Takk for støtten!

Så var julekvelden over. Det har vært utrolig koselig, helt rusfritt og sammen med god famile 🙂 Dette er en julefeiring jeg kommer til å huske! Jula er travel, derfor har vi ikke fått blogget de to siste dagene.

Kjenner jeg har lyst til å takke for all støtten vi har fått rundt bloggen, vi har komt i kontakt med mange, og fått mye interesse allerede. At folk setter pris på det vi gjør, og kjenne på at vi kan bidra på dette området. Det som har vært den beste opplevelsen for meg er den terapautiske verdien det har gitt å skrive om fortid og nåtid og den nære relasjonen jeg har fått av min partner iforhold til bloggen. Så jeg er så spent på hvor bloggen kan føre oss, og hva framtiden bringer for oss. Vi drømmer om mye av det samme og vi drømmer stort. Det er det som gjør det så godt å arbeide sammen, at vi har mye av de samme tankene og målene. Jeg har vært veldig rørt, og nesten overvelmet av den støtten familien min har visst oss. Så det er jeg takknemlig for, og jeg føler meg heldig og priviligert. Ett eksempel, hele familien ble med på vår «Drikk mer brus i jula» kampanjen:

Her tar jeg bilde sammen med mine to søstre, mamma, tantebarn og onkel! Min lillesøster kjøpte selfiestang, slik at vi kunne ta ett bilde sammen med julebrus. Det rørte meg veldig mye. Å takk til alle dere som støttet kampajen, og la ut bilder. Vilt spennende å være med på! 🙂

Så: Takk for støtten! Ønsker alle en fortsatt god romjulstid, og ta vare på deg selv..Husk du er god nok som du er 🙂

-Miriam

Om julekvelden da skal alle sammen være glad..

 

Om det bare hadde vært sånn.. Jula nærmer seg, og jeg vet det er mange som gruer seg til det. Jeg var en av de. Det som skal være en glede. Hygge. God mat. Godt selskap. God stemning. Gaver. Peis. Juletre.

Men sånn er det ikke for alle. Jeg har lenge fått forespørsler om jeg kan skrive om min erfaring med jul, men helt ærlig, jeg husker nesten ikke noen av julefeiringene. Jeg vet det har blitt feirt hvert år, helt siden jeg ble født – men jeg tror rett og slett de er helt fortrengt. Det kan ha vært stresset og belastningen rundt det, som har gjort at det har blitt «borte» fra hukommelsen. Negativt stress. Jeg husker så vidt at jeg alltid var spent på om hvor rusa pappa kom til å være når kvelden kom. Jeg følte meg skamfull. Skamfull for de gangene han sovnet i maten mens alle så på. Når han var helt svart i øynene, og hadde en nedover munn som gikk så langt ned at den nesten nådde brystet.

Stresset med å skulle passe på alle. Passe på og avlaste mamma så godt så mulig. Når hun var stresset, var jeg dobbelt så stresset. Hadde mitt eget stress i utgangspunktet, og jeg tok på meg hennes i tillegg. Jeg passet på at pappa oppførte seg noen lunde ålreit, og at det ikke ble noe familiedrama. Passe på at fasaden ble holdt og at alt gikk som det skulle.

Men hvordan jeg hadde det var ikke fullt så viktig. Faktisk ikke viktig i det hele tatt. Jeg tok ikke vare på meg selv, og ble ikke tatt vare på. Følte meg sjeldent hørt og sett. Jeg har en mistanke om at det kan være skadende for mange barn. Det var det iallefall for meg.

Det slipper jeg jo i år, å har ikke stresset i forbindelse med jul i det hele tatt. Det eneste jeg kjenner på nå er presset på alt rundt jul, alt man må bruke penger på å alt man skal forberede. Men ellers har jeg en god følelse på at det blir veldig koselig i år. 🙂

-Miriam

Godheten i en klem <3

Jeg har egentlig aldri likt klemmer. Ganske rart. Jeg hadde lyst til å like klemmer, men hver gang noen klemte meg så fikk jeg en rar følelse inni meg. Jeg stivnet til, og ble veldig ukomfortabel. Mamma har alltid vært god på å gi klemmer, og det har også andre i slekta vore god på. Så jeg vet ikke hva det var med meg som gjorde at jeg ikke likte disse klemmene.

