Om julekvelden da skal alle sammen være glad..

 

Om det bare hadde vært sånn.. Jula nærmer seg, og jeg vet det er mange som gruer seg til det. Jeg var en av de. Det som skal være en glede. Hygge. God mat. Godt selskap. God stemning. Gaver. Peis. Juletre.

Men sånn er det ikke for alle. Jeg har lenge fått forespørsler om jeg kan skrive om min erfaring med jul, men helt ærlig, jeg husker nesten ikke noen av julefeiringene. Jeg vet det har blitt feirt hvert år, helt siden jeg ble født – men jeg tror rett og slett de er helt fortrengt. Det kan ha vært stresset og belastningen rundt det, som har gjort at det har blitt «borte» fra hukommelsen. Negativt stress. Jeg husker så vidt at jeg alltid var spent på om hvor rusa pappa kom til å være når kvelden kom. Jeg følte meg skamfull. Skamfull for de gangene han sovnet i maten mens alle så på. Når han var helt svart i øynene, og hadde en nedover munn som gikk så langt ned at den nesten nådde brystet.

Stresset med å skulle passe på alle. Passe på og avlaste mamma så godt så mulig. Når hun var stresset, var jeg dobbelt så stresset. Hadde mitt eget stress i utgangspunktet, og jeg tok på meg hennes i tillegg. Jeg passet på at pappa oppførte seg noen lunde ålreit, og at det ikke ble noe familiedrama. Passe på at fasaden ble holdt og at alt gikk som det skulle.

Men hvordan jeg hadde det var ikke fullt så viktig. Faktisk ikke viktig i det hele tatt. Jeg tok ikke vare på meg selv, og ble ikke tatt vare på. Følte meg sjeldent hørt og sett. Jeg har en mistanke om at det kan være skadende for mange barn. Det var det iallefall for meg.

Det slipper jeg jo i år, å har ikke stresset i forbindelse med jul i det hele tatt. Det eneste jeg kjenner på nå er presset på alt rundt jul, alt man må bruke penger på å alt man skal forberede. Men ellers har jeg en god følelse på at det blir veldig koselig i år. 🙂

-Miriam