«Den indre stemmen»

Jeg ville gjerne starte blogginga igjen med å dele ett innlegg som Sincero publiserte i helga. Det traff så inderlig og er noe som jeg sliter mye med at jeg lar de destruktive stemmene inni meg ta styringa over livet.. Her er artikkelen:

«Den indre stemmen – Selvdestruktiv og giftig

Den Indre stemmen

Lytter du til den indre stemmen som forteller deg at du aldri duger, at du ikke er verdt en dritt, at du ikke fortjener å føle deg elsket, at du aldri vil bli noe i livet og at du aldri vil komme til å få til noe? Mange har det faktisk slik, og de lytter den indre destruktive stemmen som ødelegger livet deres. Hvorfor er det slik at andre kan tro så dårlig om seg selv og hvorfor er det slik at den stemmen for ta all plass?

Core belives

Core belives er en tro innebyggd i psyken som en tar med seg fra at familiesystem hvor det desverre ikke fantes rom for å avansere og utvikle seg. Et trosystem som ikke har med realiteten å gjøre, men et resultat av og ikke bli bekreftet som liten, det å bli oversett av sine foreldre eller andre omsorgspersoner, det å bli krenket og følelsesmessig neglesjert. La ikke et trosystem som ikke har med realiteten få styre ditt liv!! La heller ikke skammen og frykten få styre livet ditt slik at du unngår å strekke ut din hånd å be om hjelp, gå mot de destruktive følelsene å be om hjelp, for det finnes en løsning til at du kan få det bedre og du er aldri alene!!

Det finnes en løsning

Du er ikke alene om å lytte til den indre stemmen som vi kaller “Styggen på Ryggen”, selv om du kanskje føler deg ensom med den indre stemmen og deg selv. Det finnes mange løsninger til å slutte å lytte til den indre stemmen og begynne å utvikle seg og endre de mønstre som sitter i deg. Det første skrittet er alltid å overgå den frykten og skammen som preger og styrer livet ditt og det å be om hjelp. Gjennom blant annet kognitiv terapi blandet sammen med at terapeuter kan møte deg der du er og virkelig forstå seg på deg og hva du sliter med, kan nye mønster bli dannet som kan bidra til økt selvtillit, selvbilde og et velbefinnende som gjør at den indre stemmen kommer lengre og lengre på avstand og etterhvert vil ikke du lengre høre den lengre. (…)»

Her er link til orginalinnlegget og der ligger det også ett avsnitt om en sang og musikkvideo, som er verdt å gi en lytt!: sincero.no/den-indre-stemmen

Egen erfaring

Det er det som har skjedd i blogginga også. Det som har tatt meg tid, er at jeg av og til kommer til slike punkter i livet at jeg tror ikke jeg fortjener å ha det bra. Jeg tror ikke på at jeg kan få til noe, og mestre noe. Heller er jeg ikke flink til å skrive, så det kan jeg ligså godt bare spare verden for. Dans? Hvem er det du tror du lurer? Å du kan iallefall ikke ha gode og nære relasjoner! Du kan ikke ha tillit til noen. (osv…)

Denne type tanker har vært hos meg så lenge jeg kan huske. Det er noen ganger jeg klarer å dempe den, med å tenke gode ting om meg selv og har en del øvelser og setninger jeg bruker for å ikke havne så dypt i den spiralen der. Men av og til kan det være så sterk og snikende at den plutselig styrer livet mitt. Da er jeg ikke god nok til å klare noen ting som helst. Kun viss jeg gjør noe perfekt eller er perfekt – som overhode ikke eksisterer. Forventningene til meg selv blir skyhøye!

Heldigvis har jeg så fantastiske mennesker i mitt liv som tar meg i mot når jeg faller og minner meg stadig på hvor jeg er hen. Folk som forstår det jeg til tider strever med og hvordan jeg har det. Som jeg er så takknemlig for, og hadde ikke vist hva jeg skulle gjort uten. Å hele tiden må minne meg på at slik er livet, det går opp og ned. Det er bare litt tungt å være nede som medavhengig av og til, for jeg får følelsen av at det kommer til å bli sånn for alltid. Den er uhyre tung. men det viser seg heldigvis ikke å være sånn. Så bare det å se at sincero skrev om det, gidde meg en ny tilgang til bevisstheten min og minne meg på å ikke lytte til de stemmene som ikke vil meg godt. De er ikke meg.

