Jeg har ikke sterkt nok lys for oss begge <3

I dag vil jeg dele en artikkel jeg fant på aftenposten.no, trykk her for å komme til originalteksten.

«Du er ikke her, mamma. Du er inni deg selv

 

 Kjære mamma.

Husker du da jeg var ti år gammel og pappa gikk fra deg? Husker du hvordan du lå på sofaen og gråt ustoppelig mens du klamret deg til hånden min?

Husker du hva jeg sa til deg da?

«Livet er urettferdig, mamma. Men det kommer til å gå bra, jeg lover deg.»

Kunne ønske jeg kunne hjelpe

Det gikk ikke bra. Jeg tok feil. For i dag, elleve år etter, gråter du fortsatt.Jeg skulle ønske jeg kunne se ren glede i øynene dine.

Jeg skulle ønske ting ikke var så vanskelig for deg.Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg og lære deg å se alt det fantastiske som eksisterer.

At det selv er noe vakkert i regnvær og torden. At selv om du har opplevd ondskap, så er det mye kjærlighet her.
Du er ikke her, mamma. Du er inni deg selv. I skyggene, og der er selv det bra vondt.

Du er alene nå

Hva gjør du nå, mamma? Ligger du i sengen alene? Sover du mer enn du trenger? Tenker du de tyngste av tanker?

Jeg vet du er ensom. Du er alene nå. Vi, alle barna dine, vi har flyttet ut.
En har fått barnebarnet ditt, en har fått sin første kjæreste, og jeg er halvveis i en bachelorgrad.

Kan du ikke være litt glad for oss, mamma?

Vi klarte oss jo, alle sammen. Du sier så sterkt at du trenger oss, og at vi må komme til deg.

Hvorfor er du fortsatt like ensom når vi er hos deg da?

Hvorfor ga du opp?

Jeg er så ufattelig glad i deg, mamma. Jeg vil bare at du skal ha det godt. At du skal le. At du skal leve. Men du er så tung, mamma. Jeg har ikke et sterkt nok lys for oss begge.

Skyggene dine er smittsomme. Jeg kjenner at de prøver å sluke meg for hver eneste tåre jeg ser trille fra øyekroken din.

Jeg har ikke styrke nok til å bære deg. Hvorfor ga du opp psykologen din? Har du gitt opp?

Jeg kan ikke redde deg

Kjære mamma, skjønner du ikke at det bare er du som kan redde deg selv?

At det er du alene som må ville ut av mørket. At det er du som må ha et ønske om å være fri fra fengselet du har i hodet ditt.

Du må slutte å være så redd for verden. Jeg vet ikke hvordan du skal få det til, men du må ønske.

 Du må håpe. Du kan ikke gi opp. Du kan ikke overgi deg.

I dag gråter jeg for deg, mamma. Jeg gråter fordi jeg ikke kan redde deg.»

Jeg kjente meg så sinnsykt igjen i denne teksten. Da tenker jeg følelsesmessig. Jeg kjenner meg sånn igjen i følelsen av å ville hjelpe, av å gjøre alt jeg kan for mamma. Men til slutt å komme til innrømmelsen av at det kun er hun som kan hjelpe seg selv.  Hun må ville ha den hjelpen. Jeg har ikke kapasitet til å fikse noen andre enn meg selv.

«jeg har ikke sterkt nok lys for oss begge»

-Renate