Redselen setter seg i kroppen

Redd for livet, redd for fremtiden. Der er jeg i dag. Den kommer snikende den redselen, og plutselig er den der som en klo i brystet på meg. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde kontroll over livet og fremtiden. Jeg føler at hvert nye år har jeg tenkt » dette året har vært så tøft, men det neste året tror jeg blir lettere» og så har jeg begynt å drømme. Men det har liksom aldrig blitt sånn. På en måte blir ting bedre år for år, men likevel i år så er jeg tilbake der jeg er hvert år. Jeg gikk optimistisk inn i det nye året. Jeg vil aldri oppleve 2015 på nytt – selvom det gav meg en enorm utvikling og læringskurve, så ville jeg ikke gått gjennom det på nytt. Men hva skal bli annerledes dette året enn alle de andre årene?

I dag sitter jeg med en følelse av at årene bare går og går, de renner i fra meg. Jeg hadde så mange planer og drømmer for meg selv innen jeg hadde blitt 25. Men alt ble ikke som ønsket. Jeg føler at jeg har måttet kjempet meg gjennom livet dag for dag, det er slitsomt. I dag er jeg bare så utrolig trøtt. Når jeg la meg i går så verket jeg sånn i hele føtna og beina, plutselig gikk det opp for meg at denne verken hadde nok med å gjøre at jeg er redd for å gå fremover. Redd for hva morgendagen måtte bringe.

Når jeg begynner på denne tankegangen så blir jeg så forferdelig redd. Jeg kan ikke leve livet mitt i dag ut i fra redselen for fremtiden. Jeg vil leve livet i dag, bare i dag. Jeg har ikke lyst til å dele disse tankene, jeg vil holde det inni meg. Men når jeg klarer å si dette, dele det, så kan det jo hende det slipper litt taket? skrivingen har vært en terapiform for meg, og dette er noe jeg virkelig ønsker å komme over.

I dag velger jeg å gi slipp på redselen for fremtiden.

-Renate     

Tanker og følelser er ikke farlig

Anne Kristine Bergem gjentar dette gang på gang. Følelser er ikke farlig. Det er bare følelser. Tanker er heller ikke farlig. Det har jeg faktisk ikke tenkt over før. Jeg har selv vært redd for følelsene mine, redd for at de skal ta overhand, at jeg ikke skal klare å kontrollere dem. Men jeg har også fått kjent på kroppen hvor lite smart det er å prøve å holde dem inne, prøve å springe fra dem, og fortrenge dem. Anne Kristine gav ett eksempel på en mor som hadde fortalt at hun måtte fjerne alle knivene fra skuffene på kjøkkenet, fordi hun hadde hatt en tanke om at hun var redd for at hun kom til å stikke barna med dem. Men det at vi tenker sånne tanker betyr ikke at vi utfører dem i handling. Det er bare en tanke. Anne Kristine var ikke redd for disse barna bare fordi moren hadde hatt en sånn tanke. V har alle rare tanker av og til, og det kjenner jeg meg sånn igjen i.

Det har føltes ut som om jeg har hatt en sånn mørk side som ingen andre har. Det har skremt meg, jeg har vært så redd for det mørket inni meg som består av tanker og følelser som jeg har trodd ingen andre har hatt. Når jeg hørte Anne Kristine si at tanker ikke er farlige, ble jeg så lettet. Det er ikke så uvanlig som jeg trodde. Det er tvert i mot ganske vanlig, og ikke minst ufarlig. Jeg har hatt en sånn rar greie når jeg legger meg om kvelden. Da har jeg tenkt at vist jeg reiser meg opp og begynner å gå, så knekker leggen tvert av. Så ser jeg for meg bruddet. Det er skikkelig ekkelt. Men jeg har ikke latt det tatt overhand. Jeg forteller meg selv at dette er urealistisk, og at deg går helt fint vist jeg reiser meg og begynner og gå. Så gir det slipp ganske fort altså. Men selve tanken har vært ekkel, og jeg har blitt litt redd over at jeg har hatt sånne tanker. Jeg har lurt på om det kan være ett tegn på at jeg begynner å bli syk. Men etter hvert har jeg fått ganske mange verktøy fra å komme meg ut av sånne tanker. Som feks en pusteteknikk som jeg har lært meg. Men fysj, for en ekkel tanke altså. Jeg har også hatt flere sånne tanker. Kanskje handler det også om at jeg er litt hypokonder? ikke vet jeg. Men det var godt og ganske viktig for meg å høre at tanker ikke er farlige.