-Miriam

 

Barns beste har omtalt oss! :)

Barns beste har laget en artikkel om oss. Renate traff Gunder Christophersen da hun hadde erfaringsinnlegg på boklanseringen til Anne Kristine Bergem. Det er stort for oss at de skriver om bloggen! Takknemlig for støtten deres. Legger ved link til originalinnlegg her.  Viss det er noen nye lesere som er mer nysgjerrig på hele historien til oss begge, så finner dere den helt oppe på siden vår under «våre historier».

---

 

Blogger for å gi håp

​Vestlandsjenta Renate Sævareid (26) er en av bloggerne bak Visombarnavrusavhengig.com. Det er en blogg langt fra den tradisjonelle rosabloggen. Renate skriver aller helst om medavhengighet og om det å ha en forelder som har vært rusmisbruker.

av Gunder Christophersen

 
Renate Sævareid formidler sin historie både gjennom bloggen og som her – med et innlegg på boklansering til Anne Kristine Bergems siste bok: «Jeg skal passe på deg.»

 

– Målet med bloggen er å skape åpenhet. Vi vil ha åpenhet rundt det å være pårørende og dermed medavhengig. Så vil vi gjerne hjelpe andre som er i samme situasjonen, sier Renate Sævareid.

Det var i begynnelsen av desember at Renate og venninnen Miriam Maja Djønne bestemte seg for å lage bloggen visombarnavrusavhengig.com. De lagde en liten plan om hvem som skulle skrive når – og gikk i gang. Målsetningen om å ha et blogginnlegg daglig er så å si oppfylt.

Bredt spekter. Selv om bloggen er opprettet med tanke på å fortelle om hvordan det er å være barn av rusmisbrukere, så berører de også et videre spekter av følelser.

– De innleggene jeg føler at jeg har truffet best med er de gangene jeg har skrevet om følelsene som opptar meg der og da. Som for eksempel det at jeg sliter med å knytte relasjoner. Da skriver jeg om det, og da er ikke nødvendig å komme med hele min historie, sier Renate.

Hennes historie er dramatisk nok – og den har hun også delt deler av i bloggen. Fra Renate var 12 år bodde hun sammen med moren som ruste seg mer og mer på alkohol og piller hun fikk fra legen.

– Jeg var med på å holde fasaden. Mamma oppførte seg veldig varierende. Enten lå hun på sofaen eller så pusset hun opp huset. Da mamma lå nede, tok jeg over. Jeg hjalp til med mine småsøsken og fikk et stort ansvar overfor dem. Jeg var veldig pliktoppfyllende, rakk alltid skolen og klarte meg bra på prøver. Jeg hadde masse venner og var med på mange fritidsaktiviteter. Men jeg var neste alltid redd eller hadde angst. Jeg manglet alt av den trygge basen et hjem kan gi deg, forteller hun.

Klem på butikken. Reaksjonene hun har fått etter å ha fortalt historien har varmet. Blant annet husker hun godt en klem som kom spontant og uventet da hun var på nærbutikken på hjemstedet.

– Folk sier at de ikke hadde aning om hvordan det var for meg i hjemmet. Jeg bor på en plass der de fleste kjenner hverandre. De gir veldig gode tilbakemeldinger på den åpenheten vi viser på bloggen, sier hun.

Det er viktig for dem å fortelle at de er noe mer enn bare barn av rusmisbrukere. Derfor finner du også elementer av det som kan betegnes som rosablogging på siden.

– Vi vil få frem at vi er vanlige folk. Vi har vanlige interesser og ser ikke på oss selv som noen ofre, sier hun.

Holder foredrag. Både Miriam og Renate er i full jobb ved siden av bloggskrivingen og har ingen umiddelbare planer om å gjøre bloggingen mer kommersiell. Renate vil gjerne bruke sine erfaringer til foredrag og har prøvd seg et par ganger. Blant annet da Anne Kristine Bergem lanserte sin tredje fagbarnebok «Jeg skal passe på deg».

– Slike oppdrag har jeg lyst å gjøre mer av. Jeg vil gjerne dele min erfaring og være til støtte for andre, sier hun.

