Påske = familietid?

Jeg ser bare lykke på sosiale medier om dagene. Folk koser seg på fjellet med familie og gode venner. Det er snø, sol og god stemning. Når jeg ser alt dette virker det som alle har det fint. Men det er ikke realiteten at alle har det fint. Jeg tenker på alle de barna som ikke har det bra hjemme, da er ikke en uke fri fra skolen så kjekt. Kanskje er det ekstra mye rus når det er så mange fridager? kan hende de bare tilbringer tid med ipaden?

Påske er en tid en tilbringer med familie og venner. Da kommer det så sterkt for meg hvordan mine relasjoner er. I starten av denne påsken kjente jeg mye på sorg og ensomhet. Over tapte vennskap, nære relasjoner som ikke er sånn jeg ønsker de skal være, og ovenfor søskenbarnet mitt som jeg mistet i fjor. Jeg har mange gode og nære relasjoner, og mange jeg kan tilbringe tid sammen med. Men uansett så gjør disse høytidene noe med meg.

For mange av oss som er medavhengige, pårørende til rusavhengige, kan høytider være tøffe. Gammel sorg banker på, ny sorg over at ting kanskje ikke ble som forventet. Jeg kjenner det er viktig å ta vare på meg selv, og fokusere på det jeg faktisk har rundt meg. Når jeg fokuserer på feks tapte vennskap blir jeg så enormt lei meg, og det tar plassen for de vennskapene jeg faktisk har. Det vil jeg ikke tillate. Etter møte og flere samtaler har jeg klart å gitt mer slipp på den enorme klumpen jeg startet påsken med. Den er nesten vekke. Jeg kan velge å ha det bra. Det blir så viktig for meg å være takknemlig, noe som egentlig har glippet litt for meg i det siste. Det vil jeg ta opp igjen!

 

Kjenner du på sorg? ensomhet? du er ikke alene! Ta vare på deg selv, gjør noe DU liker. Gå ut, kjenn på den friske vårluften og den flotte naturen. Alt blir liksom litt lettere da.
Jeg hadde en fantastisk fjelltur i godt lag i går, det gjorde godt for kropp og sinn 🙂

-Renate

Todays outfit

Dagens antrekk:

Denne genseren har jeg fått så mye skryt for, så ville bruke den idag og legge den ut. Kjøpt på bruktbutik i Alta, http://aksis.no/aksisbutikken/ ❤️ En butikk som jeg ble veldig gla i, og ble gode venner med de som jobbet der. Veldig god stemning og mye fint å finne viss man bare bruke litt tid. Savner de masse!

Har vært i familieselskap idag, spist hjort, kaker og feiret at jeg har bursdag i morgen. Merker at juleferien har tatt på, og den ble plutselig over. Det har gått i ett. Plutselig kommer hverdagen igjen imorgen. Så begynner jeg på arbeid igjen, så blir «borte» fra bloggen i neste uke. men skal prøve så godt jeg kan å få til noen innlegg 🙂 Ha en fin første uke i nye året, ta vare på deg selv og ta deg tid! Så ville til slutt dele ett bilde av en lysekrone som tanten min har, den er bare helt fantastisk nydelig, og hun er utrolig dyktig på interiør og innredning av hus 🙂

Også hiver jeg inn ett bilde av meg og pappen min fra new year, litt feelgood picture ❤ :

 

-Miriam

My worst critics is myself.

Som jeg har fortalt tidligere, kommer det nok til å bli noen «outfit of the day»-bilder her..Som kommer av at jeg bare elsker klær, mote og farger. Klær er rett og slett kunst for meg! så her var antrekket jeg hadde på meg i går fra nytttårsfeiringa og frisyren: (kjole og smykke fra H&M)

Også er det mye snakk om dette med nyttårsforsett..hva er målene for 2016? Hva vil jeg oppnå? Skal jeg trene mer? spise mer sunt? det er noen av spørsmålene jeg ser mye debatt om, men jeg har helt ærlig gidd det opp for mange år siden. Det var fordi jeg følte at hver gang jeg satte opp noen mål, så klarte jeg ikke å nå de. Jeg ble like skuffet og sint på meg selv hver gang. Derfor ville jeg ikke bli med på det lenger, fordi jeg vet at jeg er veldig streng med meg selv. Jeg har vanvittig høye forventninger og krav til meg selv, og er min verste kritiker. Jeg var lenge også opptatt av at alt skulle være perfekt og gikk rett ned i kjelleren når jeg gjorde noe «feil». Fordi jeg alltid har følt meg feil. Så det har vært en kjempe prosess bare å akseptere det at vi mennesker gjør feil, og det trenger ikke være verdens undergang selv om det skjer. Det er menneskelig. Vi kan lære av feilene våre, og kanskje noen ganger trenger man å lære det om igjen, og til og med flere ganger.

