Kunnskap gjør meg rikere

I det siste er jeg blitt inspirert til å lære meg nye ting. En av grunnene til at jeg liker å gå på skole, er at jeg liker å lære. Jeg har behov for å være i utvikling. Jeg har den evnen at jeg kan bestemme meg for å bli interessert eller engasjert, så blir jeg det. Da følger jeg med, og lærer. Plutselig har jeg tatt meg selv i å kikke på murer, og engasjere meg i samtaler om stein, masser, plastring, murer osv. Kun fordi dette er noe både typen og faren min holder på med.
Jeg er absolutt ikke en person som tar lett til meg kunnskap, jeg må jobbe hardt for det. Pugge, lese, komme til en forståelse.

Det siste året har jeg følt at hjernen min har vært helt kaputt. Hukommelsen har vært dårlig, og jeg har til tider lurt på om det har vært noe gale. Jeg har ikke kjent med selv igjen. Nå begynner jeg å komme mer til meg selv igjen, eller faktisk en bedre utgave av meg selv 🙂 Jeg har vært så giret på å lære at jeg har hatt lyst å begynne på skole igjen. Men jeg trenger ikke gå på skole for å lære. Jeg har funnet tilbake til lesegleden min igjen også, det ligger mye kunnskap i bøker. Nå har jeg en lang liste med bøker jeg vil lese, gleder meg!!

Rett før søskenbarnet mitt døde i fjor, begynte jeg å lære meg å spille gitar. Dagen før hun døde, satt vi og øvde. Så jeg har ikke klart å finne gleden i det igjen før nå. Endelig har jeg funnet frem igjen gitaren, og sitter og spiller litt nesten hver dag. Det er så kjekt å kjenne på mestring. For meg som jobber i barnehage er det kjekt å kunne spille på gitar.

Med ett hode fullt av bekymringer, er det ikke lett å tillegne seg ny kunnskap. Det er skummelt lite jeg husker fra skolen, kunnskapen har ikke satt seg skikkelig. Jeg klarte meg bra på skolen altså, men hodet mitt var fullt. Jeg skal bare nyte denne nye given til å lære, og sluke til meg ny kunnskap. Lese bøker og spille gitar. Neste helg skal jeg på skrivekurs, der er det nok mye og lære!

Jeg trenger ikke slå meg til ro med det jeg kan i dag. Jeg kan lære nye ting hele livet, utvikle meg, bli ett kunnskapsrikt menneske. Jeg kjenner at jeg setter pris på å samtale med folk med mye kunnskap, de har så mye å gi meg, og jeg lærer mye. Jeg har lyst til å bli ett sånn menneske. Så da er det bare til å fortsette å lære. Kunnskap gir makt.

Jeg vil gi meg selv en ny utfordring. Koble mer av sosiale medier, og lese ting som gir meg kunnskap. Jeg vil slutte og lese rosablogger, kutte ned på facebook/instagram tid, og heller lese noe som gir meg kunnskap.

Sånn her har min dag vært. Jeg er forkjøla og slakk. Jeg har pøst nedpå med te mot forkjølelse, neseskylling, og mye søvn. Når jeg har vært våken har jeg lest i denne godboken. Alt i alt, egentlig en fin dag.

 

-Renate

Kroppen lever i fortiden, hodet i fremtiden

I yogaen så lærer vi at den fysiske kroppen vår lever i fortiden, og hodet vårt lever i fremtiden. Med yoga prøver vi å forene de til å komme nærmere hverandre. Målet er å klare å være hundre prosent i nå tid, her og nå.

Det har skjedd enormt mye for min del den siste måneden. Formen min er det beste den har vært på ett år. Jeg elsker hverdagen min, og mye av mine gamle problemer har sluppet taket. Men den fysiske kroppen min føles helt herpa. Jeg våkner med smerter overalt, fra topp til tå. Hele kroppen kjennes betent ut. På yogaøkten min i går hadde jeg smerter i hele kroppen, alt var vondt. Jeg forstod ingenting.