De er begge blitt medlemmer av BAR – barn av rusmisbrukere. De har også innledet et samarbeid med det private helseforetaket Sincero Helse. Her henter de både veiledning og inspirasjon.

Håp for alle. – Vi ønsker å nå ut til andre pårørende og fagfolk. Vi deler ærlig om hvordan det er på innsiden, både gode og dårlige følelser. Vi bruker personlig språk, og snakker ut i fra oss selv. Samtidig som vi er opptatt av å vise at vi ikke bare er barn av rusavhengige. Derfor kommer vi til å dele andre sider av våre liv, skriver de på bloggen.

– Vi ønsker å formidle at det finnes ett håp for alle. Etter vår erfaring krever det en jobb av deg selv, men også kompetent helsepersonell som vet hvilken hjelp vi som pårørende trenger, slår de fast.

Er du bekymret for at noen av dine nære kan ha ett rusproblem?

Sincero har laget en liste du kan gå gjennom enten alene, eller sammen med den du er bekymret for. Her kan du se om bekymringen din er reel eller ikke.

«Det første du bør gjøre er å svare så ærlig og oppriktig på spørsmålene vi har listet opp for dere. Om den person du tenker på kan ha et rusproblem og er villig til å svare på spørsmålene sammen med deg, så inkluder han eller henne også inn i diskusjon. (Rusmidler som vi referer til i spørsmålene inkluderer: legemidler, alkohol, eller andre rus substanser)
1: Inntar person større mengder rusmidler og for lengre perioder en det som var planlagt?
2: Ønsker de å slutte eller begrense inntaket av rusmidler, men får det ikke til?
3: Har de en sterk rustrang/sug eller abstinenser til å bruke rusmidler?
4: Har de mistet muligheten til å ta ansvar for sine forpliktelser på jobb, hjemme, skolen av rusmisbruket?
5: Fortsetter de å ruse seg, selv om det skaper problemer i relasjonene deres?
6: Gir person opp viktigheten av det å være sosial, ta vare på seg selv eller jobb relaterte forpliktelser?
7: Ruser de seg igjen og igjen, selv om de vet at rusmidlene skaper farlige situasjoner for dem? Eller på tross av negative konsekvenser?
8: Fortsetter de å ruse seg, selv om de vet de har fysiologiske og psykiske problemer som følge av rusmisbruket eller at et slikt problem blir verre av å ruse seg?
9: Tar de større mengder rusmidler for å oppnå den effekten/rusen de ønsker seg?
10: Har de utviklet abstinens symptomer, som kan bli borte om de tar mer av rusmiddelet? (Noen abstinens symptomer er: nervøsitet, irritabilitet, skjelvinger, kroppstemperatur svingninger)
Om svarene på noen eller alle disse spørsmålene er JA, så kan det indikere på at din venn, eller kjære har et rusproblem. Dette kan skje alle personer uansett bakgrunn eller om du er rik eller fattig og det kan skje i alle aldre.»

Trykk her for link til originalinnlegg.
Du kan også kontakte sincero, vist du ønsker å snakke med noen om din bekymring.

-Renate

Avhengighet er en familiesykdom

Jeg leste ett blogginnlegg på sincero.no. Der skriver de om at avhengighet er en familiesykdom. De påpeker at mange pårørende tror at så lenge den avhengige får får hjelp, så ordner alt seg. Men sånn er det desverre ikke. Det påvirker hele familien! og dermed vil hele familien trenge hjelp for at en skal kunne bryte gamle mønster. Her har sincero laget en fin liste over hvordan familien kan komme sammen igjen som enhet. Jeg synes disse punktene var veldig bra, og etter min erfaring så er det dette som virker.

Hvordan kan en familie mestre avhengighet og komme sammen igjen som en enhet?

 –Søk Støtte og hjelp. Bli med i en selvhjelpsgruppe som vil sette deg i kontakt med likesinnende personer som kan fungere som en samtalepartner for nye mestringsstrategier. Søk hjelp av profesjonelle som har god kjennskap til pårørendeproblemtatik og som kan hjelpe dere videre. Kombinær gjerne disse to med hverandre for optimalt utbytte.

–Øv på ny kommunikasjon. Lær dere nye kommunikasjonsevner, og vær sikker på at de er positive og motiverende.

–Ikke muliggjør(legg til rette for fortsatt bruk). Bryt gamle vaner/mønster og ikke muliggjør den rusavhengige. Ta ansvar for egne handlinger.