Følelser er ikke farlige. Jeg har noen gansker følt at angsten min er farlig. At den kan få meg til å gjøre farlige ting, men det har aldri skjedd. Den er bare inni meg. Den er nesten borte nå heldigvis. Men følelsen av angst har skremt meg. Det å kjenne på sorg har også vært vanskelig for meg. Det å bare la tårene renne uten å tenke at nå må jeg ta meg sammen, og prøve å stenge det inne igjen. Det vil jeg stoppe med. Jeg har klart å kjenne på sorg nå, og kan grine uten å kjenne på skam over at jeg gråter. Maria Mena sier at hun synes vi burde gråte litt hver dag, 3-5 minutter. Fordi det er så forløsende. Det hadde jeg sikkert hatt godt av. For det å stå i følelsene sine, trenger ikke å bety at man blir i følelsene. Jeg kjenner at når jeg klarer å stå i følelsene, virkelig kjenne følelsen, så slipper den faktisk fortere taket. Den følelsen etter at man har gråtet skikkelig, den er så deilig. Jeg føler det er så mye som slipper taket, jeg kjenner meg så mye lettere.

Så husk det når følelsene og tankene tar litt overhand, det er ikke farlig. Det er bare tanker, det er bare følelser ❤

-Renate

Det å være hypokonder

Som liten var jeg livredd for sykdommer, egentlig er dette noe som har fulgt meg inn i voksenlivet. Jeg har alltid vært redd for smerte. Det skremmer meg. Jeg er redd for å bli påført mer smerte enn jeg kan takle. Redd for at den skal ta knekken på meg. Jeg er redd for å få en sykdom som kan hindre meg i å leve det livet jeg vil leve. Her er en liten liste over ting jeg eller har vært redd for: blindtarmbetennelse, ME, MS, fibromyalgi, hudsykdommer, miste håret, betennelser generelt, tannrotbetennelse, for at jeg må trekke visdomsjekslene, alle tegn på reumatiske sykdommer(vann i kroppen, helvelser etc), brekke noe bein(aldri opplevd), for å skade menisken, tannverk, senebetennelse, vond rygg,endometriose, nyrestein, sykdommer i magen.. listen er lang. Men dette er noe av det jeg var redd for, mange av disse tingene har sluppet taket. Jeg har lært meg å mestre det når angsten for disse tingene kommer. Noen ganger klarer jeg det ikke helt, men som oftest klarer jeg å roe meg ned kjapt.

Jeg har levd med mange bekymringer i livet. Mange reele, men faktisk de fleste ureele. De fleste var skapt oppi hodet mitt, jeg følte meg nesten fanget oppi hodet med disse bekymringene. For de kunne ingen se, det var bare jeg som så de. Så visste jeg at det var litt «teit», så jeg fortalte det nesten aldri til noen. Gikk og bar på de aleine, som en liten hemmelighet. Senest i dag fikk jeg en sånn «teit» bekymring. Jeg har litt vondt i en tann, bare litt. Men jeg ble så redd for at det skulle bli mer vondt. Jeg har nettopp vært hos tannlegen på årlig sjekk, og da så alt fint ut. Men jeg har ikke tillit til at de klarer å se alt, for jeg har nemlig hørt historier om folk som har hatt noe gale med tennene uten at de så det på bildene. Det skremte selvsagt vettet av meg å høre det, så nå klarer jeg nesten å lure meg selv til å tro at det kan være noe gale likevell. Når jeg får sånne tanker i hodet, så vil jeg bare være hjemme i trygge omgivelser. Jeg vil ikke reise vekk, fordi da vet jeg ikke hvem tannlegen er vist det blir akutt, og eventuelt om jeg kommer til. Selvom dette er noe som aldri har skjedd med meg, så er jeg redd for at det kan skje. Men jeg skal ikke la dette lille ubehaget i denne tannen skremme meg. Jeg er ganske sikker på at det bare er fordi jeg har bitt tennene for hardt sammen, eller at det er muskulært. For jeg opplever dette ganske ofte. Jeg bruker bittskinne om natten.