(Ett bilde fra der jeg går på yoga. Anbefaler yoga her! trykk på link for å komme inn på siden yogafarmen.no)

 

Hun ene behandleren min snakker om at hodet ligger mye lengre fremme enn kroppen, som også henger sammen med yogafilosofien. Når jeg kommer til henne med ubehag/smerter i kroppen, minner hun meg alltid på at kroppen henger etter. Kroppen husker, og minnene setter seg. Ting jeg ikke husker i hodet, er jeg sikker på kan sitte i kroppen min. Det er vell også ett kjent fenomen hos de fleste at ofte lever vi i fremtiden. Tenker på hva vi skal ha til middag, hva vi skal gjøre til helgen, gleder deg til fredag, etc.

Når jeg kjenner meg så bra som jeg gjør nå, så er det frustrerende med denne vonde kroppen som kjennes ut som den er 80 år. Men det er vell nå kroppen min også må gi slipp på alt som har vært. Det kan tydeligvis ta sin tid. 

Jeg må vell bare akseptere at kroppen er som den er om dagene, og ha tillit til at den vil komme etter og bli bedre. I mellomtiden vil jeg fortsette å gjøre alle de gode tingene som jeg holder på med. Jeg fungerer i hverdagen, og har det egentlig ganske godt. 

– Renate

 

Kristendommen har vært en stor del av livet mitt

Jeg har noe som skjer inni meg for tiden. Noe jeg ikke har blogget om før. Det er ett tema som jeg synes er vanskelig å snakke om, sånn ut i offentligheten. Men i det siste har det vært så fremtredende inni meg. Ett tema som jeg synes er vel så viktig å være åpen om, det er bare det at jeg aner ikke hvordan.

Jeg har vokst opp i en kristen familie. Eller mamma kristen, pappa er ikke troende. Sånn jeg har forstått det i voksen alder, så har vi tilhørt pinsemenighet. Jeg er ikke sikker på om det alltid har vært sånn, men vi var vertfall i menighet som ikke hadde med kirken å gjøre. Det i seg selv synes ikke jeg er ett problem. Jeg har stor respekt for resten av familien min som er kristen, og det gjør meg glad vist de har det bra med det. Mitt hjem var preget av kristendommen, noen perioder mer enn andre. Sånn jeg husker det var det litt av og på. Vi hadde ikke strenge regler eller noe av det slaget. Jeg lærte mange gode holdninger fra kristendommen.

Det jeg synes var vanskelig å forholde meg til var himmelen og helvette. Det står sterkt i menigheter rundt om å spre budskapet om hvor lite livet på denne jord er i forhold til livet etter- altså evigheten. Som i følge de skal tilbringes «oppe eller nede». For å komme til himmelen må du ta i imot jesus/Gud i hjertet. Dette har skremt vettet av meg. Mange jeg kjente hadde ikke tatt i mot Jesus, og når døden kom, skulle de tilbringe evigheten i helvette ?

Det skremte vettet av meg. Jeg fikk angst for å dø – hvordan kunne jeg vite om jeg hadde Jesus i hjertet? Tvilen sto høyt hos meg. Jeg fikk også angst for å ta i mot Jesus, da følte jeg at jeg forlot pappa… Det ville jeg ikke. Jeg husker mange kvelder og netter. Lå i sengen på rommet mitt, livredd. Jesus skulle også komme tilbake til jorden og hente opp alle troende, som hadde tatt han inni hjertet. Jeg var så redd han skulle ta meg, eg var og redd han skulle forlate meg. Jeg fortalte ingen om angsten. Skammen sto høyt i meg. Hvordan kunne jeg tvile på Jesus? Han som hadde ofret alt for oss. Tvile på sannheten. Tvilen og angsten holdt jeg for meg selv.