Så kanskje om noen år er jeg klar til å begynne med nyttårsforsett igjen. Det eneste som er viktig for meg i år er at jeg tar vare på meg selv. Følger magefølelsen min, hva jeg har behov og hva jeg drømmer om.. Obs hørtes nesten ut som et nyttårsfortsett! (hihi). Ha en fortsatt fin 1.nyttårsdag og 1 januar 2016!

 

-Miriam

Godt nyttår fra oss!

For en reise vi har hatt til nå. Vi startet bloggen 7.desember. Det føles som nettopp, men likevel så kjennes det ut som om vi har blogget lenge. Vi begge har nok kjent på usikkerhet ved å starte bloggen, og ved å skrive så personlig som vi gjør.Men det kjennes virkelig ut som om vi er på rett vei. Vi har fått så sinnsykt mange gode tilbakemeldinger, og støtte fra folk. Det er helt fantastisk. Ikke minst så kjenner vi begge på den terapeutiske effekten det har hatt for oss. Når vi skriver er det som om vi heales. Ting blir bearbeidet, og gir mer slipp i kroppen. Vi merker også at vi bidrar til åpenhet i samfunnet, som var ett av de store målene våre også. I tillegg har det vokst frem ett godt og ærlig vennskap mellom oss to, og det er så godt med gode og nære relasjoner i livet. Vi er avhengig av å være ærlige med hverandre for å få samerbeidet til å fungere. Vi gir hverandre tilbakemeldinger på innleggene, og alt som skal ut på bloggen godkjennes av begge to.

Litt om hvordan vi skal feire nyttår, og en liten takknemlinghetsliste over året 2015: 

Renate:
Jeg skal feire nyttår sammen med venner. Det blir pinnekjøtt, champagne og raketter. Jeg gleder meg!

For dette året så er jeg takknemlig for

*at jeg tørrte å begynne å blogge. Det begynte med litt skriving for meg selv, helt til jeg var klar for å starte å publisere tekstene.

*at jeg klarte å ha tillit til et sammarbeid sammen med Miriam. Tillit er ingen enkel sak for meg. Det har vore så bra 🙂

*alle de nye personene i livet mitt. Nye vennskap har blitt skapt i 2015, og mange nye bekjentskaper. Jeg har hatt ett behov for nye personer i livet mitt, og det har jeg fått!

Miriam: 

Jeg skal feire nyttårssaften men en haug av slektninger og barn! Det gleder meg, og elsker å være ilag med masse barn og bare være litt barn selv..;)

For dette året er jeg takknemlig for:

* Ferdig utdannet sosionom fra Universitetet i Tromsø, Fikk en jobb etter på som gidde meg masse erfaring, og så etterhvert fikk 100% fast stilling i Kristiansand! Kristiansand har alltid vært drømmebyen, så var så utrolig glad for at det skjedde så fort..:-)

* Har hatt ett år fullt av aktivitet, frivillig arbeid og fått utrolig mange gode og nære relasjoner. Det har vært utrolig givende, og utrolig spennende å lære seg å ha tillit til et annet menneske. Det har jo så klart sine utfordringer, ups and downs, men det er absolutt verdt det. Jeg er ikke alene lenger.

* Har hatt utrolig mye hjelp på min vei og rundt meg hele tiden. Har hatt en utrolig flott sponsor, som har holdt ut med meg over ett år nå, å det er en fantastisk person som jeg er så takknemlig for å ha møtt å fått æren av å bli kjent med ❤ jeg har gått i selvhjelpsgruppe, som jeg setter vanvittig stor pris på, og en troffe en fantastisk terapaut. Ikkje minst alle de venner som jeg har, og familie som har støttet meg på min vei! STOR TAKK TIL ALLE SAMMEN! Gleder meg til 2016, og se hva det kan bringe. og jeg runder snart 25 år. HJELPES! (haha) Og selvfølgelig tusen takk til Renate, som gledelig starta blogg med meg. TAKK igjen. Peace out!

  
Nå er det et nytt år i vente, og vi gleder oss til det nye året med bloggen. Tusen takk til alle dere som leser på bloggen, og takk til alle som har delt bloggen vår. Uten dere kunne vi ikke blogget. Så TAKK! ❤

Hva har du å være takknemlig over fra 2015?

