Treningsmani

 Jepp. Jeg har vært besatt av trening engang i tia. Jeg har alltid drevet med dans, så har alltid vært aktiv og trent. men var en periode i livet hvor det ble et vanvittig stort fokus og tok over livet mitt. Det var en blanding av lavt selvbilde, usikkerhet og en kjæreste jeg absolutt skulle imponere så alt for voldtsomt. Jeg ble så ekstrem at jeg kunne trene to timer før frokost, og trente igjen på kvelden. Jeg spiste også lite, som gjorde at jeg raste ned i vekt. selv om jeg da gikk ned ca 15 kilo, så var jeg ikke fornøyd. Uansett hvor «tynn» eller «trent» jeg ble, så ble jeg aldri fornøyd og var stortsett miserabel. Det er derfor jeg kjente etterhvert at det ble en mani, fordi jeg gjorde det fordi jeg følte jeg måtte og ikke fordi jeg ville. Ble sykelig opptatt av vekta og utseende. Jeg husker så godt en episode hvor en nær relasjon av meg, kom til å si til meg: «wow, så tynn du har blitt!, hvordan har du fått det til?» Jeg reagerte i fullt sinne. Ble rett og slett forbanna. I stede for å si takk. Etter det så kjente jeg at jeg gjorde det for helt feil grunner og intensjoner. Sluttet da å trene, å bestemte meg for å begynne å trene når jeg var klar for å gjøre det for min egen del og egen helse.

I dag så har jeg bestemt meg for å gjøre ting som jeg faktisk liker. For eksempel jeg har før trodd at jeg må jogge for å være i form eller for å bli likt, rett og slett. For å være helt ærlig, så hater jeg det. Jeg tok er valgt å gjøre ting som gjør meg glad og trente samtidig. Så det går jo i dans så klart, mye i dans! Dans er gøy! mens eller har eg hatt fokus på svømming, sykling og å gå turer. Jeg får så mye glede av det, og energi at jeg har valgt å bruke tid på det. Å det har gitt meg mye. Her danser jeg swing på Sørlandsdansen, i full konsentrasjon, haha. 🙂 Men det var VITTIG. Det som jeg også kjenner på i dag er at det er helt greit å være meg. Det er helt greit om jeg ikke skulle ha trent på en stund. Jeg er god nok uansett!

• Så hva gjør det glad? Hva liker du å gjøre av aktiviteter? Hva gir det energi?

-Miriam

Alltid beredt!

Behøver jeg ikke å være i beredskap? Hva nå? Hva nå når man har innsett at man har det bra? føler at man har det bra? At livet er godt? At en har en følelse av at det er godt å leve? At jeg har fått utrolig mange gode gaver i livet. At jeg har så fantastiske mennesker i mitt liv? Som vil meg godt og jeg kan stole på?

Det kjenner jeg at jeg står i idag. Bare følelsen av jeg har det bra, skremmer meg. MÅ ØDELEGGE DET PÅ EN ELLER ANNEN MÅTE. Er det noe som sier inni meg. Jeg vet rett og slett ikke hvordan man har det bra. Går å venter på den neste skuffelsen. Neste heartbreak. Neste svik. Som jeg alltid har vært vandt til. Jeg husker i tider hjemme når det var stille. De tidene var de værste. Da gikk jeg bare å venta på når det skulle eksplodere, eller når det neste «stormen» skulle bryte ut. Det er alltid stille før stormen. Og slik føltes det. Å når det stillheten brøt, og det ble kaos – hadde jeg en følelse av trygghet. Jeg hørte det var liv, og at jeg visste hva jeg kunne forvente.

Slik trenger jeg ikke leve i dag. Jeg kjemper stadig mot å kontrollere. Kontrollere alle situasjoner og mennesker rundt meg. Frykt for å bli såret eller forlatt. Alltid være beredt og være i forkant. Det jeg øver på i dag, er å gi slipp på dette. Å leve for idag. Å gjøre det jeg har lyst til og som gjør meg glad. Nettopp fordi jeg fortjener det! Jeg har lov til å ha det bra, og verden går ikke under om jeg ikke skulle ha kontroll på alt. Heldigvis.