Sånn er det å være hypokonder. Ett lite ubehag kan ta hele oppmerksomheten min. Jeg har heldigvis ikke latt det skje i dag, og det er sjelden det skjer med meg nå. Da må det være eventuelt en smerte. Jeg vil komme meg over denne frykten for smerte, jeg vil ikke være hypkonder lengre. Jeg har klart å mestre så mange andre ting, så da skal jeg klare å mestre dette også. Jeg kan jo klare alt i verden viss jeg bare vil 🙂

-Renate

Jeg tror jeg vet hva alle andre trenger

Jeg har i flere år drevet med selvutvikling, som jeg ser på en prosess om å finne meg selv og å våkne opp. Plutselig ser jeg mer av meg selv, og andre. I denne prosessen har jeg forandret meg mye. Som oppleves godt. Jeg har funnet frem til en mye større godhet i meg selv. Den har nok alltid vært der, men nå kjenner jeg den. Jeg har lært meg å være mer egoistisk, jeg har lært meg å se meg selv i alt jeg gjør. Egentlig så handler alt dette om å ta vare på meg selv.

Jeg kjenner at det til tider er vanskelig å ta vare på meg selv. Jeg opplever en norm i samfunnet, som sier at vi skal ta vare på alle andre. Jeg ser så mange mennesker som forsømmer seg selv i ett forsøk på å ta vare på andre. Men jeg ser også mennesker som klarer å både ta vare på seg selv, og de andre rundt seg. Dette synes jeg er skikkelig vanskelig. Alle instinktene inni meg forteller meg at alle andre er viktigst. Så lenge de rundt meg har det bra, så er det bra liksom. Dette har forandret seg litt nå altså, men jeg kjenner fremdeles på den grunnfølelsen av å ta vare på alle andre. Jeg ønsker liksom å redde verden. Ser jeg noen som har det vondt, så har jeg lyst til å kjempe kampen for dem. Men vist jeg skal kjempe deres kamp, så lærer de aldri selv. Jeg gjør dem en stor bjørnetjeneste, samtidig som jeg sliter meg selv ut.

Ofte så TROR jeg at jeg vet hva som kan hjelpe andre, at JEG vet hva de trenger liksom. Når jeg ser noen sliter så kan jeg tenke på alle de mulige løsningene for dem, og irritere meg over hvorfor de ikke løser det sånn som jeg synes er rett. Jeg kan tenke at en person som jeg ser sliter kunne trengt noen å snakke med, kunne treng å jobbe med følelsene sine, og kanskje til og med konkret hva eller hvem de burde snakke med. Jeg kjenner at en sånn holdning ikke er bra. Det er heller ikke godt for dem det gjelder. Det som har hjulpet meg, trenger ikke nødvendigvis være rett hjelp for alle andre. Jeg kan heller ikke vite hva andre trenger. For tiden så jobber jeg med meg selv på dette området. Det jeg må gjøre da er å akseptere at jeg er maktesløs ovenfor andre sine liv, jeg kan kun gjøre noe med mitt eget. Jeg vil gå foran, jeg vil vise en frisk og sunn vei å gå for meg selv. 

Jeg er så sensitiv, jeg er så vant til å føle meg frem og se etter hvilke behov andre rundt meg har. For så å prøve å tilfredsstille dem. Men dette trenger jeg ikke fortsette med. Jeg vil la andre ta ansvar for eget liv, jeg vil la dem få den nødvendige lærdommen som de trenger. Jeg vil ikke ta fra dem muligheten til å lære og erfare selv. Men eg vil være en god venn, en person som viser kjærlighet. Jeg vil akseptere folk som de er. Jeg vil ha troen på at vi får det vi trenger.

-Renate

Hvordan tar du det?

Denne helgen har vært så herlig. Nydelig, iskaldt klarvær på vestlandet er ikke hverdags for oss. Jeg har ikke tilbringt så mye tid ute. Jeg har kun gått meg en tur, og så har jeg hatt en treningsøkt (inne). Ellers har jeg bare vært sosial, med familie og venner. Jeg har gjort akkurat det jeg har hatt lyst til, det jeg vil gjøre.

