I det siste har jeg fått kjenne mer på angsten min. Det har fått meg til å reflektere over hvordan livet mitt egentlig var tidligere. Når jeg var mindre fortalte jeg ingen at jeg hadde angst, det var få som visste det. Kanskje mamma merket det på meg, uten at jeg sa ordene. Jeg var hypokonder, og mye redd for at jeg var syk.
Angsten kom ofte snikende om kveldene, spesielt når jeg skulle legge meg. Det påvirket nattesøvnen. Jeg kunne ligge våken,full i angst, men våget ikke å fortelle det til noen. Jeg husker jeg følte meg ensom de kveldene, ensom inni mitt eget hode, på en måte fanget inni meg selv. Det var skummelt. Jeg følte ikke at jeg hadde noen og betro meg til. Inni meg kjentes det ut som ingen ville tro meg, eller ta angsten min på alvor. Derfor ble den bare der, stengt inni meg. Når jeg tenker tilbake får jeg bare lyst til å holde rundt den lille redde jenta i senga, og si til henne at hun ikke er alene! Hun må bare åpne seg, snakke om det, så er det folk som kan ta vare på henne, hjelpe. Istedenfor ligger hun der bare, livredd, og føler seg alene. Det er tøft å være den jenta.
Det trenger ikke våre sånn nå. Egentlig har jeg lyst til å pakke inn angsten, og vise til en utvikling, der jeg bare mestrer angsten. Nå styrer ikke angsten livet mitt lengre, men den er der. Den er snikende, kommer uten at jeg nesten merker det, før den setter seg i kroppen min. Griper tak i meg, setter seg i magen, og tar kontrollen. Det skjer så fort. Nå trenger jeg bare å akseptere angsten min. Den er der. Men den trenger ikke styre meg! Jeg kan styre den. Jeg har en jobb og gjøre med å ta kontrollen tilbake.
Jeg vil gi slipp på angsten.
-Renate
Vi som barn av rusavhengig 