Styggen på ryggen er blitt en av mine nærmeste

Det er mørketid, og det nærmer seg jul. En tid der jeg ofte blir veldig urolig. Jeg har klart å bevare roen til nå. Men den kjente uroen kommer snikende. Etter å ha startet denne bloggen, som jeg tenker er veien til å bli mer ærlig og åpen om meg selv, så har det dukket opp mange følelser. Det er litt rart, at folk kan lese det jeg skriver. Det er jo det jeg vil. Men når folk kommer og snakker med meg fordi de har lest på bloggen, blir jeg litt sjokka. Selv om det ikke er noe sjokkerende. For tekstene er jo ute i «den store verden» nå. Offentlig. Folk kommer og viser støtte til meg. De støtter meg for det som har vært, og for at jeg står frem nå. De støtter og takker meg fordi jeg snakker om ett så tabulagt tema. Jeg har hørt fra folk som jeg ikke har snakket med på mange år, og fra folk som jeg ikke pleier å snakke med. Alle de menneskene,som viser at de bryr seg om meg.Det er virkelig rørerende.

Men uansett. Jeg må passe på meg selv, og tankene mine nå. For det første så får jeg ett enormt stort behov for å vise at det går bra nå. På en måte så er det jo sant, men på en annen måte ikke. Jeg vet ikke helt jeg. Noen ganger når folk spør hvordan det går, så sier jeg bare bra. Fordi jeg vil ikke inn på det. Jeg tenker ofte at det er jo det folk vil høre også, at det går bra. Det er nå jeg må kjempe mot meg selv, kjempe mot at jeg skal skape en fasade på nytt nå. At jeg får ett stort behov for å vise hvor sterk jeg er nå. Da har jeg gått imot meg selv igjen. Det er faktisk ganske vanskelig akkurat nå. Jeg viser sårbarheten min til offentligheten. Jeg er ikke bare sterke Renate nå, jeg viser meg sårbar. Det er det verste jeg vet! Men jeg er så sliten av å vise en fasade, av å jobbe med å holde den oppe.

Poenget er at nå må jeg ta i bruk alle verktøyene jeg har og ta vare på meg selv. Ikke la «styggen på ryggen» ta overhand. Jeg har ikke vært så snill med meg selv de siste dagene. Jeg har hakket så mye på meg selv, og fortalt meg selv alt jeg ikke får til. Alt rundt meg har bare blitt en bekreftelse på den dårlige personen som jeg er. Men innerst inne så vet jeg at dette ikke er sant. Men når jeg går hjemme om dagene, og ikke mestrer alle mine nærmeste relasjoner, da går jeg til angrep på meg selv. Til slutt så er det så vidt jeg orker å gå ut døren. Nå er det på tide å snu. Dagene går opp og ned. Jeg er takknemlig for at det er flere av de gode dagene, enn de vonde. Men den siste uken har «styggen på ryggen» tatt litt for mye plass.

 

-Renate

 

Hvem er det vi springer for i jula?

I år har jeg bare lent meg tilbake og observert. Jeg bestemte meg tidlig for at i år ville jeg bare ta det rolig. Jeg har kanskje vært en av de som har sprunget fortest i jula. Jeg liker det kjøret, stresset, når det er mye å gjøre. Men jeg sliter meg ut på det. Når januar kommer pleier jeg å være heltutslitt. Jeg har brukt mye tid og penger på jula, noe som jeg har likt tidligere. Men av en eller annen grunn så har jeg ikke hatt lyst til det i år. Jeg har ikke lyst til å ødelegge den fine roen som jeg har i kroppen nå, jeg vil bare nyte det. For jeg vet å gire meg opp, jeg blir så gira at jeg kan få til alt! Men da lever jeg på adrenalinet mitt lenge, helt til alt sier stopp.