Intimgrensa mi har alltid vært langt der ute. Viss folk utenom nær familie satte seg for nær meg i sofaen, så fikk jeg lyst til å flytte meg. Jeg husker jeg så andre folk som satt tett, og kanskje til og med koste litt med hverandre, det synes jeg såg så koslig ut. Men jeg fikk meg liksom ikke helt til å gjøre  det. Jeg har nok vært en person som er ganske åpen, men jeg slipper likevel sjelden folk inn i varmen. Slipper de sjelden inn i hjertet. Men dette har jeg merket en endring på. Det kan bli ganske ensomt å være meg, når jeg ikke slipper folk helt inn.

Men nå har det skjedd en endring! Ikke bare har jeg lært meg å ta i mot klemmer, men eg kan klemme tilbake. Jeg kan til og med gi en klem på eget initiativ. Og det er så godt! Det ligger så mye kjærlighet i en god klem. Nå når jeg velger å ta i mot den kjærligheten som blir gitt til meg, så klarer jeg virkelig å kjenne på det.

Dette med klemmer gikk opp for meg når jeg var i Oslo for ett par veker siden. Jeg reiste alene, og traff på mange nye folk som jeg aldri før har sett. Jeg tok meg selv spesielt i det når jeg var på boklansering av den nye boka til Anne Kristine Bergem. Jeg hadde kun truffet to personer der fra før. Men det var noe med stemningen der som bare fikk meg til å slappe av. Jeg fikk ett par klemmer, som jeg tok godt i mot. Men når jeg skulle gå så snakket jeg med en dame som jeg hadde hatt litt kontakt med på mail før jeg skulle på boklanseringen. Når jeg skulle gå så gikk jeg bare bort og klemte hun, nett som det var det mest naturlige i verden, og så gikk jeg. Det var en god klem! Men når jeg kom ut så var jeg så sjokket over meg selv. Jeg var der helt alene, og gikk rundt og klemte på folk. Renate liksom, som ikke kunne fordra nærkontakt med andre mennesker tidligere. Går plutselig rundt i Oslo og klemmer på folk 🙂 Neida, ikke helt sånn da! Men jeg følte meg så trygg på meg selv, at jeg bare kunne gjøre det.

 

Det er så godt med klemmer. Jeg er så takknemlig for at jeg har lært meg å kjenne godheten i en god klem. Endelig kan jeg klemme folk sånn at det kjennes godt for meg også 🙂 og ikke minst, endelig kan jeg slippe folk inn i hjertet mitt.

-Renate

 

Til min modige behandler og venn

På den gamle bloggen min skrev jeg ett innlegg om mitt aller første møte med en behandler. Dette var en dame jeg hadde kjennskap til på privaten, som jeg oppsøkte når jeg var helt desperat etter hjelp. Hun har betydd så mye for meg at jeg har lyst på å legge ut dette innlegget på denne bloggen også.  Her er innlegget:

Livet mitt var ganske vondt å leve. Jeg var syk, både psykisk og fysisk. Ryggen var i lås, og jeg var sykemeldt fra jobb. Dagene var preget av angst, og en stor klump i magen. Folk rundt meg begynte å ytre sin bekymring for meg, men jeg ville ikke ha hjelp. Jeg var vell innerst inne livredd for å bryte sammen, jeg ville være sterk!
Til slutt klarte jeg ikke mer, jeg var desperat. Jeg orket ikke å ha det sånn lengre.

