførselen til den rusavhengige. Barna blir de såkallte ”Glemte barna” som dessverre ikke blir sett eller hørt.

I sin medavhengighet som pårørende flytter en grenser og mister kontakt med egne behov og verdier og barna må selv utvikle sine egne overlevningsstrategier for å kunne overleve i et såkallt dysfunksjonellt familiesystem.

De pårørende fungerer som en slags satellitt rundt misbrukeren i sin bestrebelse på å kunne hjelpe de blir såkallte reaksjonaparater og reagerer i stedet for å agere, og sakte men sikkert mister de seg selv og sin sunne relasjon til barna som så sårt trenger en rollefigur som kan vise dem vei gjennom livet og de utfordringer de sliter med.

Noen av konsekvensene de pårørende får er:

• Muskelanspenninger
• Hodepine
• Lammelser
• Pusteproblemer og brystsmerter
• Underlivsproblemer

 

I tillegg kan de også være nedstemte og deprimerte i perioder og bære symptomer på utbrenthet for å ikke snakke om de store emosjonelle belastinger som egentlig er årsak til de fysiske og psykiske symptomene.

Ofte er de utsatte for vold, trusler og gjentatte skuffelser. De pårørende er ofte med på å skjule og dekke over rusproblemet og blir selvfølgelig dominert av misbrukerens mønster.

Hos barn kan man på observere problemer slik som kosentrasjonsvansker, søvnproblemer, tretthet, angst og følelseslabilitet. I skolealder kommer ofte skoleskulk og videre i barnaårene er det vist økt sykelighet. I tilegg viser barn også symptomer på kropselige plager slik som blant annet mageproblemer i from av forstoppelse. Noen av disse barna som vokser opp i såkallte dys-funksjonelle familiesystem har en høy risiko for å utvikle egne avhengigheter og eller få andre psykiske helseplager.

Når er det på tide å si at nok er nok? Hvor store utfordinger og konsekvenser er det som skal til for at en endelig står fram, strekker ut sin hånd og ber om hjelp? Og hvor finnes hjelpen når en først tar det store skrittet inn mot et nytt og bedre liv for en selv og barna?

Ønsker du mer informasjon eller hjelp, kontakt oss for en uforpliktende samtale.

www.sincero.no »

Link til det originale innlegget her

 

Norge på dop

Jeg kom over denne serien i dag. Å her viser de at doping skjer OVERALT. Da mener jeg overalt – leger, frisører, piloter, politikere, politi osv.. Det er ofte jeg glemmer det, fordi jeg i dag har en rusfri pappa. Men det som slår meg mest når jeg ser denne serien, er alle familiene rundt som er berørt av dette.. hvor utrolig mange det faktisk er. Jeg får vondt i hjertet av det, for jeg unner ingen å vokse opp med en aktiv rusavhengig i familien, men det skjer. Det skjer overalt, og det er alt for mange som må gå gjennom noe av det samme som meg.

Mange blir ikke plukket opp eller sett. Som i mitt tilfelle, var aldri barnevernet inne i bildet. På den andre side så tørr jeg nesten ikke tenke på hvordan det hadde vært viss de var inne hos oss,  og vi hadde blitt fjernet. Jeg aner ikke hvor jeg ville vært den dag i dag da. Så på en måte er jeg takknemlig for at vi ikke ble tatt ut av hjemmet, jeg fikk oppleve pappa bli rusfri og jeg fikk selv hjelp. Men jeg husker at jeg ønsket ofte å bli sett. Å bli hørt. Jeg søkte kontakt på veldig indirekte måter med forskjellige autoritære figurer i mitt liv, men samtidig så var jeg veldig lojal og beskyttende ovenfor familien.

Jeg vil også med dette innlegget forklare litt hva jeg legger i begrepet rusavhengig – jeg skiller ikke mellom misbruk av alkohol og misbruk av narkotika. Så begrepet for meg dekker både alkoholisme og rusmiddelbruk.

Da jeg var på familieuke, der som pappa var i rehabilitering, som var en minnesota modell, fikk vi dette diktet (bildet under). Den er så sann. Så sann. Å det er så trist. Men jeg har lært meg etterhvert at jeg kan ikke forandre ett annet menneske, å at det beste jeg kan gjøre for andre og for meg – er å ta vare på meg selv, ta ansvar for eget liv og fokus på mine egne handlinger og valg. Fordi jeg er verdt å ta vare på.

-Miriam

N.K.S Veiledningssenter for pårørende

Jeg ville gjerne skrive ett innlegg om N.K.S veiledningssenter, som har blitt så kjært til mitt hjerte. Jeg har gått til samtale hos de i 4 år, både i Haugesund, Sandnes og Alta. De har vært med meg hele veien, og hvor enn jeg har vært i verden. De var også der i starten av min prosess når jeg først forstod at jeg trengte hjelp, og har bestemt meg for å gå i samtaler, terapi og grupper så lenge jeg lever. Det er så godt å vite at de alltid er der. At jeg kan alltid kan komme der – uansett om jeg har det bra eller vondt. Jeg er så takknemlig for at senterene finnes, støtten jeg har fått på min vei. De gjør en fantastisk jobb! Som jeg synes er absolutt nødvendig,og som det er stort behov for i samfunnet idag.

På bildet ovenfor har jeg laget handavtrykk. Det er i lokalet deres i Nord-Norge. De har en hel vegg med malte hender, signaturer og sitater. Det er også mange tegninger fra kunstneren Bjørg Thorhallsdottir! http://www.bjorgt.no/ Bildet under er meg og Grete Rugland. Hun er daglig leder på N.K.S Veiledningssenter for pårørende Nord-Norge.