Jeg har langt i fra bare vonde opplevelser med jul. Vi har hatt det veldig fint. Er det noe vi kan i min familie, så er det å kose oss. Det som kunne komme litt i veien for min del, var alle de vonde følelsene. Men jeg husker så godt den følelsen når julekvelden på en måte var over, når vi hadde gjort alt vi skulle. Når vi bare kunne slappe av, og se på presangene våre. Det var fint det. Jeg blir helt varm inni meg bare jeg skriver om det nå. Vi har hatt en tradisjon på at vi avslutter julekvelden med ett spill, enten ett vi fikk i presang, eller ett vi har i hus. Viss vi var sammen med mormor, så hev hun seg alltid med. Det blir ikke alltid så mye spill, for når den ene er mer overtrøtt enn den andre, da blir det latter. Dette er gode minner. Det er jo dette som setter seg på minnet, ikke alt stresset i forkant. Det er når roen har senka seg, og vi bare er sammen, det er da jeg har det som finest. Jeg er så takknemlig for at jeg kan sitte igjen med de gode minnene, det er dette jeg vil bringe med meg videre.

Så i år tar jeg det helt med ro. Jeg har begynt å høre på julemusikk, men utenom det så er det lite som minner om jul her i huset. Jeg har handlet inn det meste av presanger, så egentlig så er jeg nesten helt klar for jul jeg. Det er ikke sikkert jeg gidder å pynte mer til jul, og ikke tror jeg at det blir julevask, eller julebakst heller. Når en vokser opp i ett hjem der det er vanskelige ting, så blir julen ofte en tøff tid for mange av oss. Det har vært en vanskelig tid for meg også. I år skal jeg ikke kjempe mot dette, ved å springe og kave på. Jeg bare tar det med ro. Jeg skal prøve å ha en fin tid sammen med nære, og best av alt ha det fint hjemme.
Jeg har også tenkt en del på om det er noe jeg kan gjøre for noen andre som sliter i jula. Jeg traff på gateprest Carl Petter Opsahl da jeg var i Oslo. Han fortalte at han pleide å ta med seg familien ut, og være sammen med folk som hadde det vanskelig. Det synes jeg var en utrulig fin ting å gjøre. Frem til nå så har jeg ikke komt på noe annet enn å være god med de rundt meg. Smile til folk og de de i øynene. Jeg kan aldri vite hvordan folk har det inni seg, så det minste jeg kan gjøre er å være hyggelig vise at jeg ser dem. Kanskje kan det gjøre en forskjell for det menneske akkurat denne dagen?

-Renate

Norge på dop

Jeg kom over denne serien i dag. Å her viser de at doping skjer OVERALT. Da mener jeg overalt – leger, frisører, piloter, politikere, politi osv.. Det er ofte jeg glemmer det, fordi jeg i dag har en rusfri pappa. Men det som slår meg mest når jeg ser denne serien, er alle familiene rundt som er berørt av dette.. hvor utrolig mange det faktisk er. Jeg får vondt i hjertet av det, for jeg unner ingen å vokse opp med en aktiv rusavhengig i familien, men det skjer. Det skjer overalt, og det er alt for mange som må gå gjennom noe av det samme som meg.

Mange blir ikke plukket opp eller sett. Som i mitt tilfelle, var aldri barnevernet inne i bildet. På den andre side så tørr jeg nesten ikke tenke på hvordan det hadde vært viss de var inne hos oss,  og vi hadde blitt fjernet. Jeg aner ikke hvor jeg ville vært den dag i dag da. Så på en måte er jeg takknemlig for at vi ikke ble tatt ut av hjemmet, jeg fikk oppleve pappa bli rusfri og jeg fikk selv hjelp. Men jeg husker at jeg ønsket ofte å bli sett. Å bli hørt. Jeg søkte kontakt på veldig indirekte måter med forskjellige autoritære figurer i mitt liv, men samtidig så var jeg veldig lojal og beskyttende ovenfor familien.