 

 

Innlegget mitt om relasjonssenteret tok mye mer av enn jeg hadde forventet. Jeg har ikke forventet noe særlig respons på det egentlig. Jeg var fornøyd med innlegget, men følte det ikke var noe spesielt bedre enn andre ting jeg har skrevet. Men jeg har vist klart å truffet noe med det innlegget. For meg så har jeg bare skrevet om det som rører seg inni meg, min tilfriskning og selvutvikling. På en måte har jeg nesten litt lyst til å kalle det min oppvåkning, for det er sånn det føles. Det føles som om jeg har våknet, våknet fra dvalen. Jeg husker tidlig i min tilfriskning, så hadde jeg en forventning om at ting rundt meg kom til å roe seg ned. At det verste var opplevd, og at nå skulle liksom livet mitt bli bra. Lite konflikter og sånn styr. Men der tok jeg feil! På en måte er det roligere. Men det skjer stadig ting rundt meg. Jeg har funnet ut at det handler mye mer om hvordan jeg har det inni meg, og hvordan jeg tar det. Anne Kristine Bergem snakket om dette på en episode i podcasten hun er med på, Pia og psyken. Da stilte hun spørsmål ved at vi ofte spørte om hvordan folk har det. «hvordan går det med deg?». Hun snakket om at vi kunne bytte det ut med «hvordan tar du det?». Dette satte tankene mine i sving. Jeg tenkte at ja, det er faktisk det det handler om. Det handler om hvordan vi tar det. Det handler ikke om alt på utsiden, det handler om det på innsiden. I det siste har jeg selv stått i litt forskjellige situasjoner som jeg opplever at folk forventer at jeg tar tungt. Folk spør meg omsorgsfult om hvordan jeg har det. Og jeg har det faktisk ganske greit altså! Jeg tar det fint. Jeg bevarer roen, jeg tar vare på meg selv. Det kan være fullt kaos rundt meg, og jeg kan ta det fint. Men det kan også være tilsynelatende rolig rundt meg, men det kan hende jeg tar det ganske dårlig altså. Det handler om meg, og hvordan det står til på innsiden.

Tenk om vi kunne tatt vekk alle forventningene til hverandre. Istedenfor å se på alt som foregår rundt folk, kunne vi begynt å bry oss om hvordan folk har det på innsiden. Når ting tilsynelatende ser bra ut, forventer vi at det skal gå bra på innsiden også. Men det trenger absolutt ikke være sånn. Vi mennesker er gode på å skape oss en fasade. Jeg bryr meg om hvordan du har det på innsiden din. Vi opplever ting forskjellig. Jeg har hatt en tendens til å takle det dårlig når ting går bra. Midt i kaos og konflikter tar jeg det ganske bra. Men når roen har senket seg, så tar jeg det ikke bra.

Denne helgen har vært fin 🙂 Den skal bli fin og ta med seg inn i den kommende veka 🙂

-Renate

 

Hvordan ble jeg kvitt flyskrekken min?

Som jeg har nevnt tidligere, så har livet mitt vært preget av angst. Den styrte livet mitt. Hindret meg. Stoppet meg. Begrenset meg.
Jeg har sagt nei til alt av utenlandsreiser fordi jeg har hatt flyskrekk. Jeg fikk nesten totalt panikk av tanken på det. Jeg var ikke redd for at flyet skulle styrte. Jeg var redd for å få angst inne i flyet. Angst med ingen mulighet for å komme meg vekk, bare sitte i flyet med angst. Det var det jeg var redd for. Angsten var så sterk at jeg gjorde det jeg kunne for å unngå situasjonene som trigget meg.

Men hvordan klarte jeg å bli kvitt flyskrekken min? svaret er mental trening, visualisering. Jeg hadde begynt å leke meg med dette litt tidligere. På små ting som heis, fjellturer, når jeg ble redd for sykdommer, alle disse små tingene som også ofte trigget angsten min. Jeg merket at det funket. Jeg visualiserte at ting gikk bra, at jeg fikk en god følelse. Fokuserte på det positive. Men jeg hadde bare lekt meg med disse små tingene, de små triggerne.