Det var da jeg kom i kontakt med min første behandler. Eller jeg hadde kjent henne lenge, men hadde ikke tørrt å be om hjelp. Jeg hadde alltid vært så fascinert over godheten hun hadde i seg. Inni meg så hadde jeg alltid visst at hun ville ta i mot meg med åpne armer, men jeg måtte bare ta steget. Og jeg hadde rett, hun tok i mot meg med åpne armer. Og bare holdt rundt meg gjennom en tøff tid!

Da jeg kom til henne var jeg stiv som en stokk, livredd, og desperat. Kjærligheten hun viste meg skremte meg faktisk litt. Hun klemte meg når jeg kom inn døren, og jeg stivnet. Jeg har liksom aldri likt å bli klemt, men likevel har jeg trengt det. Jeg satte pris på det. Hun hjalp meg til å se mer på meg selv. Når jeg snakket om alle andre, så spørte hun » hva med deg da, Renate?». Hun forklarte meg hvordan alt hang i sammen. At mine reaksjoner var naturlig i forhold til hvordan det stod til rundt meg. Hun gav meg skryt, hun viste meg godheten som jeg hadde inni meg. Men som jeg aldri klarte å se selv. Hun fikk meg også til å se kjærligheten som mine foreldre hadde til meg.

Det var nok ikke lett å nå inn til meg. Jeg hadde satt opp en gigantisk forsvarsvegg som jeg kjempet for å holde oppe. Jeg var livredd for hva som kunne skje vist jeg tok den ned. Men litt etter litt kom hun innunder huden på meg. Jeg begynte å få tillit til henne, og jeg kjente virkelig hennes ubetinget kjærlighet til meg. Hun var liksom bare glad i meg. Jeg har ikke så lett for å gråte, det har jeg liksom alltid synes har vært vanskelig. Det var ikke mange tårene jeg delte med henne, det er fremdeles sjelden jeg deler tårene mine med noen. Men jeg husker en gang, da klarte jeg ikke å holde det inne lengre. Det var så forløsende, jeg knakk i sammen. Da kom hun bort til meg, og holdt rundt meg. Hun bare holdt og holdt, til det ikke var flere tårer. Etterpå satte hun seg inntil meg, holdt meg forsiktig på kneet, og bare viste meg at hun tålte meg. Hun tålte at jeg knakk i sammen, og oppførte seg som om dette var verdenes mest naturlige ting. Det var så godt å bli ivaretatt, holdt rundt, og bare kjenne kjærligheten. For jeg klarte faktisk å ta i mot kjærligheten! Hun hjalp meg til å ta imot.

Hun var tilgjengelig for meg gjennom den tøffeste perioden. Jeg husker jeg ringte henne på kveldene, av og til i helgene også. Hun tok seg alltid tid, og lyttet. Det var oftest når angsten slo inn for fullt, eller klumpen i magen var så altfor stor, at jeg ringte henne. Hun hjalp meg til å få litt jordfeste igjen. Jeg husker spesielt en gang at jeg var så redd. Det var kveld, og jeg ringte henne. Da lyttet hun, og så sa hun jeg skulle rigge meg godt til i sofaen og pakke meg inn i teppe. Så skulle jeg bare sitte i sofaen, godt innpakket, så skulle hun sende meg kjærlighet og jeg skulle ta imot. Når vi la på var jeg fremdeles litt urolig, men jeg pakket meg inn, og bestemte meg for å ta imot. Det var så godt! Bare det å vite at noen tenkte på meg, med kjærlige tanker, gjorde at jeg ikke følte meg så alene. Jeg fant roen den kvelden, og sånne kvelder var gull verdt for meg!

Jeg er så evig takknemlig for at min første behandler hadde mot til å bry seg om meg, fra innerst i hjerteroten brydde hun seg. Jeg trengte sånn den kjærligheten hun viste meg, helt ubetinget! Jeg leste nettopp en overskrift » med kjærlighet som medisin». For meg funket det vertfall. Kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet. Jeg fikk faktisk tilbud om tabletter av legen min. Men med en mamma på avrusning, var jeg så livredd medisiner og tabletter at eg tørrte rett og slett ikke. Og takk Gud for det. Det var jo ikke medisiner jeg trengte, jeg trengte kjærlighet og noen å snakke med.
Det var dette som fikk meg til å åpne meg, som gav meg mot til å jobbe med meg selv. Jeg er helt overbevist om at jeg ikke hadde tørrt uten støtten fra henne.