Jeg vil også med dette innlegget forklare litt hva jeg legger i begrepet rusavhengig – jeg skiller ikke mellom misbruk av alkohol og misbruk av narkotika. Så begrepet for meg dekker både alkoholisme og rusmiddelbruk.

Da jeg var på familieuke, der som pappa var i rehabilitering, som var en minnesota modell, fikk vi dette diktet (bildet under). Den er så sann. Så sann. Å det er så trist. Men jeg har lært meg etterhvert at jeg kan ikke forandre ett annet menneske, å at det beste jeg kan gjøre for andre og for meg – er å ta vare på meg selv, ta ansvar for eget liv og fokus på mine egne handlinger og valg. Fordi jeg er verdt å ta vare på.

-Miriam

Hvit jul – fordi julen tilhører barna

« Hvit jul er en kampanje som ønsker å sette fokus på barns rettigheter og behov i julen. Vi vet at det er enormt mange barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre. Julehøytiden innebærer ”legitimering” av høyt alkoholforbruk og en tradisjon for å holde samværet innenfor kjernefamilien. For barnet blir julen en tid med forventa ubehag uten noen naturlige pauser i møte med andre trygge voksne.

Men det er ikke bare barn av rusmisbrukere som kan føle ubehag når trygge mamma eller pappa plutselig er annerledes, lukter annerledes, ler litt høyere enn vanlig eller ikke lenger er så flink til å se hva du trenger, eller tolke dine behov. Alle barn har rett til en hvit jul!» 

Dette budskapet synes vi er så viktig. Alle barn har rett til en alkoholfri jul, ikke bare de barna med en rusavhengig forelder. I vårt hode så er barna de aller viktigste i juletiden. Det skal være familiekos med julemiddag og åpning av presanger, med trygge rammer og edru voksne.

Trykk på linken og signer her om du vil ha en hvit jul sammen med barn.

http://hvitjul.no/

N.K.S Veiledningssenter for pårørende

Jeg ville gjerne skrive ett innlegg om N.K.S veiledningssenter, som har blitt så kjært til mitt hjerte. Jeg har gått til samtale hos de i 4 år, både i Haugesund, Sandnes og Alta. De har vært med meg hele veien, og hvor enn jeg har vært i verden. De var også der i starten av min prosess når jeg først forstod at jeg trengte hjelp, og har bestemt meg for å gå i samtaler, terapi og grupper så lenge jeg lever. Det er så godt å vite at de alltid er der. At jeg kan alltid kan komme der – uansett om jeg har det bra eller vondt. Jeg er så takknemlig for at senterene finnes, støtten jeg har fått på min vei. De gjør en fantastisk jobb! Som jeg synes er absolutt nødvendig,og som det er stort behov for i samfunnet idag.

På bildet ovenfor har jeg laget handavtrykk. Det er i lokalet deres i Nord-Norge. De har en hel vegg med malte hender, signaturer og sitater. Det er også mange tegninger fra kunstneren Bjørg Thorhallsdottir! http://www.bjorgt.no/ Bildet under er meg og Grete Rugland. Hun er daglig leder på N.K.S Veiledningssenter for pårørende Nord-Norge.

Litt om N.K.S Veiledningssenter:

«Pårørende til rusmiddelavhengige er en gruppe som i liten grad blir hørt og deres behov blir i stor grad oversett. Dette har Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) tatt konsekvensen av ved etablering av Veiledningssenter for pårørende til rusmiddelavhengige. – See more at: http://veiledningssenter.no/omoss

NKS Veiledningssenter et gratis lavterskeltilbud for pårørende av rusmiddelavhengige. Vi er livssynsnøytrale, har taushetsplikt og din historie blir ikke nedtegnet og oppbevart hos oss. Vårt overordnede mål er å forebygge sosial isolasjon og helseskader ved å bidra til økt livskvalitet for pårørende. Veiledning gis direkte eller via telefon til pårørende fra hele helseregionen. Her kan du også finne kontakt til de ulike sentrene rundt i Norge: http://veiledningssenter.no/kontakt/vest-norge«

Også har de laget fantastisk informasjonsfilmer!