-Renate og Miriam

Vi fikk frem budskapet

Det ser ut som vi har klart å fått frem budskapet vårt med «drikk mer brus» opplegget. Jeg så det var flere som hev seg på.
Jeg var ute en tur på 1.juledag, da var jeg på den ene uteplassen som var åpen i bygda 🙂 For det første var det mange som kommenterte bloggen. Men det som var litt kult var at det var flere som kom bort til meg å bare «drikk mer brus i jula». Med en liten latter på lur! haha. Det var skikkelig morsomt å være ute å se hvordan folk har reagert. Det virket rett og slett som om budskapet var nådd frem. Via facebooksiden vår nådde vi frem til 1075 personer. Det er 64 personer som har delt innlegget fra bloggen. Så kult at så mange fikk det med seg! 🙂

Det er ikke bare på julaften en skal drikke mer brus sammen med barna, det er hele jula. For noen kan juleferien være en stor fyllekule, det har komt frem nok av sånne historier nå før jul. Jeg personlig er så takknemlig for at mine foreldre ikke har pleid å røre alkohol på julaften. Julaften hjemme hos oss pleier bare å bestå av brus, ikke alkohol. I år ingen unntak. Tankene mine går til alle barna som ikke har det sånn i jula. Til de barna som nå sitter hjemme og er livredd, fordi omsorgspersonene deres sitter med flaska i handa.

Viss du er en av dem som kjenner på at jula er vanskelig, eller at de rundt deg drikker for mye, så kan du ta kontakt med BARSNAKK, deres chat er åpen i dag fra 13-17. Snakk med noen, fortell noen hvordan du har det.

-Renate

Takk for støtten!

Så var julekvelden over. Det har vært utrolig koselig, helt rusfritt og sammen med god famile 🙂 Dette er en julefeiring jeg kommer til å huske! Jula er travel, derfor har vi ikke fått blogget de to siste dagene.

Kjenner jeg har lyst til å takke for all støtten vi har fått rundt bloggen, vi har komt i kontakt med mange, og fått mye interesse allerede. At folk setter pris på det vi gjør, og kjenne på at vi kan bidra på dette området. Det som har vært den beste opplevelsen for meg er den terapautiske verdien det har gitt å skrive om fortid og nåtid og den nære relasjonen jeg har fått av min partner iforhold til bloggen. Så jeg er så spent på hvor bloggen kan føre oss, og hva framtiden bringer for oss. Vi drømmer om mye av det samme og vi drømmer stort. Det er det som gjør det så godt å arbeide sammen, at vi har mye av de samme tankene og målene. Jeg har vært veldig rørt, og nesten overvelmet av den støtten familien min har visst oss. Så det er jeg takknemlig for, og jeg føler meg heldig og priviligert. Ett eksempel, hele familien ble med på vår «Drikk mer brus i jula» kampanjen:

Her tar jeg bilde sammen med mine to søstre, mamma, tantebarn og onkel! Min lillesøster kjøpte selfiestang, slik at vi kunne ta ett bilde sammen med julebrus. Det rørte meg veldig mye. Å takk til alle dere som støttet kampajen, og la ut bilder. Vilt spennende å være med på! 🙂

Så: Takk for støtten! Ønsker alle en fortsatt god romjulstid, og ta vare på deg selv..Husk du er god nok som du er 🙂

-Miriam

sykepleierdrøm

» Når voksne drikker mye blir barn ofte tvunget inn i roller de ikke er klare for. Barn skal ikke være sykepleiere. » 

Jeg personlig har aldri følt meg som sykepleier. Men jeg husker at jeg mange ganger var på apoteket for mamma og hentet pillene hennes. Jeg husker følelsen når jeg stod der i kassen og skulle ta i mot, og bekrefte at det var rett medisiner. Jeg visste egentlig ingenting om hva det var jeg skulle hente. Jeg pleide ikke å se på pillene hjemme. Når jeg stod der i kassen ble alt så tydelig. Den røde trekanten lyste i mot meg. Og ikke minst hva pillene var til skremte meg også. Nå når jeg ser tilbake på det, så ser jeg på det som galskap. Viss mamma var for syk til å hente dem selv, hvorfor var det ingen andre som hjalp henne? Kanskje skulle det faktisk vært en sykepleier i bildet som kunne hjelpt. Familie skal ikke måtte ordne sånne ting for de rusavhengige, vertfall ikke barn. Jeg er takknemlig for at den tiden er over. Men det er ikke sånn for alle andre barn, noen lever fortsatt i det. Noen barn er faktisk sykepleiere.

