Nok engang lar jeg meg inspirere av tekstene til Renate, takk for inspirasjon og påminnelsen! 😀 Jeg vil gjerne sette noen ord på mitt forhold til religion, Gud og hvordan det var for meg opp igjennom. Jeg husker jeg faktisk var troende helt til jeg ble 12 år. Jeg lærte det på skolen, og tenkte at det var det eneste rette å være kristen. Vi fikk bibler utdelt på skolen, og var mye kirka. Selv om mine foreldre ikke var kristne, husker jeg at jeg var sterkt troende kristen, pratet og ba mye til Gud.
Når jeg nærmet meg tenårene, hadde jeg ett speil, og et slags lite bord foran. Der hadde jeg en engel, og betydningsfulle stener som jeg hadde fått i gaver osv. Jeg gidde Gud et ultimatum, viss ikke pappa var rusfri så ville heller ikke lenger tro. Så skjedde det en kveld at pappa kom hjem og var kjemperusa på natta og kjefta mamma huden full. Det var rett ved siden av rommet mitt, så jeg hørte det godt. Dagen etter ropte jeg på kirka faktisk, i sinne på gud – å siden den dagen, fjernet jeg Gud fra mitt hjerte.
Jeg var så sinna at jeg kasta bibelen i søpla, og ville ikke ha noe med Gud å gjøre. Gud ville jo bare at jeg skulle ha det vondt og leve ett liv i bare smerte og kaos. Så det så skjedde etter det, var at jeg ble en slags aktivist. Jeg meldte meg inn i Humanetisk forbund, humanistisk ungdom, grønnhverdag, natur og ungdom, skeivungdom, juvente osv – som et standpunkt på at verden var urettferdig og Gud fantes ikke. Jeg protesterte mot alt, å ble opprørsk. Jeg ble en veldig tydelig stemme i organisasjonene, og skilte meg veldig ut. Men mye av handlingene og valgene, var ut av sinne på Gud, og verden generelt. Selv om jeg skjulte det godt, jeg hadde ikke en utagerende eller dårlig atferd. Jeg bare skulle ikke være som alle andre. Var ofte alene, og isolert fra gruppene i klassen.
Heldigvis år etter å bekjempe Gud eksistens, fant jeg tilbake til en slags Gud. Jeg fant veien tilbake til en makt større enn meg selv, og forstår at det er noen eller noe som passe på meg der oppe. Å det er så utrolig deilig å ha tilbake i livet igjen, og ha Gud i mitt hjerte, sjel og ånd. Har det litt som Renate, at jeg er opptatt av åndelighet og spiritualitet. Å ha godt kontakt med meg selv, kjenne etter hva som er mine behov, hva jeg egentlig føler og tenker og være ærlig med meg selv. Jeg ber hverdag, og ønsker ofte veiledning gjennom dagen. Det er så godt at jeg ikke lenger er alene.
Jeg ser jo det nå idag at selvom jeg ble sinna på Gud å klandra han for alt som gikk galt i mitt liv, så vet jeg at han var det hele veien med meg alikevel. SPESIELT DA. Jeg bedde jo en bønn (eller hundre) om at pappa skulle bli rusfri. Å tre år etter ble han jo det! Bønnene mine ble svart 😉 Bare tanken på å skulle ha en Gud som elsker meg ubetinget i livet, var skremmende og nesten ikke til å tro. Men nå kjennes det utrolig godt ut, og ikke minst lettende at jeg ikke trenger å bære alle bekymringer alene.
Vi som barn av rusavhengig 