Så takk til dere, flotte gjengen i Nord! ❤ Håper på framtidig samarbeid, og jeg kommer alltid til å komme innom på en kopp te og en god samtale! Masse klemmer fra Miriam

– Miriam

Boklansering » Jeg skal passe på deg»

Jeg fikk en forespørsel av Anne Kristine Bergem om jeg ville holde ett lite innlegg på lanseringen av den nye fagbarneboka hennes som heter «Jeg skal passe på deg». Boka er en fortelling om alkohol, barn og ansvar. Hun ville at jeg skulle fortelle min historie, om hvordan det var å vokse opp med en rusavhengig mor og om ansvar for søsken. Jeg takket ja med en gang, og er så takknemlig for tilliten.

Dette skriver forfatter Anne Kristine selv om boka:
» Mange voksne synes det er vanskelig å snakke med barn. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de er redde for å gjøre feil. Ofte kan voksne synes det er vanskelig å finne de rette ordene.
Barn som har foreldre som drikker for mye og som bruker for mye beroligende medisiner, har det ofte vondt. Det er vanskelig både å være glad i og sint på voksne som ikke klarer å være gode foreldre.
 Denne boka er et verktøy for å komme i gang med å snakke om det som skjer hjemme og om de vonde følelsene. Å ta i mot hjelp kan gjøre at det blir bedre – både for voksne og barn.»  

Jeg fikk boka tilsendt i forkant av oppdraget. Det var en sterk bok. Fortellingen i boka er skrevet ut i fra barneperspektivet. Den handler om to gutter, som vokser opp med en mamma som drikker mye alkohol og tar mye piller. Faren forsvinner ut av bildet. Vi får følge hverdagen deres. Vi er på en måte inni hodet på Kristian, som er den eldste gutten. Jeg kjenner meg mye igjen i han altså, i hvordan han er og tenker. Jeg var jo også eldst i huset. Det som er så fint, er at hun klarer å formidle den enorme kjærligheten mellom guttene, og ikke minst kjærligheten som er mellom de og moren. Jeg har ikke så lett for å gråte, men jeg gråt flere ganger da jeg leste boken. Det var ikke bare det at jeg kjente meg igjen, men det var så lett å leve seg inn i hvordan de hadde det. Ut i fra mine egne erfaringer, så synes jeg Anne Kristine har truffet bra i hvordan det er å vokse opp med en rusavhengig mamma. Hun får også tydelig frem hvor viktig det er at noen ser. For det er noen lærere som ser at det er noe. De kontakter barnevern, og snakker med Kristian. Barnevernet kommer inn i bildet, og hjelper familien. Fortellingen får en fin avslutning, der familien får hjelp.

Marius Sjømæling fra BAR(barn av rusmisbrukere) har vært bidragsyter til boka. Han hadde ett innlegg der han fortalte litt fra sin egen oppvekst, med en rusavhengig mamma. Han har en god tilstedeværelse, og formidler på en sånn måte at jeg fikk med meg hvert ord han sa.

       (Bildet er lånt i fra BarnsBeste)

(jeg var innom Gyldendal dagen før for å se på lokalet)

Jeg hadde ett innlegg på en liten halvtime. Der delte jeg fra min oppvekst, både gode og vonde ting. Jeg snakket om ansvar jeg hadde som barn, og som storesøster. Jeg fortalte om fasaden som jeg alltid har vært opptatt av å ha, som jeg fremdeles kan kjenne på faktisk. Mitt budskap er at bak fasaden så skjer det mye. Jeg kan ikke forstå hvordan folk kunne forstått at jeg hadde det så tøft, for jeg viste noe helt annet til omverden. Med kompetente voksne, som tørr å spørre, kunne kanskje noen klart å nådd gjennom til meg. Nå har Anne Kristine Bergem laget en bok, som kan være ett godt verktøy til en vanskelig samtale. Jeg håper folk kan begynne å få en forståelse for hvor viktig det er å snakke om foreldres alkoholforbruk, og hvor viktig det er å snakke med barna. Anne Kristine har fått opp øynene mine enda mer for hvor viktig det faktisk er! Jeg er bare så imponert over hva denne dama får til altså. Ikke bare får hun til mye, men hun er en sånn varm og god person også. Det bare skinner gjennom med en gang du snakker med henne.