Tenårene kom. Angsten, skammen og ikke minst tvilen ble større. Jeg stilte spørsmål ved mange av de tillærte sannhetene. Det er så mange sannheter i kristendommen!! jeg trodde at tvilen min egentlig var djevelens verk. At han hadde tatt plass i kroppen min, og prøvde å dra meg ned til helvette. For sånn er liksom djevelen. Slu, og prøver å få flest mulig med seg ned. Jeg var på en måte ikke sterk nok i min tro. Jeg følte meg svak som tvilte. Ingen hadde fortalt meg at jeg var svak og alt dette, det var bare inni meg det var sånn. Jeg skjulte det.

I dag definerer jeg ikke meg selv som kristen. Jeg har brukt flere år på å forme troen min, akkurat som jeg vil. Finne min sannhet. Men fytti,som angsten har revet i meg altså. Jeg er fremdeles redd til tider. Jeg kjenner jeg er redd for å skrive om dette også. På en måte så skjuler jeg dette litt for familien min som fremdeles er kristen. Jeg føler meg feil, når jeg velger å tro noe annet. Men det som er så godt nå, er at jeg føler meg fri! Til å velge selv, til å leve mitt liv. Det er fantastisk det.

Jeg vil få frem at jeg ikke på noe som helst vis har opplevd noe sekterisk. I fra mitt ståsted opplevdes bare ikke kristendommen som noe som var bra for meg. Jeg kjenner jeg får ett stort behov for å forklare, men jeg aner ikke hvordan. Poenget mitt her er bare hvordan jeg har opplevd det. Akkurat nå står skammen og frykten høyt i meg kjenner jeg…

-Renate

Hodeverken har fått meg ut av huset

I litt over to uker har jeg hatt hodeverk/migrene. Det har kommet og gått. For meg som er hypokonder, og er redd for smerte, kunne det vært to fæle uker. Men jeg fant fort ut at den eneste plassen jeg klarte og fungere med hodeverken, var ute. Det har ført til at jeg har vært mye ute. Jeg har klart dagene på jobb, fordi vi har vært ute. Når jeg har vært hjemme har det enten vært å ligge mørkt, holde meg helt i ro, eller gå ut. Valget har vært lett, jeg har gått ut!

(bilde fra ettermiddagstur i går opp i lia rett over der vi bor)

I mange år har jeg fått mange signaler på at jeg skal være mer ute. Coachen min, som jeg har snakket med i noen år, sier ofte at jeg må komme meg ut, gå tur. Hun sier til og med ofte at det kan være løsningen på mange ting. Bare komme meg ut, gå en tur, ta inn naturen. Jeg er nok ett menneske som trenger mye kontakt med naturen for å ha det bra. Uten tvil. Hver gang jeg er i naturen føler jeg meg hel igjen.

Jeg har faktisk klart å være takknemlig for hodeverken min. Fordi den har fått meg ut i naturen. Jeg har vært mer ute på disse to ukene, enn jeg har vært hele året tror jeg. Det kjennes som jeg endelig klarer å puste igjen. Den rene luften, stillheten, naturens egne lyder, hjelper meg til å finne roen. Bare det å gå i fra en bekk som renner, til å plutselig være inni en granskog med totalt stillhet, det skjer noe inni meg. I de øyeblikkene slipper alle bekymringene mine, tankene roer seg og jeg bare er.

Det er rart hvordan ting bare ordner seg. Jeg har begynt å tenke at alt skjer av en grunn. Jeg tror hodeverken kom nå for at jeg virkelig skulle komme meg ut. Alle de andre signalene jeg har fått tidligere har jeg ikke lyttet til. Nå har jeg blitt presset ut, og det er jeg glad for. Jeg er også blitt bevisst på at alt i livet er valg. Jeg kunne valgt å være ett offer, og bare lagt meg ned(for så vondt har det faktisk vært), men jeg har tenkt » hva kan jeg klare å gjøre? jo, være ute. Da får jeg bare være ute da. Det valget har jeg tatt. Ofte er det sånn, jeg klarer som regel å gjøre noe, men kanskje ikke akkurat det jeg hadde tenkt.

