Det å være medavhengig innebærer så mye. Som pårørende til rusavhengig havner vi fort i en rolle som medavhengig. Jeg ble opptatt av hvordan mamma sitt humør var, og så føyde jeg meg etter det. Alt rundt henne ble så viktig, og midt i det mistet jeg meg selv.
Med en rusavhengig så tett som jeg har hatt, trenger jeg å jobbe mye med meg selv enda. En ting som jeg synes er vanskelig nå, er at jeg er så redd for å såre andre. Jeg har det i meg at jeg må tilfredsstille alle andre, det er noe jeg fort kan sette høyere enn meg selv. Dette har jeg egentlig løsrivet meg mye i fra. Men til tider kan dette blomstre opp igjen.
I det siste har jeg tenkt mye på hvordan folk rundt meg reagerer på det jeg skriver om på bloggen. Jeg vet at temaer som blir tatt opp her er tabu. Det er ikke alle som ønsker at det skal bli snakket om. Mye av det jeg bringer opp er fortid, en fortid som preger livet mitt i dag. Jeg tror at når man opplever sånne ting som jeg har, er det mange som ønsker at dette ikke skal bli snakket noe mer om. Jeg kjenner det er vanskelig. Nå når jeg bringer dette opp i lyset, så vil det naturligvis komme motstand.
Nå om dagene kjenner jeg på en bitterhet over at det skal være så forbaska vanskelig å snakke om ting! Hvordan ting skal hysjes ned, og pakkes inn. For meg er det helt naturlig å snakke om det, men det er ikke lett fordi altså. Min historie er på en måte ikke bare min. Jeg deler den med andre nære. Når jeg deler om min fortid, kan det også banke på hos mange. En kan kjenne seg igjen, og så kommer følelsene rundt dette opp. Jeg tror at for noen kan dette være vanskelig, spesielt vist dette er noe en har bestemt seg for å stenge ute. Da kan det være tøft når jeg setter ord på det.
Jeg står for at jeg bringer opp tema som er tabu. Men uansett er det vanskelig. Det er vanskelig når jeg har vært så vant med rollen som å tilfredsstille andres behov, når jeg har vært opptatt av å «please» andre, og prøve å gjøre som andre vil. Jeg gjør alt jeg kan for å ivereta dem rundt meg. Ingen skal være redd for at jeg plutselig skriver om dem (vertfall ikke direkte). Men det er menneskene rundt meg som har vært med på å forme den jeg er i dag. Pluss at relasjoner er det aller vanskeligste for meg.
Som en sa til meg nylig «Det er vanskelig å dele sin egen historie, uten å dele andre sin»
-Renate
Vi som barn av rusavhengig 