 (bildet er lånt i fra BarnsBeste)

Illustratør Ingunn Christensen har fått frem stemningen i bildene. Mange detaljer, og jeg føler virkelig at hun lar oss få ett innblikk i livet til denne familien. En flott dame, som jeg fikk snakket litt med på lanseringen.

         (en hilsen i boka fra Anne Kristine til meg)

Vist du vil bestille boka er det bare å sende «storebror» til 2030. Du kan også bestille den hos Gyldendahl her.
Vist du ble mer nysgjerrig på hvem Anne Kristine er, så kan du besøke nettsiden hennes på bergem.info

– Renate

Å ta vare på seg selv

Det å ta vare på seg selv, er temaet jeg sitter inne med nå. Ja, hvordan gjør man det? Når gjør man det? For min del har det tatt sin tid, det å bli kjent med meg selv og begynne å ta vare på meg selv. Jeg skulle alltid ta vare på alle andre, passe på. Jeg satte dem alltid først. Det førte til at jeg til slutt ikke visste hvem jeg var, neglisjerte meg selv og mistet meg selv. Det bli faktisk en overlevelsesmekanisme. For å slippe å kjenne på hvordan jeg selv hadde det – passte jeg på alle andres liv. Jeg har alltid følt det som om jeg har en «syvende sans». For jeg kan veldig godt lese følelser til andre mennesker – men det negative med det er at jeg tar på meg det som ikke er mitt. Det blir tungt å bære på i lengden.

Så denne overlevelsesmekanismen, kom jo godt med når pappa ruset seg aktivt. Jeg forstod godt når han hadde «en dårlig dag», når han var rusa og på hvilken måte. Jeg måtte vite når jeg måtte passe meg, være forsiktig/stille eller når jeg kunne snakke med han. Og humøret til moren min gav meg også mye informasjon om hva som kunne komme til å skje senere. Eller hvordan jeg måtte oppføre meg rundt henne. Selvfølgelig var ikke dettte alltid reelt, men det var sånn jeg skapte min virkelighet, for jeg visste ikke annet enn å prøve å overleve å «sense» alle sitt humør og følelser.

Det slipper jeg heldigvis idag. Idag kan jeg leve. Å det er derfor denne bloggen har blitt så kjær til mitt hjerte, vi vil vise at det finnes håp. OG AT DU IKKE ER ALENE. Uansett om forelder, søsken, onkel, eller kjæreste ruser seg, drikker for mye alkohol eller har andre former for avhengighet og sykdom, så finnes det håp. Jeg er så takknemlig i dag, i en alder av 24 år – at jeg klarte å tenke på en alder av 19/20 at jeg trengte hjelp! Det er helt utrolig å tenke på nå. MEN thank God!

Ja. Ta vare på seg selv. Jeg jobber enda med å prøve å finne ut av hva betyr, og hva det betyr for meg. Men det jeg har lært på min vei, er å lytte til kroppen. Den kan fortelle vanvittig mye! Så jeg har lært gang på gang, at når man merker at det er noe på magefølelsen, så viser det seg å stemme! Men det er en prosess, og det krever myse arbeid. Bare det å lære å regulere følelser, og sette ord på de, er en av de første stegene jeg måtte ta for å definere mine behov. Slik var det i allefall for meg.