Gjennom jobben min så skulle vi på blåtur, og vi hadde alle en stor mistanke om at det var en utenlands som ble planlagt denne gangen. Jeg fikk panikk, men svarte ja. I det øyeblikket jeg svarte ja, så bestemte jeg meg for å øve meg. Jeg var livredd.
Så fram til hvordan jeg gjorde det. Det handlet om å se for meg hva jeg skulle, detalj for detalj, med følelsen. Jeg forhørte meg med en venninne som jeg viste elsket å fly. Hun fortalte meg om den deilige kriblingen i magen når flyet lettet fra bakken, og om hvor utrolig fin utsikt det var fra flyet. Jeg husker visualiseringen jeg hadde den dag i dag, hver eneste detalj. Jeg tror jeg gjorde det nesten hver dag i 6 måneder før jeg la meg. Når jeg la meg så lukket jeg øynene. Jeg så for meg gleden jeg fikk når vi fikk vite vi skulle fly. Glede blandet med adrenalin. Jeg fant frem til roen på flyplassen, roen når vi gikk inn på flyet. Jeg satte meg ned i setet, tok på meg beltet, og plasserte begge føttene godt på gulvet. Så skulle vi lette, når vi lettet så kjente jeg kriblingen i magen, og så kjente jeg følelsen av at vi flydde. Hele veien skulle jeg se ut vinduet, nyte utsikten. Jeg skulle være helt rolig hele veien. Når vi landet skulle jeg kjenne mestring fordi at jeg hadde gjennomført det.

Dette var det jeg visualiserte, hver kveld. Visualiseringen startet med angst, for jeg var så redd når jeg begynte. Mange ganger måtte jeg avslutte, fordi jeg ble for redd. Jeg klarte ikke å få inn de gode følelsene før jeg hadde holdt på ett par måneder. Jeg visste jeg kom til å klare det, så jeg var ikke redd for denne flyturen. Til slutt så hadde jeg fått på plass hele reisen(selv om jeg ikke viste hvor vi skulle). Det viktigste var at jeg hadde kontroll på følelsene undervegs, at jeg var i kontakt med meg selv.

Når reisedagen kom, var jeg helt rolig. Hele veien. Vi fikk vite at vi skulle til Island!!! Da måtte vi mellomlande på Gardemoen. Jeg ble bare glad. Reisen ble helt som jeg hadde visualisert meg. Jeg var så rolig. Fra Gardemoen til Island satt jeg med to fremmede, og det gjorde meg ingenting. Hjemreisen gikk også bra. Året etter reiste jeg til syden med familien. Nå i desember så reiste jeg med fly til Oslo, helt alene. Flyskrekken er helt vekke! Jeg har fått gleden av å reise, til og med alene. Nå føler jeg nesten at jeg kan klare alt i verden. Når jeg klarer å drive med mental trening alene, og klare å bli kvitt den store angsten, da har jeg sinnsykt kontroll over meg selv. Ikke på alle områder selvsagt, men skritt for skritt, så mestrer jeg nye ting hele veien.

Måtte bare legge til dette bildet her. Nå kan jeg le av det, men tror ikke jeg hadde synes det var så morsomt tidligere.

-Renate

Det nye året for meg

Det er noe med det når vi begynner på ett nytt år. Det blir litt som en ny start for meg. Det gamle legges bak meg, og det er nye muligheter i sikte. Nå har vi startet på 2016, og jeg gleder meg til dette året. Jeg har blandede følelser for 2015, det er ett år jeg ikke ville opplevd på ny. Det har vært tøft, med mye ny lærdom. Dette året opplevde jeg tap av ett ungt søskenbarn, bare 22 år gammel. En fantastisk person. Det er vondt å tenke på at jeg går inn i ett nytt år, uten henne. Det er godt å komme ut av tåka, å få tilbake fokus på eget liv. Jeg vil alltid ha hun med meg i minnene mine, og jeg skal aldri slutte å snakke om henne.

Året har vært preget av stor sorg, og dårlig form. Men nå har jeg skikkelig troen! jeg har troen på at dette nye året som vi har i vente vil bli ett bra år. Jeg har forventninger og drømmer, og jeg kjenner jeg gleder meg altså.Jeg liker nyttårsforsett. Jeg liker å begynne det nye året med noen mål å gå etter. Det er dette med forventningene til det nye året som jeg synes er så godt. Det å tenke fremover, glede seg, drømme. Det skal jeg gjøre i år også.

