Frykten for å bli forlatt

Frykten for å bli forlatt har jeg virkelig kjent på i det siste..Eller har alltid hatt den frykten så lenge jeg kan huske. Å spesielt når jeg har det godt, eller livet er rolig – så vett jeg at det kommer ett eller annet å ødlegger hele greia. For å ha det bra, kan man ikke..Så Renate har beskrevet så godt i sitt innlegg om å ha det bra.

Det var slik jeg hadde det når jeg var lita, at når det var stille i hus og i livet, visste jeg at det kom til å eksplodere ett eller annet snart. Enten mamma og pappa kommer i store krangler, pappa er veldig rusa eller mamma er syk, igjen, osv.. Det var det verste jeg visste. De tidene. Når det var stille. Stille før stormen. Det var ikke før stormen brøyt ut at jeg følte jeg fikk en viss kontroll og trygghet. Jeg fant trygghet i det utrygge. Da visste jeg iallefall at foreldrene mine var i live. Jeg husker jeg kunne se på pappa når han var til å eksplodere. Han var kjempestille, noen ganger svarte han ikke når vi snakket til han og hadde ingen mimikk i ansiktet. Så var da jobben som datter og mor å prøve å få han i godt humør igjen. Det gjorde vi med å prøve å underholde han eller snakke rolig til han. men det var ikke alltid det funka, da sa det pang.

Jeg har følt at jeg har vært forlatt mange ganger i mitt liv. Følt meg veldig alene. Men jeg vet den dag i dag, at jeg ikke trenger å være redd for å bli forlatt. Selvom jeg kjenner at frykten kommer tilbake i meg til tider, har den ikke helt forsvunnet. Jeg har en pappa og en mamma som er tilfriskning og jobber masse med seg selv og en søster som står meg veldig nær. Jeg har noen veldig gode nære relasjoner i livet mitt ellers som jeg aldri har hatt før. Da blir frykten nesten større. Jeg har det for godt. Det som jeg kjenner med frykt for å bli forlatt, er at jeg unngår konflikter med folk. Jeg unngår å bli konfontrert eller konfrontrere, nettopp fordi jeg er så redd for å såre og skulle bli avvist. Jeg lærer heletiden, og lærer at jeg trenger å øve på det. Nettopp slik at jeg er ærlig i mine relasjoner. Fordi når jeg ikke tørr å kanskje havne i konflikt med noen, så er jeg heller ikke ærlig. Det er en trening. Det å tåle å stå i uløste konflikter, og at jeg blir ikke forlatt bare sånn fordi vi var uenig om noe. Det er en del av livet. Jeg merker de erfaringene mine jeg har gjort med å være ærlig i noe som jeg ønsker å fortelle noen som kan være upoplært, at det aldri er så ille som jeg tror. Jeg trenger å gjøre meg de positive erfaringene ved å være ærlig også. Gi meg selv tid, alt til sin tid og alt kan ikke løses over natta… 😉