På min vei har jeg truffet på flere kjærlige behandlere, dere er alle gull verdt for meg. Jeg håper enda flere behandlere har mot til å bry seg, mot til å vise kjærlighet. Vi trenger det! Mange av oss kommer med mangel på kjærlighet til oss selv. Jeg har troen på behandling uten medisiner, jeg er ett bevis på at det virker. Det krever arbeid, det krever mot fra behandlerene, men det er verdt det.
Tusentusen takk for all kjærligheten du har vist meg! Du er modig, og jeg er bare evig takknemlig for at du er du!

 

-Renate

Så mye mer

Vi er så mye mer enn «bare» barn av rusavhengige! Men det er en del av meg, og kommer alltid til å være det. Det er mye av grunnen til at jeg har vært med på å starte denne bloggen, altså å vise at DU er ikke alene om å ha noen man er glad i som ruser seg. Og hvilken problematikk som kan oppstå rundt det.

Men som sagt, jeg er mer enn det. Vi mennesker er komplekse, og vi har våre egenskaper, talenter og ressurser. Jeg har nevnt tidligere at jeg elsker å danse, og det er noe av det beste jeg vet. Bare det å  bevege seg sammen med musikk, være ilag med andre mennesker og bare stenge verden helt ute. Det er som en pust i bakken.Ut i fra at jeg selv har erfart hvor viktig det er å ha en aktivitet, så kjenner jeg at det er viktig å kjempe for at barn skal få mulighet til aktivitet. At de feks ikke hele tiden skal være hjemme å passe på foreldrene, men at de får komme seg ut og ha sin egen friplass.

Også bare elsker jeg klær! Mote! Spesielt, gjenbruksbutikker og bruktbutikker med gamle møbler – det kuleste jeg vet! Så det blir også noen «todays outfit» på denne bloggen her 🙂 Pluss litt reklamering for butikker 😉 Så på bilde under, er det en kjole jeg kjøpte fra Aksis i Alta, for bare 60 kr, som er ren ull! Den var så spesiell, at jeg bare måtte ha den. Å den er god og varm, viss jeg vil bruke kjole om vinteren så passer den veldig fint til det 🙂

Også er jeg veldig intressert i kunst, å elsker å tegne. Bildet under tegnet jeg til min mor i fjor til jul – jeg visste ikke at jeg kunne det her engang. Jeg oppdager nye ting med meg selv hele tiden. Det er det som er så spennende med å være menneske.

Så ville jeg legge ut bilde av meg og renate. Vårt første fysiske møte etter at vi startet bloggen sammen. Er så utrolig glad for å jobbe med henne. Og så godt å se henne igjen! Vi har vel så og si kjent henne i 4 år nå..SÅ tusen takk for samarbeidet 🙂 Husk. Du e go nok, akkuratt som du er – og its okey not to be okey, honey. ❤   -Miriam

Styggen på ryggen er blitt en av mine nærmeste

Det er mørketid, og det nærmer seg jul. En tid der jeg ofte blir veldig urolig. Jeg har klart å bevare roen til nå. Men den kjente uroen kommer snikende. Etter å ha startet denne bloggen, som jeg tenker er veien til å bli mer ærlig og åpen om meg selv, så har det dukket opp mange følelser. Det er litt rart, at folk kan lese det jeg skriver. Det er jo det jeg vil. Men når folk kommer og snakker med meg fordi de har lest på bloggen, blir jeg litt sjokka. Selv om det ikke er noe sjokkerende. For tekstene er jo ute i «den store verden» nå. Offentlig. Folk kommer og viser støtte til meg. De støtter meg for det som har vært, og for at jeg står frem nå. De støtter og takker meg fordi jeg snakker om ett så tabulagt tema. Jeg har hørt fra folk som jeg ikke har snakket med på mange år, og fra folk som jeg ikke pleier å snakke med. Alle de menneskene,som viser at de bryr seg om meg.Det er virkelig rørerende.