Jeg våknet med hodeverk i dag også. Men jeg har ett hus jeg må rydde og vaske, jeg må handle, så håper jeg at jeg får kommet meg litt ut i løpet av dagen. Det kjenner jeg ett sterkt behov for! Sola skinner og det ser ut til å bli en nydelig dag 🙂

Her er utsikten min i dag. Det blir vanskelig å være inne, i dag også 🙂

Lag en nydelig dag for deg selv ❤

-Renate

Blanda følelser rundt bloggingen

Jeg kjenner det er litt sårt med bloggen om dagen. Dette er min plass, der jeg skriver om følelsene mine, og hvordan jeg har opplevd ting i min oppvekst. Mye bra, men også ting som har vært vondt for meg. Jeg har vært redd for å ikke bli trodd. Min opplevelse av meg selv er at jeg skjulte mye, viste ikke hvordan jeg hadde det på innsiden. Når eg virket blid, og kanskje såg ut til å ha det bra, er jeg redd folk tror jeg lyver. Jeg var en knallgod skuespiller. Da kan det nok komme som ett sjokk på mangen når jeg skriver om hvordan det egentlig var.

Jeg skulle ønske samfunnet var komt lengre. Skulle ønske det var mer åpenhet. At det ikke var så tabu å snakke om det som har vært, og er vanskelig. Nå om dagen har jeg vanskelig for å akseptere hvordan det er. Jeg vil fortsette å være åpen, og tenker at dette er en del av prosessen min. Jeg får ikke noen stor støtte i bloggingen av de nære rundt meg,  det er jeg heller ikke på jakt etter. Det er absolutt ikke ett samtaleemne noen plass, og sånn liker jeg det. Misforstå meg rett, men jeg liker ikke for mye oppmerksomhet rettet mot den.

Jeg kjenner på en stor frykt for hvordan folk rundt meg reagerer. Men mest av alt er jeg redd for å ikke bli trodd. Innerst inne vet jeg at min opplevelse er rett for meg.

-Renate

Det er vanskelig å dele sin egen historie,uten å dele andre sin

Det å være medavhengig innebærer så mye. Som pårørende til rusavhengig havner vi fort i en rolle som medavhengig.  Jeg ble opptatt av hvordan mamma sitt humør var, og så føyde jeg meg etter det. Alt rundt henne ble så viktig, og midt i det mistet jeg meg selv.

Med en rusavhengig så tett som jeg har hatt, trenger jeg å jobbe mye med meg selv enda. En ting som jeg synes er vanskelig nå, er at jeg er så redd for å såre andre. Jeg har det i meg at jeg må tilfredsstille alle andre, det er noe jeg fort kan sette høyere enn meg selv. Dette har jeg egentlig løsrivet meg mye i fra. Men til tider kan dette blomstre opp igjen.

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan folk rundt meg reagerer på det jeg skriver om på bloggen. Jeg vet at temaer som blir tatt opp her er tabu. Det er ikke alle som ønsker at det skal bli snakket om. Mye av det jeg bringer opp er fortid, en fortid som preger livet mitt i dag. Jeg tror at når man opplever sånne ting som jeg har, er det mange som ønsker at dette ikke skal bli snakket noe mer om. Jeg kjenner det er vanskelig. Nå når jeg bringer dette opp i lyset, så vil det naturligvis komme motstand.

Nå om dagene kjenner jeg på en bitterhet over at det skal være så forbaska vanskelig å snakke om ting! Hvordan ting skal hysjes ned, og pakkes inn. For meg er det helt naturlig å snakke om det, men det er ikke lett fordi altså. Min historie er på en måte ikke bare min. Jeg deler den med andre nære. Når jeg deler om min fortid, kan det også banke på hos mange. En kan kjenne seg igjen, og så kommer følelsene rundt dette opp. Jeg tror at for noen kan dette være vanskelig, spesielt vist dette er noe en har bestemt seg for å stenge ute. Da kan det være tøft når jeg setter ord på det.