AV-OG-TIL kampanjen har snudd fokuset rundt alkohol til «hvor mange glass tåler barnet ditt?». Dette synes jeg er noe å tenker over for alle som skal tilbringe julen sammen med barn.

Her er en film annonsert av AV-OG-TIL

-Renate

Komikerdrøm

Hva går AV-OG-TIL Kampanjene ut på?

AV-OG-TIL er en kampanjeorganisasjon for alkovett. De jobber for å skape en endring i holdninger til alkohol i samfunnet. I desember lanserte de tre sterke videoer som er rettet mot foreldres alkoholforbruk sammen med barn. Jeg kjente det stakk i magen da jeg så desse filmene. Det var sterke filmer, som jeg desverre tror mange vil kjenne seg igjen i. Denne kampanjen når ut, og det er utrulig mange som har delt filmene deres i sosiale medier.

Anonym historie fortalt til AV-OG-TIL

«Overgangen fra hyggelig stemning til noe annet skjedde så umerkelig at det kunne virke brått og det var nesten alltid skremmende.

Følelsen av å måtte holde smilet klistret på for å bevare den gode julestemningen og gå på tærne for å ikke irritere på seg et raserianfall, var som nåler i kroppen. Likevel ble dette en del av normalen for høytiden. Det unormale ble det normale for oss.»

«Når voksne drikker så mye at stemningen blir dårlig, tar barn ofte ansvar. Mange barn jobber hardt hele julen for å holde humøret i familien oppe. Ikke alle barn drømmer om å bli komiker.»  

En film annonsert av AV-OG-TIL:

Egen erfaring

Etter at jeg leste historien bak komikerdrøm, og så filmen – var det nesten som å se meg selv. Jeg kjenner veldig igjen på det her med å være i en spesiell rolle. Jeg var ikke komikeren, men jeg var snill pike. Snill pike syndromet, som noen vil kalle det. Jeg gjorde aldri noe galt, paste på alle, paste på at stemningen ikke ble dårlig (ved å være flink), sa aldri noen imot, såret aldri og var «velsevoksen». Jeg var likt av alle de voksne. Dette måtte jeg bli for å overleve  – rollen be en del av overlevelsesmekanismen. Jeg prøvde ofte å avverge usikre situasjoner, og holde alle glade.Jeg måtte ha alt under kontroll. For eksempel, som jeg kanskje har skrevet før, så var jeg alltid hjemme. Viss jeg ikke kunne være der, sørget jeg alltid for at naboen eller noen andre var hjemme sammen med foreldrene mine. For jeg visste de ikke kunne gjøre noe tull, viss det var noen andre der.

Da pappa ble rusfri og var  i rehabilitering, reiste hele familien på familieuke til klinikken. Det jeg husker spesielt fra den uka, var akkurat dette. Familiedynamikk og rollespillet. Hvordan vi alle tok på oss en spesifikk maske og rolle for å få ting til å gå rundt og overleve. Jeg skjønner jo det den dag idag at dette var en illusjon. Selv om jeg hadde en sterk følelse av kontroll, så var det ikke akkurat slik det var i den virkelige verden. Men det var det som var trygt. kjent. vanlig. normalt.

Det var trygt at det var kaos. Det var kjent at jeg måtte være snill pike. Det var vanlig at jeg paste på alle. Det var normalt at pappa var rusa.

-Miriam

Jul – gleden som aldri kom

Da jeg var liten kan jeg huske julen som noe fint. Hjemme hos oss var det god julestemning, og mange kjekke tradisjoner som julegrøt, julesokk, gå i kirken, hjemmelaget adventskalender osv. Disse tradisjonene har vi holdt på hele veien. Men da jeg var i tidlig tenårene skilte mine foreldre seg. Helt siden da har jeg hatt blandet følelser rundt dette med jul. Vi begynte å feire jul annet hvert år med mamma og pappa. Jeg husker når jeg var hos pappa, tenkte jeg på mamma, og omvendt. Jeg hadde alltid så vondt av den jeg ikke var med. Nå skal det være sagt at både mamma og pappa snakka ikke om det som noe spesielt vondt, å måtte feire jul uten oss. De prøvde å snakke om at de skulle kose seg med sine foreldre og søsken, osv. Men jeg kunne se det i øynene deres når jeg forlot dem, at det var vondt. Jeg visste det også, at de selvsagt skulle ønsket å være med oss. Det er en god følelse og føle seg ønsket, men det var vondt å ikke kunne tilfredstille begge parter. I tillegg savnet jeg selv mammen og pappen min. Jeg ville jo helst ha begge der.