Men uansett. Jeg må passe på meg selv, og tankene mine nå. For det første så får jeg ett enormt stort behov for å vise at det går bra nå. På en måte så er det jo sant, men på en annen måte ikke. Jeg vet ikke helt jeg. Noen ganger når folk spør hvordan det går, så sier jeg bare bra. Fordi jeg vil ikke inn på det. Jeg tenker ofte at det er jo det folk vil høre også, at det går bra. Det er nå jeg må kjempe mot meg selv, kjempe mot at jeg skal skape en fasade på nytt nå. At jeg får ett stort behov for å vise hvor sterk jeg er nå. Da har jeg gått imot meg selv igjen. Det er faktisk ganske vanskelig akkurat nå. Jeg viser sårbarheten min til offentligheten. Jeg er ikke bare sterke Renate nå, jeg viser meg sårbar. Det er det verste jeg vet! Men jeg er så sliten av å vise en fasade, av å jobbe med å holde den oppe.

Poenget er at nå må jeg ta i bruk alle verktøyene jeg har og ta vare på meg selv. Ikke la «styggen på ryggen» ta overhand. Jeg har ikke vært så snill med meg selv de siste dagene. Jeg har hakket så mye på meg selv, og fortalt meg selv alt jeg ikke får til. Alt rundt meg har bare blitt en bekreftelse på den dårlige personen som jeg er. Men innerst inne så vet jeg at dette ikke er sant. Men når jeg går hjemme om dagene, og ikke mestrer alle mine nærmeste relasjoner, da går jeg til angrep på meg selv. Til slutt så er det så vidt jeg orker å gå ut døren. Nå er det på tide å snu. Dagene går opp og ned. Jeg er takknemlig for at det er flere av de gode dagene, enn de vonde. Men den siste uken har «styggen på ryggen» tatt litt for mye plass.

 

-Renate

 

Å ta vare på seg selv

Det å ta vare på seg selv, er temaet jeg sitter inne med nå. Ja, hvordan gjør man det? Når gjør man det? For min del har det tatt sin tid, det å bli kjent med meg selv og begynne å ta vare på meg selv. Jeg skulle alltid ta vare på alle andre, passe på. Jeg satte dem alltid først. Det førte til at jeg til slutt ikke visste hvem jeg var, neglisjerte meg selv og mistet meg selv. Det bli faktisk en overlevelsesmekanisme. For å slippe å kjenne på hvordan jeg selv hadde det – passte jeg på alle andres liv. Jeg har alltid følt det som om jeg har en «syvende sans». For jeg kan veldig godt lese følelser til andre mennesker – men det negative med det er at jeg tar på meg det som ikke er mitt. Det blir tungt å bære på i lengden.

Så denne overlevelsesmekanismen, kom jo godt med når pappa ruset seg aktivt. Jeg forstod godt når han hadde «en dårlig dag», når han var rusa og på hvilken måte. Jeg måtte vite når jeg måtte passe meg, være forsiktig/stille eller når jeg kunne snakke med han. Og humøret til moren min gav meg også mye informasjon om hva som kunne komme til å skje senere. Eller hvordan jeg måtte oppføre meg rundt henne. Selvfølgelig var ikke dettte alltid reelt, men det var sånn jeg skapte min virkelighet, for jeg visste ikke annet enn å prøve å overleve å «sense» alle sitt humør og følelser.