Jeg vil bare si til slutt, det er helt lov å ta vare på seg selv, å prioritere seg selv noen ganger! Jeg vet det godt, jeg hadde det sånn før at jeg fikk så forferdelig dårlig samvittighet når jeg sa nei til noen. Men nå er det omvendt. nå får jeg dårlig samvittighet for å ikke lytte til min indre stemme. Haha! Litt av en sirkel 😉 Ting tar tid, å gi deg selv tid. Det blir ikke «fikset» over natta 😉

DU ER GOD NOK. Det er jeg og.

– Miriam

Vil folk like meg nå?

Ja, dette kverner i hovet mitt nå. Vil folk like meg nå når jeg viser hvem jeg virkelig er?

Det er skummelt, skikkelig skummelt. Nå viser jeg meg selv, sånn jeg er. Det skremmer vettet av meg kjenner jeg. Fordi jeg er så vant til å gjøre meg til den personen jeg tror andre forventer at jeg skal være. Valget om å starte blogg har jeg ikke diskutert med noen. Jeg bare startet samarbeid med Miriam, uten å sjekke hva andre skulle synes om det. Tidligere hadde jeg tatt frem telefonlisten over kjente, og spørt dem om hva de synes. Jeg hadde latt alle andre rundt meg fått være med på å forme bloggen. og dette hadde vært så slitsomt. Det hadde kommet frem mange meninger, og jeg hadde gjort alt jeg kunne for å tilfredsstille dem.

Men nå, så har bare jeg og Miriam gjort det. Det er jo dette JEG vil. Men jeg har alltid vært så opptatt av å være likt. Det har ikke vært så viktig å være meg selv. Det aller viktigste har vært at andre liker meg. Jeg har alltid vært åpen til en viss grad, jeg har snakket om vanskelige ting. Men uansett så er dette annerledes. Nå er jeg helt ærlig om meg selv og mine følelser. Det er jo sånn jeg vil ha det. Om folk ikke liker meg på tross av dette, så vil jeg at det skal være helt greit. Jeg har ikke lyst til å leve livet mitt på andre sine premisser lengre, jeghar ikke lyst å kjempe for å bli likt av alle. Den kampen er vond, og faktisk umulig. For det er ikke sånn at alle kan gå rundt og like alle her i denne verden. Jeg har satt meg ett urealistisk høyt mål om å bli likt av alle.

Jeg har lyst til å bare være meg selv. Like meg selv, akkurat som den jeg er. Fordi jeg er god nok akkurat som jeg er. Fordi alle er gode nok akkurat som de er!

Jeg har mange folk rundt meg som liker meg, akkurat som den jeg er. Jeg har folk som viser at de er glad i meg, som elsker meg. Og jeg vet jo at de liker Renate, ikke en pakke som jeg prøver å lage. Jeg vil vise meg selv respekt, med å være meg selv.

I dag er jeg litt urolig, litt redd. Bare for i dag vil jeg tillate meg å kjenne på de følelsene. Det er bare følelser, det er ikke farlig. Jeg vil si til meg selv at «Jeg er god nok».

– Renate

Min historie – Renate

Jeg har vokst opp med en rusavhengig mamma og en pappa som alltid har jobbet mye. Foreldrene mine var gift til jeg var 12 år, og da gikk vi alle sammen gjennom en skilsmisse. Jeg og mine to søstre flyttet sammen med mamma, og bror min ble igjen hos pappa. Familien vår har nok alltid vært dysfunksjonell, men jeg følte at det var etter skilsmissen alt det vonde skjedde.

Fasaden har alltid vært på plass. Det sørget vi alle for. Jeg var en typisk «flink jente». Pliktoppfyllende, flink på skolen, smilende, godt humør osv. Når jeg ser tilbake så ser jeg på meg selv som en «people pleaser». Oppgaven min i livet ble og tilfredsstille andre. Det som er litt rart å tenke på nå, er at jeg så på meg selv som en person som alltid sa i fra. Og det gjorde jeg vell ofte, men sjelden sa jeg fra for min egen del. Jeg sa ofte i fra på vegne av andre, jeg ville ordne opp for alle andre. Det var ikke så viktig med meg.