–Finn mening og formål med livet. Som familie og personlig vil dette styrke din relasjon til deg selv og til andre i familien. Dette kan f.eks være jobe som frivillig, delta i en sportsaktivitet, gå turer i fjord og i fjell….

–Forbered deg for et tilbakefall. Når en rusavhengig blir rusfri, er det alltid en sjanse for tilbakefall. Å ta visse forholdsregler, som for eksempel melde deg på et tilbakefallsprogram eller et pårørende kurs er et MUST!!

Siden at det er et faktum at avhengighet er en familiesykdom, så vil det ta tid å tilfriskne og komme sammen igjen som en god kjærlig enhet igjen. Å jobbe sammen som en enhet gjennom alle utfordringer og prøvelser vil skape et sterkere familie bånd og hjelpe til i prosessen av å tilfriskne fra den skaden som har skjedd under rusmisbruket.

Link til originalinnlegg her. 

-Renate

«Nei er veldig ofte å si ja til seg selv»

Jeg leste ett blogginnlegg av Dora på relasjonssenteret sin blogg. Dette innlegget traff meg skikkelig! Hun skriver om hvor viktig ordet «nei» er, og hvor viktig det er å sette grenser for seg selv. Og forklarer også hvorfor dette kan være så vanskelig for mange.

» Grunnen til at ordet nei sitter så langt inne, handler (som vanlig) om barndommen din. Har du hatt foreldre som var gode rollemodeller, som stod opp for seg og sa NEI, når det var på sin plass? Tok dine foreldre ditt nei på alvor? Ble dine grenser respektert, eller overkjørt? Var i det hele tatt NEI et ord som det var lov å si? Dessverre har vi hatt i mange generasjoner en måte å møte barn der idealet har vært at barn må lære å oppføre seg. Den autoritære oppdragelsen. Særlig jenter, i større grad enn gutter, har følt seg mer elsket og akseptert når de har vært «flinke». Det vil si gjort det som er forventet. Det riktige. Lydige. Snille. Greie. Omtenksomme. Ikke ta for mye plass, eller være vanskelige. Og det er her ordet NEI kommer inn. Hvis du ble oppfattet som «vanskelig» dersom du sa nei til noe, så lærer du som barn, at ditt NEI er det samme som at du skaper problemer og er mindre verdt. Du er mer verdifull dersom du er grei å ha med å gjøre.

Den assosiasjonen tar du med deg inn i voksenlivet (med mindre du aktivt går inn for å endre det), og så står du der som voksen, og godtar alt for mye. Fordi du har med deg frykten for å bli avvist dersom du sier NEI. Da er du hun vriene, som ingen liker. Så det er bedre å jatte med, late som og ikke være til bry.

Så altså: dersom du er vokst opp med å være snill, flink og stille opp for andre som en leder stjerne, ja da blir dine behov og grenser mindre viktig. Andres følelser blir viktigere enn dine. Dermed er det fort gjort å ofre seg for andre, bite det i deg om det skjer noe som ikke er greit og si ja, når du egentlig vil si nei.

Er det så farlig å svelge noen kameler da?

Ja, det er livsfarlig. Høres det ut som jeg overdriver? Kanskje det, men når jeg sier at det livsviktig å si NEI, fortelle om dine grenser, så er det fordi jeg har sett så ofte konsekvensene av de som ikke har fått det til. Jeg hatt hundrevis av damer i terapi som kommer fordi de har tøyd strikken alt for langt. De kommer fordi de er utslitte. Utbrente. De har mistet seg selv fullstendig og er så ulykkelige. Med store mengder dårlig samvittighet i tillegg, fordi de føler seg så mislykket. De burde jo være fornøyde, men så er de ikke det. Og det som går igjen gang på gang, er at de har gått på akkord med seg selv. Funnet seg i å bli behandlet dårlig på jobben, i et forhold eller hva det måtte være. Det er kvinner som stiller opp på alt for mye, i forhold til hva de EGENTLIG vil. Fordi det er så vanskelig for dem å si NEI. De assosierer det med å bli avvist, og det er jo en grusom følelse. Så jobben min blir å lære disse kvinnene til å begynne å respektere seg selv i større grad. Ta følelsene sine på alvor, lytte til seg selv, fremfor å prøve å please alle rundt dem. Og si NEI til det de ikke vil. Vite at NEI er en fullverdig setning. NEI er veldig ofte å si ja til seg selv. «

Personlig kan jeg ikke huske om mitt Nei blei respektert i min barndom eller ikke. Men jeg har hatt store problemer med å sette grenser for meg selv i voksen alder. Mamma ble jo rusavhengig, og jeg ble enormt flink til å tilpasse meg hun og alle andre. Jeg tenkte ikke på hvordan jeg hadde det, eller hvor mine egne grenser gikk. Jeg ble utslitt.