-Miriam

«Den indre stemmen»

Jeg ville gjerne starte blogginga igjen med å dele ett innlegg som Sincero publiserte i helga. Det traff så inderlig og er noe som jeg sliter mye med at jeg lar de destruktive stemmene inni meg ta styringa over livet.. Her er artikkelen:

«Den indre stemmen – Selvdestruktiv og giftig

Den Indre stemmen

Lytter du til den indre stemmen som forteller deg at du aldri duger, at du ikke er verdt en dritt, at du ikke fortjener å føle deg elsket, at du aldri vil bli noe i livet og at du aldri vil komme til å få til noe? Mange har det faktisk slik, og de lytter den indre destruktive stemmen som ødelegger livet deres. Hvorfor er det slik at andre kan tro så dårlig om seg selv og hvorfor er det slik at den stemmen for ta all plass?

Core belives

Core belives er en tro innebyggd i psyken som en tar med seg fra at familiesystem hvor det desverre ikke fantes rom for å avansere og utvikle seg. Et trosystem som ikke har med realiteten å gjøre, men et resultat av og ikke bli bekreftet som liten, det å bli oversett av sine foreldre eller andre omsorgspersoner, det å bli krenket og følelsesmessig neglesjert. La ikke et trosystem som ikke har med realiteten få styre ditt liv!! La heller ikke skammen og frykten få styre livet ditt slik at du unngår å strekke ut din hånd å be om hjelp, gå mot de destruktive følelsene å be om hjelp, for det finnes en løsning til at du kan få det bedre og du er aldri alene!!

Det finnes en løsning

Du er ikke alene om å lytte til den indre stemmen som vi kaller “Styggen på Ryggen”, selv om du kanskje føler deg ensom med den indre stemmen og deg selv. Det finnes mange løsninger til å slutte å lytte til den indre stemmen og begynne å utvikle seg og endre de mønstre som sitter i deg. Det første skrittet er alltid å overgå den frykten og skammen som preger og styrer livet ditt og det å be om hjelp. Gjennom blant annet kognitiv terapi blandet sammen med at terapeuter kan møte deg der du er og virkelig forstå seg på deg og hva du sliter med, kan nye mønster bli dannet som kan bidra til økt selvtillit, selvbilde og et velbefinnende som gjør at den indre stemmen kommer lengre og lengre på avstand og etterhvert vil ikke du lengre høre den lengre. (…)»

Her er link til orginalinnlegget og der ligger det også ett avsnitt om en sang og musikkvideo, som er verdt å gi en lytt!: sincero.no/den-indre-stemmen

Egen erfaring

Det er det som har skjedd i blogginga også. Det som har tatt meg tid, er at jeg av og til kommer til slike punkter i livet at jeg tror ikke jeg fortjener å ha det bra. Jeg tror ikke på at jeg kan få til noe, og mestre noe. Heller er jeg ikke flink til å skrive, så det kan jeg ligså godt bare spare verden for. Dans? Hvem er det du tror du lurer? Å du kan iallefall ikke ha gode og nære relasjoner! Du kan ikke ha tillit til noen. (osv…)

Denne type tanker har vært hos meg så lenge jeg kan huske. Det er noen ganger jeg klarer å dempe den, med å tenke gode ting om meg selv og har en del øvelser og setninger jeg bruker for å ikke havne så dypt i den spiralen der. Men av og til kan det være så sterk og snikende at den plutselig styrer livet mitt. Da er jeg ikke god nok til å klare noen ting som helst. Kun viss jeg gjør noe perfekt eller er perfekt – som overhode ikke eksisterer. Forventningene til meg selv blir skyhøye!

Heldigvis har jeg så fantastiske mennesker i mitt liv som tar meg i mot når jeg faller og minner meg stadig på hvor jeg er hen. Folk som forstår det jeg til tider strever med og hvordan jeg har det. Som jeg er så takknemlig for, og hadde ikke vist hva jeg skulle gjort uten. Å hele tiden må minne meg på at slik er livet, det går opp og ned. Det er bare litt tungt å være nede som medavhengig av og til, for jeg får følelsen av at det kommer til å bli sånn for alltid. Den er uhyre tung. men det viser seg heldigvis ikke å være sånn. Så bare det å se at sincero skrev om det, gidde meg en ny tilgang til bevisstheten min og minne meg på å ikke lytte til de stemmene som ikke vil meg godt. De er ikke meg.