Rusmisbruket til mamma tok av, i takt med den vonde følelsen inni meg. Jeg følte meg så redd, alene og ensom i denne verden. Jeg manglet trygghet i livet, og trygghet i meg selv. Jeg levde i en tilstand av uro og angst. Jeg skjemst sånn over alle de vonde følelsene mine. Hvorfor fikk ikke jeg til å føle meg bra? hvorfor fikk ikke jeg til alle disse godfølelsene? Jeg var nok innom dette gode, men i bunn og grunn var det alt det vonde som styrte meg. Livet var vanskelig å leve.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen mamma fortalte meg at hun skulle på avrusning. Verden min raste i sammen, på samme tid som jeg plutselig forstod litt mer. Jeg som alltid hadde følt meg feil, og lurt på hvorfor jeg ikke helt fikk til denne relasjonen med mamma. Fasaden vår raste, men likevel var jeg lettet over at det var noe galt. Mamma var sjuk, hun var rusavhengig. Det var en enormt tøff periode i mitt liv, kanskje faktisk den verste. Mamma for, og jeg stod igjen med alle de vonde følelsene mine. og på toppen, ett enormt ansvar. Tiden gikk, og til slutt mestret jeg ikke livet mitt lengre. Jeg hadde det så vondt inni meg, og angsten hadde tatt overhand. Det var ingen automatikk i at jeg skulle få hjelp, faktisk var det ingen som tilbød meg hjelp. Ingen.

Jeg ble desperat, og fikk ordnet hjelp til meg selv. Noe som jeg faktisk har brukt enormt mye penger på!! For det var lite hjelp å finne for meg som pårørende.

Tiden etter avrusning har ikke bare vært en dans på roser. Det har vært mange tøffe tak, og det er fremdeles mange tøffe tak. Men etter mange år med behandling og hjelp, så har jeg begynt å få ett godt liv. Jeg har funnet frem til en styrke og ro som jeg aldri før har opplevd. Jeg ønsker at min historie kan bidra til å hjelpe andre. Jeg vil bidra til åpenhet. Det koster meg å stå frem, det er ikke lett. Det har vært motstand, og jeg er så redd for å si noe feil, eller for å såre noen. Den frykten sitter som en klo i meg. Men når jeg snakker om dette, når jeg deler så slipper skammen min mer og mer taket. Og jeg får det bedre med meg selv. Det er dette jeg håper andre kan få oppleve. 

                                                                           Her er meg i tenårene. 

-Renate

Min historie – Miriam

Jeg heter Miriam og er medavhengig. Jeg har en far som er rusavhengig, og som nå har 9 års rusfri tid. Jeg er vanvittig takknemlig for at min far ble rusfri, og at jeg er der jeg er den dagen i dag. Men det var også tøft, når pappa ble rusfri. Alt forandret seg, og det var som en helt ny person kom inn i livet mitt som jeg skulle bli kjent med på nytt. Da hadde jeg ikke noen plass å gjøre av alle mine mønstre, som jeg hadde blitt opplært til å gjøre hele mitt liv. Jeg visste veldig lite om hvem jeg var og hvordan jeg skulle leve livet nå. Jeg husker faktisk ikke så mye av de to første årene pappa var rusfri, jeg husker bare at han var mye syk og jeg var mye sint. Men etterhvert som mamma også søkte hjelp, fulgte jeg etter.

