Da jeg var liten kan jeg huske julen som noe fint. Hjemme hos oss var det god julestemning, og mange kjekke tradisjoner som julegrøt, julesokk, gå i kirken, hjemmelaget adventskalender osv. Disse tradisjonene har vi holdt på hele veien. Men da jeg var i tidlig tenårene skilte mine foreldre seg. Helt siden da har jeg hatt blandet følelser rundt dette med jul. Vi begynte å feire jul annet hvert år med mamma og pappa. Jeg husker når jeg var hos pappa, tenkte jeg på mamma, og omvendt. Jeg hadde alltid så vondt av den jeg ikke var med. Nå skal det være sagt at både mamma og pappa snakka ikke om det som noe spesielt vondt, å måtte feire jul uten oss. De prøvde å snakke om at de skulle kose seg med sine foreldre og søsken, osv. Men jeg kunne se det i øynene deres når jeg forlot dem, at det var vondt. Jeg visste det også, at de selvsagt skulle ønsket å være med oss. Det er en god følelse og føle seg ønsket, men det var vondt å ikke kunne tilfredstille begge parter. I tillegg savnet jeg selv mammen og pappen min. Jeg ville jo helst ha begge der.
Det var vanskelig å være det barnet som ikke gledet seg til jul. Jeg prøvde alt jeg kunne for å glede meg. Å følge alle disse tradisjonene – med glede. Men jeg fikk liksom aldri frem igjen godfølelsen inni meg. I stedet gikk jeg rundt med en tristhet inni meg. Denne tristheten har følgt meg inn i voksenlivet. Tidligere begynte den i disse tidene da alle begynte å snakke om jul, og hvor mye de gledet seg. Jeg gledet meg jo ikke, det ble sånn kontrast. Jeg følte alle snakket om hvor kjekt det var, så jeg følte meg litt dum faktisk, som ikke klarte å få frem den gledefølelsen. Hva var galt med meg? tenkte jeg. Julen begynte på en måte allerede i oktober, og jeg følte den følgte meg over i nyåret. For da kom alle spørsmålene om hvordan jeg hadde hatt det i julen, hvordan vi feiret osv… Da puttet jeg på ett falskt smil og fortalte om all gleden – som egentlig ikke var tilstede inni meg. Jeg turte ikke å fortelle om hvordan jeg egentlig hadde det, for det skammet jeg meg over.
Dette er noe å tenke over. Det er ikke alle barn som har det bra i julen. En trenger ikke å snakke om jul – hele tiden. Til dere som har det vanskelig i julen – dere er ikke alene. Julen kan være en tøff tid for mange, det blir bare ikke snakket så høyt om. For gleden tar på en måte plassen.
Nå har jeg selv klart å få julen til å bli en litt mindre ting for meg selv. Det er faktisk bare en dag. Jeg kan kose meg med begge foreldrene mine når jeg vil, det trenger ikke bare å være på julaften. Jeg kan være med mamma på julaften, og pappa 1.juledag. Jeg kan kose meg med søskena mine. Jeg liker å være kreativ, så jeg koser meg med å gjøre huset koselig. Jeg kan ha det fint hjemme jeg nå, sammen med kjæresten min. Jeg har mange venner,kollegar, søsken, familie osv.
Nå er jeg voksen, og jeg velger å ha det fint. Men som barn, klarer man ikke å ta ett sånn valg. En lever på en måte bare livet i familien.
Dette innlegget ble først lagt ut på den gamle bloggen min.
-Renate
Vi som barn av rusavhengig 