-Miriam

 

Mitt favoritt dikt

Livets lære

«Barn som er vant til spydigheter

lærer å bli usikre.
Barn som er vant til kritikk

lærer seg å fordømme.

Barn som er vant til mistillit

Lærer å fare med fusk.

Barn som er vant til motvilje

Lærer seg å hate.

Barn som er vant til hengivenhet

Lærer seg å bli glad i andre.

Barn som er vant til oppmuntring

Lærer seg å vise tillit.

Barn som er vant til oppriktighet

Lærer å skjelne sannhet fra løgn.

Barn som er vant til ros

Lærer å påskjønne andre.

Barn som er vant til hjelpsomhet

Lærer å vise omtanke.

Barn som er vant til lesning

Lærer seg å tenke.

Barn som er vant til tålmodighet

Lærer å vise forståelse.

Barn som er vant til lykke

Vil finne kjærlighet og skjønnhet.»

-Miriam

Drømmetyding

I natt hadde jeg en helt utrolig skummel drøm. Det føltes så vanvittig ekte ut, og det var som om jeg var i en action/katastrofe film. Jeg har alltid vært nysgjerrig på drømmer, og hva de kan fortelle oss. Jeg tror at det kan ha en sammenheng med følelser fra dagen som har vært, hva vi har gjort og hva vi har tenkt. Men det er ikke alltid jeg kan forstå hvorfor jeg drømmer det jeg gjør. Jeg har mange absurde drømmer, og jeg føler meg merkelig når jeg våkner. For eksempel, jeg drømte at jeg kjørte fem timer med ett helt punktert dekk uten å oppdage noe. Jeg er litt hypokonder når det kommer til bil, så er ofte bekymret for at det skjer noe med bilen som jeg ikke oppdager. Så jeg kan godt se hvorfor det dukket opp i drømmen min.

Men i natt tok det en helt annen vending. Det var en dommedagsdrøm. Jeg drømte at jeg var med familie hos bestefaren min, vi var mange og det var noe vi feiret. Det var helt stappfullt av biler i gården og vi dro att og fram til butikken, og det var mye kaos der. Jeg vett ikke helt hvordan vi havnet der, men plutselig var vi i Califorina i USA. Der koste vi oss på stranda ved ett kjempesvært hotell vi lå på. Så nærmet det seg kveld og vi satt å så på månen. Så sier jeg til søstera mi at månen var veldig rød i kveld. Hun kikker på den, å ser ikke helt det samme som meg, og sier «nja kanskje». Vi sitter fortsatt å stirrer på månen. Etterhvert blir månen mindre og mindre, og den forsvinner totalt. Helt borte, fra alt og universet. Det første jeg sier er at ja, jeg hadde lest noe om at den skulle forsvinne men vett ikke helt hva som kom til å skje etterpå. Det kom noen bak meg, som er fra blindeforbundet, og fortalte meg at de visste at det bare kom til å bli veldig psykisk tungt å leve.

Så hadde vi en himmel uten måne, og det var helt stille i verden. Etterhvert gikk vi inn og satte oss på hotellrommet. Der var det mange mennesker. Ingen sa noe. Så ble plutselig himmelen lys igjen, for vi hadde jo ikke måne som holdt det mørkt. Så tenkte jeg, ja da blir det jo dag hele tiden. Så ble himmel grønn. Grønn som gress eller ett jorde. Å så kunne vi se uten for at det dannet seg en stor bølge, og en Tsunami slukte hotellet vi var i. Mamma sa bare at jaja, det var det Gud ville for oss. Så kunne jeg se at jeg døde og gikk ned med hotellet i havet. Jeg husker at jeg tenkte jeg skulle vært ute med søsteren min, for hun overlevde.

Men det var en helt syk følelse. Jeg trodde genuint at jeg døde. Det tok også lang tid før jeg kom ut av drømmen, og jeg husker at jeg tenkte at værsåsnill Gud, la dette være en drøm! Det føltes bare så vanvittig ekte ut. Jeg var i sjokk når jeg våknet.