Det slipper jeg heldigvis idag. Idag kan jeg leve. Å det er derfor denne bloggen har blitt så kjær til mitt hjerte, vi vil vise at det finnes håp. OG AT DU IKKE ER ALENE. Uansett om forelder, søsken, onkel, eller kjæreste ruser seg, drikker for mye alkohol eller har andre former for avhengighet og sykdom, så finnes det håp. Jeg er så takknemlig i dag, i en alder av 24 år – at jeg klarte å tenke på en alder av 19/20 at jeg trengte hjelp! Det er helt utrolig å tenke på nå. MEN thank God!

Ja. Ta vare på seg selv. Jeg jobber enda med å prøve å finne ut av hva betyr, og hva det betyr for meg. Men det jeg har lært på min vei, er å lytte til kroppen. Den kan fortelle vanvittig mye! Så jeg har lært gang på gang, at når man merker at det er noe på magefølelsen, så viser det seg å stemme! Men det er en prosess, og det krever myse arbeid. Bare det å lære å regulere følelser, og sette ord på de, er en av de første stegene jeg måtte ta for å definere mine behov. Slik var det i allefall for meg.

Jeg vil bare si til slutt, det er helt lov å ta vare på seg selv, å prioritere seg selv noen ganger! Jeg vet det godt, jeg hadde det sånn før at jeg fikk så forferdelig dårlig samvittighet når jeg sa nei til noen. Men nå er det omvendt. nå får jeg dårlig samvittighet for å ikke lytte til min indre stemme. Haha! Litt av en sirkel 😉 Ting tar tid, å gi deg selv tid. Det blir ikke «fikset» over natta 😉

DU ER GOD NOK. Det er jeg og.

– Miriam

Vil folk like meg nå?

Ja, dette kverner i hovet mitt nå. Vil folk like meg nå når jeg viser hvem jeg virkelig er?

Det er skummelt, skikkelig skummelt. Nå viser jeg meg selv, sånn jeg er. Det skremmer vettet av meg kjenner jeg. Fordi jeg er så vant til å gjøre meg til den personen jeg tror andre forventer at jeg skal være. Valget om å starte blogg har jeg ikke diskutert med noen. Jeg bare startet samarbeid med Miriam, uten å sjekke hva andre skulle synes om det. Tidligere hadde jeg tatt frem telefonlisten over kjente, og spørt dem om hva de synes. Jeg hadde latt alle andre rundt meg fått være med på å forme bloggen. og dette hadde vært så slitsomt. Det hadde kommet frem mange meninger, og jeg hadde gjort alt jeg kunne for å tilfredsstille dem.

Men nå, så har bare jeg og Miriam gjort det. Det er jo dette JEG vil. Men jeg har alltid vært så opptatt av å være likt. Det har ikke vært så viktig å være meg selv. Det aller viktigste har vært at andre liker meg. Jeg har alltid vært åpen til en viss grad, jeg har snakket om vanskelige ting. Men uansett så er dette annerledes. Nå er jeg helt ærlig om meg selv og mine følelser. Det er jo sånn jeg vil ha det. Om folk ikke liker meg på tross av dette, så vil jeg at det skal være helt greit. Jeg har ikke lyst til å leve livet mitt på andre sine premisser lengre, jeghar ikke lyst å kjempe for å bli likt av alle. Den kampen er vond, og faktisk umulig. For det er ikke sånn at alle kan gå rundt og like alle her i denne verden. Jeg har satt meg ett urealistisk høyt mål om å bli likt av alle.

Jeg har lyst til å bare være meg selv. Like meg selv, akkurat som den jeg er. Fordi jeg er god nok akkurat som jeg er. Fordi alle er gode nok akkurat som de er!

Jeg har mange folk rundt meg som liker meg, akkurat som den jeg er. Jeg har folk som viser at de er glad i meg, som elsker meg. Og jeg vet jo at de liker Renate, ikke en pakke som jeg prøver å lage. Jeg vil vise meg selv respekt, med å være meg selv.

I dag er jeg litt urolig, litt redd. Bare for i dag vil jeg tillate meg å kjenne på de følelsene. Det er bare følelser, det er ikke farlig. Jeg vil si til meg selv at «Jeg er god nok».

– Renate