Jeg vil få trening inn som en rutine. Jeg har vært i gang en liten stund, men jeg har lyst til å få det som en rutine gjennom hele året. Fordi trening er viktig for helsen min, jeg trenger det for å holde meg frisk og glad. Med trening så tenker jeg på styrketrening og turer. I tillegg til det så skal eg selvsagt fortsette med yoga. Jeg har lyst til å kjenne resultatene på kroppen min.
Jeg har lyst til å tilbringe mer tid ute. Da tenker jeg spesielt her hjemme. Jeg vil bidra mer ute når det gjelder vedlikehold og andre ting som må gjøres. Jeg trivst ikke så godt med å bare drive med husarbeid og lage mat, jeg liker å bruke kroppen min.
Jeg vil bli bedre på å spare penger.
Jeg vil være mer takknemlig for alt det gode jeg har i livet, og ta i mot alt det gode som kommer min vei.
Men viktigst av alt så vil jeg ta vare på meg selv. Jeg vil være ærlig og autentisk med meg selv. Ikke være redd for å vise hvem jeg er.
Jeg vil fortsette på den gode veien jeg er på nå. Den flyten jeg er på vei inn i, vil jeg ta med meg gjennom hele året, og bare bli bedre og bedre. Jeg drømmer stort nå, og det vil jeg bare fortsette med. Det er godt å ha noe å strekke seg etter.

Så vil jeg være en person som ser folk inn i øynene og gir dem ett smil, om jeg kjenner dem eller ikke. Det kan utgjøre en forskjell for den personen, kanskje var jeg den eneste personen som gjorde det den dagen?
Dette vil jeg oppfordre alle til å gjøre. Smil, se folk inn i øynene 🙂

Har du noen tanker om det nye året? Har du noen drømmer?

-Renate

 

Medavhengig, jeg?*

”Ironisk nok er det slik at fordi livene våre er innhyllet i familiesykdommen alkoholisme, legger vi ikke merke til dens tilstedeværelse”. (Myrmel, 2013)

Sitatet ovenfor er fra Myrmel, som har skrevet boken «Alternativ X«. En fantastisk god lesning, og veileder til de som vil ut av medavhengighet og lære seg å sette sunne grenser for den rusavhengige. Men en annen bok som jeg falt helt pladask for, er «Flodhesten i dagligstuen» av Tommy Hellsten. Han beskriver så godt hva medavhengighet er og hva det går ut på. Så hva er egentlig medavhengighet?

Hellsten, forklarer det slik: ”medavhengighet er en sykdom eller en sykdomslignende tilstand som kommer fram når et menneske lever nær et svært sterkt fenomen og ikke har evnen til å bearbeide dette fenomenet slik at det kan integreres i personligheten, men tilpasser seg til det. Vil også nevne kort om begrepet flodhesten i dagligstuen, som forklares som at en familie har noe hjemme hos seg som tar opp mye plass og oppmerksomhet både i livet, hus og samfunn, som skal fornektes og ikke snakkes om.» (Hellsten, 1999)

Egen erfaring

Jeg valgte Tommy Hellsten sin beskrivelse av medavhengighet, fordi det er den jeg kan relatere til sterkest. Det var det jeg følte skjedde med meg. Jeg tilpasset meg omgivelsene. Jeg tilpasset meg pappa, mamma, mine søsken, medarbeidere, klassekamerater osv… Jeg visste ikke noe om meg selv eller mine behov. Jeg visste alt om hva pappa likte. Hvordan pappa var. Hva han gjorde på. Hvor nøklene hans var. Når jeg måtte være stille. Når pappa sov. Når pappa var rusa. Når pappa var sint. Hele mitt liv dreide seg om pappa og mamma. Den rusavhengige ble flodhesten i dagligstuen vår. Pappas rusmisbruk tok det meste av plassen i både huset og i livene våre.

Jeg hadde ingen egen identitet, og var mest opptatt av å please andre, ikke såre noen og ta vare på alle andre. Når mamma var glad/lykkelig, var jeg også det. Men jeg var avhengig av at mamma var glad, for at jeg kunne være det. Så det er det medavhengigbegrepet ligger i for meg, er tilpasser meg andre mennesker. En følelse av å ikke være fri.

