Relasjonsutdanning i dag

I dag reiser jeg til Stavanger på relasjonsutdanning. Det er en måned siden sist. Jeg gleder meg til å treffe gjengen igjen, og til å reise dit sammen med kollegaene mine. Vi har det så fint på disse turene. Det er så koselig på relasjonssenteret i Stavanger. Før vi kommer får vi alltid en melding fra de der de ønsker oss velkommen, og så sier de noen ord om dagen, og skriver at de gleder seg til å møte oss igjen. Allerede i trappene på vei opp til lokalet så har de tent lykter. Vi blir alltid tatt godt i mot når vi kommer inn. I selve rommet vi sitter i så sitter vi i ring. I midten er det tente lys, blomster, vatn og kleenex. For ja, vi trenger ofte kleenex, det er mange følelser i sving.

Vi begynner dagen med en innmelding. Da deler vi en og en om hvordan vi har det, og kanskje noen ord om hvordan vi har hatt det siden sist. I midten har vi gjerne en fagbit. Til slutt har vi utmelding, som føregår på lik måte som innmelding. Jeg selv er vant til denne måten å dele på, da jeg går i en selvhjelpsgruppe for pårørende en gang i uken. Jeg synes det er helt fantastisk at det er blitt laget en utdanning som føregår på en lignende måte. Det er så fint, for når andre deler så setter de ofte ord på det jeg selv tenker og føler, og jeg kan kjenne meg igjen. Når jeg kjenner meg igjen, og andre setter ord på de samme tingene som jeg kjenner på, så blir det litt lettere. Når flere har det som meg, så blir jeg ikke like «spesiell» og ensom lengre.

Herdis snakker mye om det lille barnet inni oss, som alle har. Dette lille barnet er egentlig følelsene våre. Det er egentlig dette jeg opplever som sterkest på relasjonsutdanningen, dette med å komme i kontakt med følelsene mine. Jeg har virkelig hatt store problemer med å komme i kontakt, og jeg stenger de automatisk ute. Jeg har vell ofte blitt redd når følelsene kommer opp til overflaten, og bare holdt de inne, og ikke latt de komme ut. Jeg tror at dette er en av grunnene til at jeg har slitt sånn med angst. De siste årene har jeg blitt bedre på å tørre å kjenne på følelser, og akseptere at de er der. Men det var så mye følelser og sorg der, så det har tatt tid å bearbeide alt det gamle. Men litt etter litt så har jeg klart det. Men selvsagt ligger det nok fremdeles noe igjen der, og det får jeg bare ta tak i vist det kommer. Jeg er ikke så redd for det lengre.

Alt blir som det skal bli, sånn blir det også i dag. Er det noe som vil opp til overflaten, så vil jeg bare tillate det å komme.

Her er ett innlegg jeg har laget om relasjonssenteret tidligere: Jeg vil gi liv til meg selv ❤

-Renate