KoRus lanserte filmen: Se meg, snakk med meg 11. feburar 2016, og jeg ble veldig inspirert av den. Den var utrolig rørende, hvor de følgte en gutt som opplevde grov omsorgssvikt, og kan kjenne meg igjen i mange av følelsene som vises til i filmen. Spesielt det øyeblikken når terapauten, eller hovedpersonen i filmen, går til en klasse for å undervise i det å se andre barn som har det vanskelig. Hvor han snudde litt på undervisningen, og lot barna svare på spørsmålene, før han underviste. Det gjorde virkelig noe med meg. Jeg ble veldig inspirert, og tegnet en tegning i forbindelse med dette. De beskrev mange av signalene på hvordan man kan oppdage om noen ikke har det bra hjemme. De snakket mye om at vedkommende kan være trist, mye alene, nedstemt og innestengt. Så begynte jeg å tenke på meg selv. Jeg var av typen som skulle skjule det hele. Å det klarte jeg som regel ganske godt, jeg var alltid hyggelig og blid med de voksne autoritære på skolen. Det var veldig sjeldent jeg var sint, eller viste noe som helst form for fustrasjon eller nedstemthet. Viss jeg bare ikke lagde noe bråk, ville de ikke skjønne at jeg slet. Jeg fikk oppmerksomhet med å alltid gjøre som jeg fikk beskjed om, være rolig i timene og gjøre leksene. Jeg var «gullungen». INGEN skulle vite. Så, spørsmålet da, hvordan plukker man opp di? Jeg er litt stolt av den her tegningen, faktisk! 😀 Takk for inspirasjonen, KoRus Sør!
Her er en teaser til filmen, og link til hele filmen kommer under!
Link her: http://borgestadklinikken.no/endelig-er-filmen-ute#.VsRMz1RjEm8.facebook
-Miriam
Vi som barn av rusavhengig 