Jeg står for at jeg bringer opp tema som er tabu. Men uansett er det vanskelig. Det er vanskelig når jeg har vært så vant med rollen som å tilfredsstille andres behov, når jeg har vært opptatt av å «please» andre, og prøve å gjøre som andre vil. Jeg gjør alt jeg kan for å ivereta dem rundt meg. Ingen skal være redd for at jeg plutselig skriver om dem (vertfall ikke direkte). Men det er menneskene rundt meg som har vært med på å forme den jeg er i dag. Pluss at relasjoner er det aller vanskeligste for meg.

 

Som en sa til meg nylig «Det er vanskelig å dele sin egen historie, uten å dele andre sin»

-Renate

Jeg trenger å dele om angsten min

I det siste har jeg fått kjenne mer på angsten min. Det har fått meg til å reflektere over hvordan livet mitt egentlig var tidligere. Når jeg var mindre fortalte jeg ingen at jeg hadde angst, det var få som visste det. Kanskje mamma merket det på meg, uten at jeg sa ordene. Jeg var hypokonder, og mye redd for at jeg var syk.

Angsten kom ofte snikende om kveldene, spesielt når jeg skulle legge meg. Det påvirket nattesøvnen. Jeg kunne ligge våken,full i angst, men våget ikke å fortelle det til noen. Jeg husker jeg følte meg ensom de kveldene, ensom inni mitt eget hode, på en måte fanget inni meg selv. Det var skummelt. Jeg følte ikke at jeg hadde noen og betro meg til. Inni meg kjentes det ut som ingen ville tro meg, eller ta angsten min på alvor. Derfor ble den bare der, stengt inni meg. Når jeg tenker tilbake får jeg bare lyst til å holde rundt den lille redde jenta i senga, og si til henne at hun ikke er alene! Hun må bare åpne seg, snakke om det, så er det folk som kan ta vare på henne, hjelpe. Istedenfor ligger hun der bare, livredd, og føler seg alene. Det er tøft å være den jenta.

Det trenger ikke våre sånn nå. Egentlig har jeg lyst til å pakke inn angsten, og vise til en utvikling, der jeg bare mestrer angsten. Nå styrer ikke angsten livet mitt lengre, men den er der. Den er snikende, kommer uten at jeg nesten merker det, før den setter seg i kroppen min. Griper tak i meg, setter seg i magen, og tar kontrollen. Det skjer så fort. Nå trenger jeg bare å akseptere angsten min. Den er der. Men den trenger ikke styre meg! Jeg kan styre den. Jeg har en jobb og gjøre med å ta kontrollen tilbake.

Jeg vil gi slipp på angsten.

-Renate

 

 

Jeg er inspirert

For en fantastisk følelse altså. Kan ikke huske sist jeg har følt meg så inspirert og motivert. Jeg gleder meg til hver arbeidsdag, og jeg gleder meg til å komme hjem fra jobb. Tenk så heldig jeg er, som gleder meg til begge deler.

Kurset i helga har fått meg til å se mitt eget potensiale, hvor mye som er inni meg. Tekstene som kom, og den jeg skrev når jeg kom hjem, er både personlige og private. På en måte har jeg lyst til å dele de, på den andre side føler jeg meg ikke helt klar. Det handler om innholdet i teksten, og om måten de er skrevet på. Skrivemåten er langt ut av komfortsonen min. Jeg føler meg temmelig personlig i tekstene mine her, men jeg må bare kjenne litt på hvor grensene mine går i forhold til hvor mye jeg vil dele av meg selv. Det tenker jeg er noe som er viktig å tenke over. For når teksten er publisert er den liksom der ute, hvem som helst kan lese. For min egen del har jeg klart denne balansen fint.

Det er fremdeles rart når folk kommer til meg og sier de leser det jeg skriver. Jeg er liksom ikke bloggen. Det er ikke ett samtaleemne i sosiale settinger. For meg så blir det litt som å snakke om dagboken min enda. Selv om vi deler andre ting også, så er det min form for dagbok. Men jeg blir glad når folk sier de leser, og vertfall når de sier at de kjenner seg igjen, og når de synes vi skriver bra.