Kjenner du deg igjen? er det vanskelig å si nei? gjør du ofte ting du egentlig ikke vil selv?

På relasjonssenteret.no finner du originalinnlegget. Du kan også trykke her. 

   -Renate

Jeg har ikke sterkt nok lys for oss begge <3

I dag vil jeg dele en artikkel jeg fant på aftenposten.no, trykk her for å komme til originalteksten.

«Du er ikke her, mamma. Du er inni deg selv

 

 Kjære mamma.

Husker du da jeg var ti år gammel og pappa gikk fra deg? Husker du hvordan du lå på sofaen og gråt ustoppelig mens du klamret deg til hånden min?

Husker du hva jeg sa til deg da?

«Livet er urettferdig, mamma. Men det kommer til å gå bra, jeg lover deg.»

Kunne ønske jeg kunne hjelpe

Det gikk ikke bra. Jeg tok feil. For i dag, elleve år etter, gråter du fortsatt.Jeg skulle ønske jeg kunne se ren glede i øynene dine.

Jeg skulle ønske ting ikke var så vanskelig for deg.Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg og lære deg å se alt det fantastiske som eksisterer.

At det selv er noe vakkert i regnvær og torden. At selv om du har opplevd ondskap, så er det mye kjærlighet her.
Du er ikke her, mamma. Du er inni deg selv. I skyggene, og der er selv det bra vondt.

Du er alene nå

Hva gjør du nå, mamma? Ligger du i sengen alene? Sover du mer enn du trenger? Tenker du de tyngste av tanker?

Jeg vet du er ensom. Du er alene nå. Vi, alle barna dine, vi har flyttet ut.
En har fått barnebarnet ditt, en har fått sin første kjæreste, og jeg er halvveis i en bachelorgrad.

Kan du ikke være litt glad for oss, mamma?

Vi klarte oss jo, alle sammen. Du sier så sterkt at du trenger oss, og at vi må komme til deg.

Hvorfor er du fortsatt like ensom når vi er hos deg da?

Hvorfor ga du opp?

Jeg er så ufattelig glad i deg, mamma. Jeg vil bare at du skal ha det godt. At du skal le. At du skal leve. Men du er så tung, mamma. Jeg har ikke et sterkt nok lys for oss begge.

Skyggene dine er smittsomme. Jeg kjenner at de prøver å sluke meg for hver eneste tåre jeg ser trille fra øyekroken din.

Jeg har ikke styrke nok til å bære deg. Hvorfor ga du opp psykologen din? Har du gitt opp?

Jeg kan ikke redde deg

Kjære mamma, skjønner du ikke at det bare er du som kan redde deg selv?

At det er du alene som må ville ut av mørket. At det er du som må ha et ønske om å være fri fra fengselet du har i hodet ditt.

Du må slutte å være så redd for verden. Jeg vet ikke hvordan du skal få det til, men du må ønske.

 Du må håpe. Du kan ikke gi opp. Du kan ikke overgi deg.

I dag gråter jeg for deg, mamma. Jeg gråter fordi jeg ikke kan redde deg.»

Jeg kjente meg så sinnsykt igjen i denne teksten. Da tenker jeg følelsesmessig. Jeg kjenner meg sånn igjen i følelsen av å ville hjelpe, av å gjøre alt jeg kan for mamma. Men til slutt å komme til innrømmelsen av at det kun er hun som kan hjelpe seg selv.  Hun må ville ha den hjelpen. Jeg har ikke kapasitet til å fikse noen andre enn meg selv.

«jeg har ikke sterkt nok lys for oss begge»

-Renate

 

Er samfunnet blitt en muliggjører for rusen?

