«A deep sorrow is always silent», synes det sitatet var så beskrivende på hvordan sorg kan være. Jeg har lenge tenkt på at jeg har hatt lyst til å skrive om sorg på bloggen, men kjenner på en slags klomp i magen når jeg tenker på det. Jeg har nettopp klart å sette ord på det selv, og registrere at sorgen er der. Jeg har aldri før tenkt at jeg sørger. eller forstått hva det er. jeg har bare utsatt og utsatt det så lenge jeg kan huske. Ha fokus på andre sine liv, lage drama og ha kjærlige relasjoner som ikke er sunne for meg.
Idag kan jeg kjenne den. Men vet ikke helt hvordan jeg skal takle den. Jeg er så vant til å løpe fra den. Det som også jobber inni meg er spørsmål om hva egentlig sorg er. Hva sørger jeg over? Hvorfor har jeg sorg? Hvor lenge skal den være der? Hvordan kommer jeg videre fra det?
Etterhvert har jeg prøvd å sette ord på hva sorg er for meg. Det som jeg kjente nå når jeg satt å skrev er sorg over å ikke hatt en «normal» barndom. At jeg aldri fikk være barn. At jeg ble nedprioritert på grunn av rusen. At jeg heller aldri fikk være ungdom. Også sorgen jeg fikk da pappa ble rusfri. Det ble så stor forandring i det. Sjokk. Forandring er tøft. Jeg liker det ikke, sånn helt ærlig. Men jeg vet at med tiden og når resultatene vises av forandringene, så har jeg det mye bedre. Jeg har så mye erfaring og sett at mennesker forandrer seg til det bedre, og så går det en stund, og det er tilbake til det samme mønsteret. Å da starter spiralen på nytt, med alle skuffelsene og sorgene. Så jeg har oppdaget at jeg ikke forbinder forandring med noe positivt.
Derfor tror jeg det også blir vanskelig for meg å tillate sorgen. Tenk på hva som er på andre sida? Det skremmer meg. Det som jeg gjerne vil skal glede meg. Glede meg over forandringer.
-Miriam
Vi som barn av rusavhengig 