Hun kjente trekken rive i fjeset hennes. Huden ble stiv, nesten som om ansiktsmimikken frøs til. Stivnet i en mimikk som skjulte hvordan det var på innsiden, skjulte alle følelsene. Hadde noen sett henne nå hadde de sikkert trodd at hun var uten følelser. Var god på å skjule, synes det var vanskelig å vise.
Der hun stod og kikket på steinen kom det ikke frem noen følelser. Det var avstengt. Følelsene som hun stengte inne, bevegde seg ut i musklene og skapte spenninger. Hun ble sint på seg selv fordi hun gjorde det. Var hun kald? hadde hun ikke brydd seg nok til å føle? Sånn hadde det vært den dagen også. Følelsene endte opp i hodet som en pulserende hodeverk som skrek etter å få komme seg ut. Hun ville få det ut, det var noe av det tøffeste. Hadde lyst til å vise seg sårbar. Ville ikke bare sitte på følelsene, ha sårbarheten inni seg, det var ensomt der inne helt alene. Hun lengtet etter at noen skulle se henne, se sårbarheten. Hvordan kunne noen se den når hun skjulte den så godt? Hun lengtet etter noen armer som kunne holde rundt henne. Såg på seg selv som ett lite barn som bare hadde behov for å bli holdt rundt, klemt hardt. Når noen klemte henne stivnet hun bare enda mer. Ville knekke i sammen i armene på noen, det var for tøft.
Hun gråt av og til. Noen ganger i bilen helt alene, da kom den opprivende smerten. På samme tid som hun stoppet bilen, stoppet tårene. Hadde trengt at noen var der sammen med henne, men klarte det ikke. Det var forløsende, men hun følte seg ensom.
Fremdeles stod hun der foran steinen, med den samme ansiktsmiminikken. Det var rart at det bare var en stein igjen, bare en fin stein. På samme tid såg den trist ut. Hun kjente inni seg at hun gledet seg til det ble litt varmere i luften, at solen kunne varme opp stedet. Hun gikk bort og klappet litt på steinen. Kjente at den var glatt mot huden hennes, på samme tid var den iskald. Livløs. Trakk til seg handen. Kjente en enslig tåre renne nedover kinnet, før hun snudde seg og gikk.
-Renate
Vi som barn av rusavhengig 