Så hva tenker du om drømmer? Tror du at det kan ha noe betydning eller er det bare noe tilfeldig? Jeg husker så godt det var en som fortalte meg at når man drømmer om død, så betyr det slutten på et kapittel. En ny begynnelse. At det er noe man har gitt slipp på og er ferdig med. Hva tenker du?

-Miriam

Dikt fra min gamle blogg

Jeg har noen dikt på min gamle blogg som jeg synes er veldig spennende å lese idag. Blogg blir som en dagbok. Dagbok på nett. Diktene tar meg tilbake til den tiden når jeg skrev da i studietiden min. Jeg husker mest at jeg aldri særlig likte mine egne dikt når jeg skrev dem, men jeg visste jeg kom til å like dem senere. Så jeg bare hoppet i det da, og publiserte dem uansett hvor kritisk jeg var til de. Så nå vil jeg dele ett som jeg synes er intressant. Samtidig som jeg lurer enda litt på hva jeg tenkte på da jeg skrev det. Det har tydeligvis noe med frykt å gjøre.

«Frykten for livet

Tar det aldri slutt?

Makten fra de ropende løvetann i krystallklart vann.

Stormens pust mot den rystende hjertebank.

 

Skal det aldri starte?

Halvveis i sauna; halvveis i igloen.

Dampen skyver skilpadden over fjellet, mens

frosten evakuerte sin del av turnhallen.

kan man hvis man vil? Virkelig?

 

Er det noe som kalles en start og en slutt?

«Du stoppet meg midt i prosessen», sier han,

Båret av løvbladet som forlot sin stamme for å tjene andre.

Pelsen varmet, vannet fuktet og fugelen matet.

Fest setebeltet, frykten for livet er igang.

Er du klar?»

Hvordan vil du tolke diktet?

-Miriam

Frykten for å bli forlatt

Frykten for å bli forlatt har jeg virkelig kjent på i det siste..Eller har alltid hatt den frykten så lenge jeg kan huske. Å spesielt når jeg har det godt, eller livet er rolig – så vett jeg at det kommer ett eller annet å ødlegger hele greia. For å ha det bra, kan man ikke..Så Renate har beskrevet så godt i sitt innlegg om å ha det bra.

Det var slik jeg hadde det når jeg var lita, at når det var stille i hus og i livet, visste jeg at det kom til å eksplodere ett eller annet snart. Enten mamma og pappa kommer i store krangler, pappa er veldig rusa eller mamma er syk, igjen, osv.. Det var det verste jeg visste. De tidene. Når det var stille. Stille før stormen. Det var ikke før stormen brøyt ut at jeg følte jeg fikk en viss kontroll og trygghet. Jeg fant trygghet i det utrygge. Da visste jeg iallefall at foreldrene mine var i live. Jeg husker jeg kunne se på pappa når han var til å eksplodere. Han var kjempestille, noen ganger svarte han ikke når vi snakket til han og hadde ingen mimikk i ansiktet. Så var da jobben som datter og mor å prøve å få han i godt humør igjen. Det gjorde vi med å prøve å underholde han eller snakke rolig til han. men det var ikke alltid det funka, da sa det pang.

Jeg har følt at jeg har vært forlatt mange ganger i mitt liv. Følt meg veldig alene. Men jeg vet den dag i dag, at jeg ikke trenger å være redd for å bli forlatt. Selvom jeg kjenner at frykten kommer tilbake i meg til tider, har den ikke helt forsvunnet. Jeg har en pappa og en mamma som er tilfriskning og jobber masse med seg selv og en søster som står meg veldig nær. Jeg har noen veldig gode nære relasjoner i livet mitt ellers som jeg aldri har hatt før. Da blir frykten nesten større. Jeg har det for godt. Det som jeg kjenner med frykt for å bli forlatt, er at jeg unngår konflikter med folk. Jeg unngår å bli konfontrert eller konfrontrere, nettopp fordi jeg er så redd for å såre og skulle bli avvist. Jeg lærer heletiden, og lærer at jeg trenger å øve på det. Nettopp slik at jeg er ærlig i mine relasjoner. Fordi når jeg ikke tørr å kanskje havne i konflikt med noen, så er jeg heller ikke ærlig. Det er en trening. Det å tåle å stå i uløste konflikter, og at jeg blir ikke forlatt bare sånn fordi vi var uenig om noe. Det er en del av livet. Jeg merker de erfaringene mine jeg har gjort med å være ærlig i noe som jeg ønsker å fortelle noen som kan være upoplært, at det aldri er så ille som jeg tror. Jeg trenger å gjøre meg de positive erfaringene ved å være ærlig også. Gi meg selv tid, alt til sin tid og alt kan ikke løses over natta… 😉