Jeg snakket om at jeg ville skrive takknemlighetsliste hver dag. Det har jeg klart! I går kom jeg over en app, som var laget spesielt for å skrive ned ting vi har takknemlige for.
Her er noe av det som er i app`n,jeg kommer tilbake til hvordan jeg synes den er når jeg har brukt den litt. Men tenker den kan være fin i forhold til å fokusere på det positive!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg er takknemlig for hver og en leser! Uten dere hadde det ikke vært noe vits å blogge. Håper du finner noe her som du liker, og kan ta med deg videre ❤

-Renate

En temperamentfull dag…

I dag kjenner jeg at jeg ikke har det så følelsesmessig bra. Jeg hisser meg fort opp, og forstår ikke helt mine egne reaksjoner. Jeg har hatt besøk av lillebroren min fra fredag til lørdag. Dette bringte med seg forskjellige utfordringer. Vi har en veldig god relasjon. Han hadde gledet seg sånn til å komme til meg. Vi hadde det fint i går, og egentlig i dag også. Men jeg har tatt meg selv i å kjefte mye. Det er ikke likt meg. Jeg fikk til slutt en kommentar fra typen «nå er det nok kjefting vell?» jeg krympet meg sammen, følte meg selv som ett lite barn som ble kjeftet på, og kjente skylden kom som kastet over meg. Den har følgt meg gjennom resten av dagen. Det er så vondt at mitt humør og mine følelser skal gå ut over min lillebror. Hvorfor gjør jeg det? Jeg vet at barn kan trykke på mange knapper og alt det der. Men jeg er voksen, og jeg har alltid ansvar i situasjoner der jeg er sammen med barn. Da tenker jeg på den måten at jeg ikke kan legge skylden på han, som feks at han har vært vanskelig osv. Det er mitt ansvar at eg oppfører meg som en voksen person rundt han.

Dette treffer nok noe dypt inni meg. Jeg vil at han skal få den oppveksten som jeg føler at jeg ikke fikk. Jeg vil være en god voksen person for han. Det tror jeg nok at jeg er altså. Men derfor gjør det så vondt når jeg kjenner at jeg selv ikke har vært helt grei. Heldigvis glemmer barn fort, og han gikk herfra med ett smil.

Jeg har noen følelser jeg kjenner jeg vil ta tak i. Jeg jobber i barnehage,og kan ikke tillate meg selv å ta med meg dette inn i uka som kommer. Resten av dagen vil jeg gjøre det som er bra for meg, ta meg en god samtale med en god venn, og gi slipp på alle de vonde følelsene som har blusset opp inni meg.

-Renate

Bloggpause – nå kommer vi sterkt tilbake :)

Vi har hatt en liten bloggpause. Noen ganger vil vi prioritere livet her og nå, som vi har gjort denne gang. Vi håper ikke det er ofte det kommer noe i veien for begge to så vi ikke får bloggen. Vi tar bloggen seriøst, og vil komme sterkt tilbake denne uken altså 🙂

Jeg kjenner jeg bobler over av kreativitet, og mange emner jeg ønsker og skrive om. Noe jeg ønsker å sette mer fokus på nå er medavhengigheten min, det at jeg er pårørende til rusavhengig og har en rusavhengig mor. Helt ærlig så kjenner jeg på at det er ett tema som er vanskelig å skrive om. Det er ikke alle som er like åpne rundt meg, så jeg prøver så godt jeg kan å ikke såre dem rundt meg. Men likevell så er dette min historie, og mine opplevelser. Men med ett så tabulagt tema så er det virkelig ikke lett å være åpen altså, og dette har jeg virkelig fått kjenne på kroppen. Jeg har likevel ett sterkt ønske om å være åpen om dette, og det har jeg tenkt til å være.

Jeg gleder meg til veien videre med denne bloggen!

Lag en fin uke for deg selv ❤

-Renate