Det startet med at vi begynte å gå til samtaler på N.K.S Veiledningssenter, som nå er snaue fire år siden. Jeg begynte også i selvhjelpsgruppe, hvor jeg kom ilag med andre som hadde det som meg. Det var da vi skjønte at også vi led og trengte hjelp. Etter ett år med samtaler og selvhjelpsgruppe begynte jeg endelig å lære litt om meg selv – jeg manglet totalt sosiale ferdigheter og identitet – så tok jeg et valg om å reise til Finnmark for å studere sosialt arbeid. Det er noe som har vært utrolig nødvendig for meg, for jeg har hadde en personlighet som var preget av å være ekstremt lojal, så jeg prøvde fortsatt å tilfredsstille familien hjemme. Når jeg dro til Finnmark, og skulle bo for meg selv, så lærte jeg vanvittig mye om meg selv. Jeg sto helt alene i en by WAY NORTH, og følte meg helt naken. Plutselig var at jeg var nødt til å bli kjent med meg selv. Utfordre meg selv. Utforske livet. Som jeg enda gjør i dag. Jeg går enda til samtaler, jeg går i terapi, jeg går i selvhjelpsgruppe – for det å «finne seg selv», ikke minst det å bli glad i meg selv er en livslang prosess. Jeg har lidd mye av selvdestruktivitet, presentasjons angst og lite tillit til meg selv. De verktøyene jeg har fått idag, gjennom alt hjelp jeg har fått rundt meg, har vært helt fantastisk, og jeg har vokst utrolig mye som menneske. Det å rekke ut en hånd og spør om hjelp har vært noe av det beste og tøffeste jeg har gjort for meg selv.

Når jeg tenker på oppvekst og barndom, tenker jeg ofte kaos. At jeg ikke ble sett og hørt. Man skulle ikke stole på noen, og det var mye uro og mistillit. Hele livet så jeg at det var uro hos foreldrene mine, min mor som prøvde å redde min far som valgte rusen fremfor oss. Det gjorde at mye av mamma sin oppmerksomhet gikk til han, og jeg følte meg mye oversett å valgt bort. Jeg husker at når pappa ble rusfri, så forsto jeg ikke egentlig så mye om hva rusavhengighet var- men jeg skjønte at jeg var ikke første prioritet. Det gidde meg mye følelse av at jeg var liten og uviktig. Samtidig var jeg den eldste og passet på at fasaden ble opprettholdt. Jeg passet mye på min søster, og passet på at mine foreldre ikke kranglet eller havnet i slåsskamper. Når jeg ser tilbake nå, så ser jeg at jeg satt inne hjemme å passet på – i stede for å være ute å leke med de andre barna.

Mamma og pappa har gått til og fra hverandre hele livet mitt, noe som resulterte i at vi flyttet ganske ofte og rømte mange ganger. Det har preget meg mye, og jeg ble alltid den som ble stående i midten av det hele.

Men det var ikke alt bare vondt og forferdelig – de gode tingene jeg husker er at pappa var en veldig morsom person, og hadde alltid en god vits på lager. Vi dro også ofte ut på båtturer, det var noe av det beste jeg visste. Vi hadde alltid masse dyr, og det var alltid godt å ha. Husker spesielt engang da pappa bodde i et lite hus for seg selv, så hadde han akvarium over alt – og jeg elsket å styre og dille med disse fiskene. Lagde hus til dem å flyttet rundt på dem som om de var egne barn og familier. Etterhvert som jeg ble tenåring, begynte jeg på sportdans, og elsket å danse. Det var min friplass, hvor jeg var helt fri for bekymringer og kunne bare være meg selv. Jeg er så takknemlig for at jeg hadde en aktivitet å drive på med i de kaotiske tidene.

Men mer om oppveksten min og en del av teorien rundt det å ha opplevd omsorgssvikt kommer jeg til å skrive om i bloggens forløp. Jeg har drevet med blogging før, så hvis du ønsker, sjekk ut rusenoglivet.wordpress.com. Jeg er også stolt av å samarbeide og skrive sammen med Renate, som har vært så ydmyk og fantastisk engasjert i denne felles bloggen! Så ser frem til bloggingen og samarbeidet! 😀

– Miriam