Det var vanskelig å være det barnet som ikke gledet seg til jul. Jeg prøvde alt jeg kunne for å glede meg. Å følge alle disse tradisjonene – med glede. Men jeg fikk liksom aldri frem igjen godfølelsen inni meg. I stedet gikk jeg rundt med en tristhet inni meg. Denne tristheten har følgt meg inn i voksenlivet. Tidligere begynte den i disse tidene da alle begynte å snakke om jul, og hvor mye de gledet seg. Jeg gledet meg jo ikke, det ble sånn kontrast. Jeg følte alle snakket om hvor kjekt det var, så jeg følte meg litt dum faktisk, som ikke klarte å få frem den gledefølelsen. Hva var galt med meg? tenkte jeg. Julen begynte på en måte allerede i oktober, og jeg følte den følgte meg over i nyåret. For da kom alle spørsmålene om hvordan jeg hadde hatt det i julen, hvordan vi feiret osv… Da puttet jeg på ett falskt smil og fortalte om all gleden – som egentlig ikke var tilstede inni meg. Jeg turte ikke å fortelle om hvordan jeg egentlig hadde det, for det skammet jeg meg over.

Dette er noe å tenke over. Det er ikke alle barn som har det bra i julen. En trenger ikke å snakke om jul – hele tiden. Til dere som har det vanskelig i julen – dere er ikke alene. Julen kan være en tøff tid for mange, det blir bare ikke snakket så høyt om. For gleden tar på en måte plassen.

Nå har jeg selv klart å få julen til å bli en litt mindre ting for meg selv. Det er faktisk bare en dag. Jeg kan kose meg med begge foreldrene mine når jeg vil, det trenger ikke bare å være på julaften. Jeg kan være med mamma på julaften, og pappa 1.juledag. Jeg kan kose meg med søskena mine. Jeg liker å være kreativ, så jeg koser meg med å gjøre huset koselig. Jeg kan ha det fint hjemme jeg nå, sammen med kjæresten min. Jeg har mange venner,kollegar, søsken, familie osv.
Nå er jeg voksen, og jeg velger å ha det fint. Men som barn, klarer man ikke å ta ett sånn valg. En lever på en måte bare livet i familien.

Dette innlegget ble først lagt ut på den gamle bloggen min. 

-Renate     

Om julekvelden da skal alle sammen være glad..

 

Om det bare hadde vært sånn.. Jula nærmer seg, og jeg vet det er mange som gruer seg til det. Jeg var en av de. Det som skal være en glede. Hygge. God mat. Godt selskap. God stemning. Gaver. Peis. Juletre.

Men sånn er det ikke for alle. Jeg har lenge fått forespørsler om jeg kan skrive om min erfaring med jul, men helt ærlig, jeg husker nesten ikke noen av julefeiringene. Jeg vet det har blitt feirt hvert år, helt siden jeg ble født – men jeg tror rett og slett de er helt fortrengt. Det kan ha vært stresset og belastningen rundt det, som har gjort at det har blitt «borte» fra hukommelsen. Negativt stress. Jeg husker så vidt at jeg alltid var spent på om hvor rusa pappa kom til å være når kvelden kom. Jeg følte meg skamfull. Skamfull for de gangene han sovnet i maten mens alle så på. Når han var helt svart i øynene, og hadde en nedover munn som gikk så langt ned at den nesten nådde brystet.

Stresset med å skulle passe på alle. Passe på og avlaste mamma så godt så mulig. Når hun var stresset, var jeg dobbelt så stresset. Hadde mitt eget stress i utgangspunktet, og jeg tok på meg hennes i tillegg. Jeg passet på at pappa oppførte seg noen lunde ålreit, og at det ikke ble noe familiedrama. Passe på at fasaden ble holdt og at alt gikk som det skulle.

Men hvordan jeg hadde det var ikke fullt så viktig. Faktisk ikke viktig i det hele tatt. Jeg tok ikke vare på meg selv, og ble ikke tatt vare på. Følte meg sjeldent hørt og sett. Jeg har en mistanke om at det kan være skadende for mange barn. Det var det iallefall for meg.

Det slipper jeg jo i år, å har ikke stresset i forbindelse med jul i det hele tatt. Det eneste jeg kjenner på nå er presset på alt rundt jul, alt man må bruke penger på å alt man skal forberede. Men ellers har jeg en god følelse på at det blir veldig koselig i år. 🙂

-Miriam