Jeg har følgt litt med på debatten om sprøyterom for narkomane, legalisering av hasj, LAR og heroinassistert behandling. Ja, hele denne debatten om hvordan vi skal hjelpe de rusavhengige. Jeg vet ikke så mye om dette, men jeg vet litt, og det har satt tankene mine i gang. Her kan en fort komme inn på politikk, men det har jeg ikke tenkt til å gjøre. Debatten har provosert meg, men likevel gjort meg undrende. Jeg hører mange snakke om ett verdig liv for de narkomane. Hva er ett verdig liv da? Er det Norge verdig å legalisere narkotika? Er det Norge verdig og dele ut gratis heroin til de tyngte misbrukerne? og hvordan defineres de tyngste misbrukerne da?

Jeg tenker at i det øyeblikket staten begynner å tilrettelegge for narkotikamisbruk, så har de på en måte allerede gitt opp kampen. Da er det ikke snakk om å bli rusfri, men å få ett såkalt «verdig liv». Ved at vi skal passe på at de ikke får noen sykdommer gjennom skitne sprøyter, og kanskje til og med gi de gratis heroin, så tilrettelegger vi for misbruket. Vi gjør det enkelt for dem. Vi holder det vedlike. Hjelper dem å skaffe seg dop, og hjelper dem så de skal få det i seg på en trygg måte. Ikke minst så tenker jeg på signalet staten sender ut til resten av folket, og til alle unge som skal ut i livet og ta gode valg for seg selv.

Etter at serien «Petter, uteligger» har begynt å gå på tv2, så har debatten komt opp igjen. Plutselig begynner det norske folk og se hvordan livet til en rusmisbruker er, eller kan være. Da får vi lyst til å hjelpe. Men her mener jeg vi må ha tunga beint i munnen altså! Her må vi gi rett hjelp, og ikke bidra til misbruket deres. Selvsagt skal de få hjelp, men det er spørsmålet om hvilken hjelp de skal få, og om hjelpen faktisk hjelper. Eller om hjelpen bidrar til økt misbruk? Dette er det jeg mener vi bør ha fokus på nå.

Jeg tenker at en person ofte må nå bunnen før en er desperat nok til å søke eller motta hjelp. Dette tror jeg gjelder rusmisbrukere også. Mange ganger har jeg selv tenkt «hvor langt nede er bunnen da?». Den er ofte mye lengre ned enn hva jeg hadde trodd, men den er der. Og jo mer vi passer på, tilrettelegger, og ordnet opp i livene til en misbruker, jo lengre tid vil det ta før en når bunnen. Jeg tenker konsekvenser er det eneste språket en rusmisbruker forstår. Det er straffbart å selge narkotika – konsekvens fengsel. Det er straffbart å kjøre i ruset tilstand – konsekvens fengsel. Konsekvens for handlingene. Dette er det jeg ser på som tøff kjærlighet. Når livet er så vanskelig at rusmisbrukeren ikke orker å leve sånn lenger, da kan det hende en er desperat nok til å søke hjelp. Og da må søren meg hjelpen være der! og den må være såpass god at en kan klare å bli rusfri! Det krever en god avrusningsklinikk, og ett godt ettervern.

Nå er jeg ingen ruskonsulent, politiker, eller fagekspert på området. Jeg er en helt vanlig person, med mange tanker opp i hodet. Jeg er en person med personlig erfaring som pårørende til flere rusmisbrukere. Dette gjør at denne debatten treffer meg rett i hjertet. Den treffer meg litt personlig. Jeg har så lyst til å hjelpe. Jeg har så lyst til å hjelpe samfunnet til å se alle de flotte menneskene som er bak rusen, å se at de er mennesker selv om de er rusavhengige. Jeg har lyst til å bidra til at alle disse fantastiske menneskene får den hjelpen de trenger, som kan hjelpe dem til ett rusfritt liv. For det er ett verdig liv det, ett liv uten rus. Der samfunnet bidrar til å få dem rusfri, og som hjelper dem med å starte ett liv etterpå. Mange er så skakkjørte etter mange år på felgen, at de kanskje vil trenge hjelp i mange år etter de er blitt rusfri.

Jeg vil på ingen måte være firkantet. Jeg har mange meninger, og tar gjerne i mot kommentarer på det jeg skriver. Kjør gjerne debatt i kommentarfeltet.

-Renate