 

 

Gud eksisterte ikke.

Nok engang lar jeg meg inspirere av tekstene til Renate, takk for inspirasjon og påminnelsen! 😀 Jeg vil gjerne sette noen ord på mitt forhold til religion, Gud og hvordan det var for meg opp igjennom. Jeg husker jeg faktisk var troende helt til jeg ble 12 år. Jeg lærte det på skolen, og tenkte at det var det eneste rette å være kristen. Vi fikk bibler utdelt på skolen, og var mye kirka. Selv om mine foreldre ikke var kristne, husker jeg at jeg var sterkt troende kristen, pratet og ba mye til Gud.

Når jeg nærmet meg tenårene, hadde jeg ett speil, og et slags lite bord foran. Der hadde jeg en engel, og betydningsfulle stener som jeg hadde fått i gaver osv. Jeg gidde Gud et ultimatum, viss ikke pappa var rusfri så ville heller ikke lenger tro. Så skjedde det en kveld at pappa kom hjem og var kjemperusa på natta og kjefta mamma huden full. Det var rett ved siden av rommet mitt, så jeg hørte det godt. Dagen etter ropte jeg på kirka faktisk, i sinne på gud – å siden den dagen, fjernet jeg Gud fra mitt hjerte.

Jeg var så sinna at jeg kasta bibelen i søpla, og ville ikke ha noe med Gud å gjøre. Gud ville jo bare at jeg skulle ha det vondt og leve ett liv i bare smerte og kaos. Så det så skjedde etter det, var at jeg ble en slags aktivist. Jeg meldte meg inn i Humanetisk forbund, humanistisk ungdom, grønnhverdag, natur og  ungdom, skeivungdom, juvente osv – som et standpunkt på at verden var urettferdig og Gud fantes ikke. Jeg protesterte mot alt, å ble opprørsk. Jeg ble en veldig tydelig stemme i organisasjonene, og skilte meg veldig ut. Men mye av handlingene og valgene, var ut av sinne på Gud, og verden generelt. Selv om jeg skjulte det godt, jeg hadde ikke en utagerende eller dårlig atferd. Jeg bare skulle ikke være som alle andre. Var ofte alene, og isolert fra gruppene i klassen.

Heldigvis år etter å bekjempe Gud eksistens, fant jeg tilbake til en slags Gud. Jeg fant veien tilbake til en makt større enn meg selv, og forstår at det er noen eller noe som passe på meg der oppe. Å det er så utrolig deilig å ha tilbake i livet igjen, og ha Gud i mitt hjerte, sjel og ånd. Har det litt som Renate, at jeg er opptatt av åndelighet og spiritualitet. Å ha godt kontakt med meg selv, kjenne etter hva som er mine behov, hva jeg egentlig føler og tenker og være ærlig med meg selv. Jeg ber hverdag, og ønsker ofte veiledning gjennom dagen. Det er så godt at jeg ikke lenger er alene.

Jeg ser jo det nå idag at selvom jeg ble sinna på Gud å klandra han for alt som gikk galt i mitt liv, så vet jeg at han var det hele veien med meg alikevel. SPESIELT DA. Jeg bedde jo en bønn (eller hundre) om at pappa skulle bli rusfri. Å tre år etter ble han jo det! Bønnene mine ble svart 😉 Bare tanken på å skulle ha en Gud som elsker meg ubetinget i livet, var skremmende og nesten ikke til å tro. Men nå kjennes det utrolig godt ut, og ikke minst lettende at jeg ikke trenger å bære alle bekymringer alene.