Derfor måtte jeg etter hvert lære hvem jeg var. Bli kjent med meg selv. Ta ansvar for eget liv. Jeg synes enda det er vanskelig å gjøre, så det hender jeg havner tilbake i gamle mønstre. Viss jeg vil rømme eller flykte fra noe som er vanskelig, bare gjør jeg meg opptatt med andre sitt liv eller lage noe drama, så slipper jeg ha fokus på meg selv. Men det er tungt å ikke kjenne seg selv, det å ikke ha en identitet. Sakte men sikkert kommer jeg tilbake til meg selv. Ved å arbeide med meg selv, gå i grupper og terapi, finner jeg mer ut av hvem jeg er og kan ha fokus på meg selv. Hvordan ta vare på meg selv. Lære meg en ny måte å tenke på. Utvikle meg som menneske. modnes. Bli glad i meg selv. Tenke etterhvert at jeg er GOD NOK.

*Tittelen på innlegget er hentet fra den svenske serien «djavulsdansen» -medberoende, jag? Her kan du se hele serien: Djevel dansen

-Miriam

Takk for støtten!

Så var julekvelden over. Det har vært utrolig koselig, helt rusfritt og sammen med god famile 🙂 Dette er en julefeiring jeg kommer til å huske! Jula er travel, derfor har vi ikke fått blogget de to siste dagene.

Kjenner jeg har lyst til å takke for all støtten vi har fått rundt bloggen, vi har komt i kontakt med mange, og fått mye interesse allerede. At folk setter pris på det vi gjør, og kjenne på at vi kan bidra på dette området. Det som har vært den beste opplevelsen for meg er den terapautiske verdien det har gitt å skrive om fortid og nåtid og den nære relasjonen jeg har fått av min partner iforhold til bloggen. Så jeg er så spent på hvor bloggen kan føre oss, og hva framtiden bringer for oss. Vi drømmer om mye av det samme og vi drømmer stort. Det er det som gjør det så godt å arbeide sammen, at vi har mye av de samme tankene og målene. Jeg har vært veldig rørt, og nesten overvelmet av den støtten familien min har visst oss. Så det er jeg takknemlig for, og jeg føler meg heldig og priviligert. Ett eksempel, hele familien ble med på vår «Drikk mer brus i jula» kampanjen:

Her tar jeg bilde sammen med mine to søstre, mamma, tantebarn og onkel! Min lillesøster kjøpte selfiestang, slik at vi kunne ta ett bilde sammen med julebrus. Det rørte meg veldig mye. Å takk til alle dere som støttet kampajen, og la ut bilder. Vilt spennende å være med på! 🙂

Så: Takk for støtten! Ønsker alle en fortsatt god romjulstid, og ta vare på deg selv..Husk du er god nok som du er 🙂

-Miriam

Til min modige behandler og venn

På den gamle bloggen min skrev jeg ett innlegg om mitt aller første møte med en behandler. Dette var en dame jeg hadde kjennskap til på privaten, som jeg oppsøkte når jeg var helt desperat etter hjelp. Hun har betydd så mye for meg at jeg har lyst på å legge ut dette innlegget på denne bloggen også.  Her er innlegget:

Livet mitt var ganske vondt å leve. Jeg var syk, både psykisk og fysisk. Ryggen var i lås, og jeg var sykemeldt fra jobb. Dagene var preget av angst, og en stor klump i magen. Folk rundt meg begynte å ytre sin bekymring for meg, men jeg ville ikke ha hjelp. Jeg var vell innerst inne livredd for å bryte sammen, jeg ville være sterk!
Til slutt klarte jeg ikke mer, jeg var desperat. Jeg orket ikke å ha det sånn lengre.

Det var da jeg kom i kontakt med min første behandler. Eller jeg hadde kjent henne lenge, men hadde ikke tørrt å be om hjelp. Jeg hadde alltid vært så fascinert over godheten hun hadde i seg. Inni meg så hadde jeg alltid visst at hun ville ta i mot meg med åpne armer, men jeg måtte bare ta steget. Og jeg hadde rett, hun tok i mot meg med åpne armer. Og bare holdt rundt meg gjennom en tøff tid!