Litt om N.K.S Veiledningssenter:

«Pårørende til rusmiddelavhengige er en gruppe som i liten grad blir hørt og deres behov blir i stor grad oversett. Dette har Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) tatt konsekvensen av ved etablering av Veiledningssenter for pårørende til rusmiddelavhengige. – See more at: http://veiledningssenter.no/omoss

NKS Veiledningssenter et gratis lavterskeltilbud for pårørende av rusmiddelavhengige. Vi er livssynsnøytrale, har taushetsplikt og din historie blir ikke nedtegnet og oppbevart hos oss. Vårt overordnede mål er å forebygge sosial isolasjon og helseskader ved å bidra til økt livskvalitet for pårørende. Veiledning gis direkte eller via telefon til pårørende fra hele helseregionen. Her kan du også finne kontakt til de ulike sentrene rundt i Norge: http://veiledningssenter.no/kontakt/vest-norge«

Også har de laget fantastisk informasjonsfilmer!

Så takk til dere, flotte gjengen i Nord! ❤ Håper på framtidig samarbeid, og jeg kommer alltid til å komme innom på en kopp te og en god samtale! Masse klemmer fra Miriam

– Miriam

Boklansering » Jeg skal passe på deg»

Jeg fikk en forespørsel av Anne Kristine Bergem om jeg ville holde ett lite innlegg på lanseringen av den nye fagbarneboka hennes som heter «Jeg skal passe på deg». Boka er en fortelling om alkohol, barn og ansvar. Hun ville at jeg skulle fortelle min historie, om hvordan det var å vokse opp med en rusavhengig mor og om ansvar for søsken. Jeg takket ja med en gang, og er så takknemlig for tilliten.

Dette skriver forfatter Anne Kristine selv om boka:
» Mange voksne synes det er vanskelig å snakke med barn. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de er redde for å gjøre feil. Ofte kan voksne synes det er vanskelig å finne de rette ordene.
Barn som har foreldre som drikker for mye og som bruker for mye beroligende medisiner, har det ofte vondt. Det er vanskelig både å være glad i og sint på voksne som ikke klarer å være gode foreldre.
 Denne boka er et verktøy for å komme i gang med å snakke om det som skjer hjemme og om de vonde følelsene. Å ta i mot hjelp kan gjøre at det blir bedre – både for voksne og barn.»  

Jeg fikk boka tilsendt i forkant av oppdraget. Det var en sterk bok. Fortellingen i boka er skrevet ut i fra barneperspektivet. Den handler om to gutter, som vokser opp med en mamma som drikker mye alkohol og tar mye piller. Faren forsvinner ut av bildet. Vi får følge hverdagen deres. Vi er på en måte inni hodet på Kristian, som er den eldste gutten. Jeg kjenner meg mye igjen i han altså, i hvordan han er og tenker. Jeg var jo også eldst i huset. Det som er så fint, er at hun klarer å formidle den enorme kjærligheten mellom guttene, og ikke minst kjærligheten som er mellom de og moren. Jeg har ikke så lett for å gråte, men jeg gråt flere ganger da jeg leste boken. Det var ikke bare det at jeg kjente meg igjen, men det var så lett å leve seg inn i hvordan de hadde det. Ut i fra mine egne erfaringer, så synes jeg Anne Kristine har truffet bra i hvordan det er å vokse opp med en rusavhengig mamma. Hun får også tydelig frem hvor viktig det er at noen ser. For det er noen lærere som ser at det er noe. De kontakter barnevern, og snakker med Kristian. Barnevernet kommer inn i bildet, og hjelper familien. Fortellingen får en fin avslutning, der familien får hjelp.

Marius Sjømæling fra BAR(barn av rusmisbrukere) har vært bidragsyter til boka. Han hadde ett innlegg der han fortalte litt fra sin egen oppvekst, med en rusavhengig mamma. Han har en god tilstedeværelse, og formidler på en sånn måte at jeg fikk med meg hvert ord han sa.

       (Bildet er lånt i fra BarnsBeste)

(jeg var innom Gyldendal dagen før for å se på lokalet)

Jeg hadde ett innlegg på en liten halvtime. Der delte jeg fra min oppvekst, både gode og vonde ting. Jeg snakket om ansvar jeg hadde som barn, og som storesøster. Jeg fortalte om fasaden som jeg alltid har vært opptatt av å ha, som jeg fremdeles kan kjenne på faktisk. Mitt budskap er at bak fasaden så skjer det mye. Jeg kan ikke forstå hvordan folk kunne forstått at jeg hadde det så tøft, for jeg viste noe helt annet til omverden. Med kompetente voksne, som tørr å spørre, kunne kanskje noen klart å nådd gjennom til meg. Nå har Anne Kristine Bergem laget en bok, som kan være ett godt verktøy til en vanskelig samtale. Jeg håper folk kan begynne å få en forståelse for hvor viktig det er å snakke om foreldres alkoholforbruk, og hvor viktig det er å snakke med barna. Anne Kristine har fått opp øynene mine enda mer for hvor viktig det faktisk er! Jeg er bare så imponert over hva denne dama får til altså. Ikke bare får hun til mye, men hun er en sånn varm og god person også. Det bare skinner gjennom med en gang du snakker med henne.

 (bildet er lånt i fra BarnsBeste)

Illustratør Ingunn Christensen har fått frem stemningen i bildene. Mange detaljer, og jeg føler virkelig at hun lar oss få ett innblikk i livet til denne familien. En flott dame, som jeg fikk snakket litt med på lanseringen.

         (en hilsen i boka fra Anne Kristine til meg)

Vist du vil bestille boka er det bare å sende «storebror» til 2030. Du kan også bestille den hos Gyldendahl her.
Vist du ble mer nysgjerrig på hvem Anne Kristine er, så kan du besøke nettsiden hennes på bergem.info

– Renate