Følelser

Denne filmen synes jeg er så fin, og beskriver så godt hva følelser er. Det er noe som jeg alltid har syns har vært spesielt vanskelig å hanskes med. Jeg har hele mitt liv måtte undertrykke følelser, og lærte aldri å regulere de. Jeg husker i en periode, at jeg hadde så lyst å være sint! Vise at jeg ble sint, viss jeg følte at jeg var sint. men det har jeg altså ikke tillatt meg selv enda. Jeg er aldri sint, og har heller aldri vært det. Men sinne finnes det nok i meg, som jeg aldri har hatt utløp for – og heller aldri tillatt det. Mye av det har heller gått over i skam. Skammen sitter dypt hos meg, og kjenner den godt i det jeg sitter å skriver nå også.

Jeg jobber mye med skammen, med å forstå hva som er virkelighet, hva er giftig skam og hva er den sunne skammen. Noe som jeg har skrevet om tidligere, men blir ikke kvitt det over natta. Det gode i det hele, at jeg sakte men sikkert blir bevisst på den. Til lettere det blir å oppdage den, til lettere blir det å skille den fra det virkelige liv. og den meste skjer som regel bare i hode mitt. Skulle likt å sett meg selv fra utsida engang 😉

Jeg kjente meg veldig igjen i innlegget til Renate i går, det å ikke vite. Det kan være tungt. Litt sånn min livssituasjon er akkuratt nå, og synes det er vanskelig å sette ord på det og skulle si noe om det høyt. Så kan være mine delinger kan blir preget av skam og lave tanker om meg selv. men heldigvis har jeg mange gode mennesker rundt meg som hjelper meg, støtter meg og har tro på meg. Jeg har alltid noen å ringe, og det er så utrolig lettende, jeg hadde ikke klart meg uten. Så takker for all støtte, trygge relasjoner og alle dere som har lært meg om tillit og det å stole på. 🙂 Jeg kan vel si det sånn at jeg står ved ett veiskille, og vet ikke helt hva framtida vil bringe for meg. Det er både skremmende og spennende. Men sånn er det å være menneske åsså, noen dager er bedre enn andre. Jeg har liksom ikke fullstending KONTROLL! haha. selv om jeg vet jeg ikke kan det, prøver jeg stadig vekk 😉 Så takk for innlegget i går, Renate, du satt virkelig ord på noe selv har strevd  meg å sette ord på.

Å dyr er virkelig god terapi. BTW, dette er vårt 100ede innlegg idag! Gratulerer til oss! 😀 Kjempe stolt av oss, og jobben vi gjør.. 🙂

-Miriam

 

 

Kom og dans!

Dagen idag…

ÅÅ jeg er hekta! Det har jeg egentlig alltid vært, men har spesielt blitt hekta nå! Danse miljøet her på sørlandet er helt fantastisk, å bare heilt nydelige folk. Har tenkt i det siste, hvem er det som egentlig flytter til en by helt alene? Det er meg det, og det har vært både skummelt og tøft. men det har gjort at jeg virkelig må ut av komforsonen, og ta kontakt med mennesker. Bare det gir vekst, og har gidd meg mange gode oppleveser. Så utrolig godt å oppleve hvor hyggelig folk kan være, viss man bare rekker ut en hånd og er åpen for det. Å jeg bare stor trives her nå! Å i det siste har jeg reist til forskjellige kommuner bare for å danse, og bli kjent på sørlandet – har vært plasser jeg aldri har vært før og fått mange nye bekjentskaper. Av og til så kjennes det veldig tøft ut, men det har vært verdt det. Jeg har funnet min plass, og jeg har alltid drømt om å flytte til GLADE sørlandet 🙂 Så idag har jeg…DANSA. Dansing er min meditasjon. Lokalet der var bare heeeelt nydelig, skikkelig gammeldags og megakoselig. Ble helt fascinert..

Å været har jo blitt så mye bedre nå, våren er skikkelig igang nå. Det er så herlig! Det gjør virkelig noe med sinnstemninga, alt blir plutselig bare så mye bedre!

 

-Peace out!, Miriam