Da jeg kom til henne var jeg stiv som en stokk, livredd, og desperat. Kjærligheten hun viste meg skremte meg faktisk litt. Hun klemte meg når jeg kom inn døren, og jeg stivnet. Jeg har liksom aldri likt å bli klemt, men likevel har jeg trengt det. Jeg satte pris på det. Hun hjalp meg til å se mer på meg selv. Når jeg snakket om alle andre, så spørte hun » hva med deg da, Renate?». Hun forklarte meg hvordan alt hang i sammen. At mine reaksjoner var naturlig i forhold til hvordan det stod til rundt meg. Hun gav meg skryt, hun viste meg godheten som jeg hadde inni meg. Men som jeg aldri klarte å se selv. Hun fikk meg også til å se kjærligheten som mine foreldre hadde til meg.

Det var nok ikke lett å nå inn til meg. Jeg hadde satt opp en gigantisk forsvarsvegg som jeg kjempet for å holde oppe. Jeg var livredd for hva som kunne skje vist jeg tok den ned. Men litt etter litt kom hun innunder huden på meg. Jeg begynte å få tillit til henne, og jeg kjente virkelig hennes ubetinget kjærlighet til meg. Hun var liksom bare glad i meg. Jeg har ikke så lett for å gråte, det har jeg liksom alltid synes har vært vanskelig. Det var ikke mange tårene jeg delte med henne, det er fremdeles sjelden jeg deler tårene mine med noen. Men jeg husker en gang, da klarte jeg ikke å holde det inne lengre. Det var så forløsende, jeg knakk i sammen. Da kom hun bort til meg, og holdt rundt meg. Hun bare holdt og holdt, til det ikke var flere tårer. Etterpå satte hun seg inntil meg, holdt meg forsiktig på kneet, og bare viste meg at hun tålte meg. Hun tålte at jeg knakk i sammen, og oppførte seg som om dette var verdenes mest naturlige ting. Det var så godt å bli ivaretatt, holdt rundt, og bare kjenne kjærligheten. For jeg klarte faktisk å ta i mot kjærligheten! Hun hjalp meg til å ta imot.

Hun var tilgjengelig for meg gjennom den tøffeste perioden. Jeg husker jeg ringte henne på kveldene, av og til i helgene også. Hun tok seg alltid tid, og lyttet. Det var oftest når angsten slo inn for fullt, eller klumpen i magen var så altfor stor, at jeg ringte henne. Hun hjalp meg til å få litt jordfeste igjen. Jeg husker spesielt en gang at jeg var så redd. Det var kveld, og jeg ringte henne. Da lyttet hun, og så sa hun jeg skulle rigge meg godt til i sofaen og pakke meg inn i teppe. Så skulle jeg bare sitte i sofaen, godt innpakket, så skulle hun sende meg kjærlighet og jeg skulle ta imot. Når vi la på var jeg fremdeles litt urolig, men jeg pakket meg inn, og bestemte meg for å ta imot. Det var så godt! Bare det å vite at noen tenkte på meg, med kjærlige tanker, gjorde at jeg ikke følte meg så alene. Jeg fant roen den kvelden, og sånne kvelder var gull verdt for meg!

Jeg er så evig takknemlig for at min første behandler hadde mot til å bry seg om meg, fra innerst i hjerteroten brydde hun seg. Jeg trengte sånn den kjærligheten hun viste meg, helt ubetinget! Jeg leste nettopp en overskrift » med kjærlighet som medisin». For meg funket det vertfall. Kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet. Jeg fikk faktisk tilbud om tabletter av legen min. Men med en mamma på avrusning, var jeg så livredd medisiner og tabletter at eg tørrte rett og slett ikke. Og takk Gud for det. Det var jo ikke medisiner jeg trengte, jeg trengte kjærlighet og noen å snakke med.
Det var dette som fikk meg til å åpne meg, som gav meg mot til å jobbe med meg selv. Jeg er helt overbevist om at jeg ikke hadde tørrt uten støtten fra henne.

På min vei har jeg truffet på flere kjærlige behandlere, dere er alle gull verdt for meg. Jeg håper enda flere behandlere har mot til å bry seg, mot til å vise kjærlighet. Vi trenger det! Mange av oss kommer med mangel på kjærlighet til oss selv. Jeg har troen på behandling uten medisiner, jeg er ett bevis på at det virker. Det krever arbeid, det krever mot fra behandlerene, men det er verdt det.
Tusentusen takk for all kjærligheten du har vist meg! Du er modig, og jeg er bare evig takknemlig for at du er du!

 

-Renate